Realismen i Norge
Bakgrunnsstoff
Historisk bakgrunn
- Den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. july, 1776 (The Declaration of Independence) presenterte grunnleggende holdninger til demokrati og enkeltindividets rettigheter og integritet.
- Den franske revolusjon i 1789 videreførte tankene fra uavhengighetserklæringen, og la et viktig grunnlag for den politiske utviklingen i Norge etter 1814.
- Norge var ved inngangen til 1800-tallet et bondesamfunn. Det var ca. 883.000 nordmenn og omtrent 80 prosent av disse levde av jordbruk, delvis med tilleggsnæring innen fiske, skogbruk eller sjøfart. Redskapene som ble brukt var stort sett enkle, slik de hadde vært i generasjoner tilbake.
- Som et resultat av Napoleonskrigene gikk unionen mellom Norge og Danmark i oppløsning i 1814. Samme år begynte unionen mellom Norge og Sverige. Den politiske makten i Norge var nå hos embetsmennene. De hadde ingen adel å konkurrere med, og borgerskapet utgjorde heller ikke noen maktfaktor tidlig på 1800-tallet. De dominerte alle viktige stillinger i regjeringen, Stortinget og de lokale styrene. Sin maktposisjon fikk de gjennom god økonomi, utdanning og tradisjoner. Samtidig var bøndene lite politisk bevisste på egne vegne, og valgte heller embetsmenn enn bønder til å styre landet. I 30-årene begynte det å skje forandringer. Bøndene reiste seg i opposisjon mot embetsmennene og hadde som mål å redusere embetsmennene sin makt i det norske samfunnet.
- Frem mot midten av århundret ble jordbruksnæringen utvidet. åkerarealet økte, noe som gjorde det mulig å øke produksjonen av både korn og poteter. Produktivitetsøkningen skyltes også at man i økende grad tok i bruk jernplog og harv. På grunn av befolkningsøkning var det god tilgang på arbeidskraft.
- Unionen med Sverige etter 1814 gjorde det svært viktig å understreke Norges stilling som egen nasjon
- Det liberale borgerskapet fikk økende politisk makt på bekostning av monarkiet og embetsmennene
- Liberalismen vokste fram med krav om politisk, økonomisk og kulturell frihet
- Kravet om menings-, tros og ytringsfrihet ble stadig sterkere
- Stat og kirke skulle fratas retten til å avgjøre hva den enkelte skulle mene
- Adam Smiths teori om økonomisk liberalisme ble toneangivende
- Liberalistene kritiserte kraftig merkantilistisk statsregulering, økonomien skulle
utvikle seg fritt og styres av markedskreftene.
- Staten skulle være enkeltindividets tjener, og den siste delen av århundret ble i stor grad preget av enkeltindividet som opprører
- Nasjonalismen vokste fram mye basert på de samme tankene som preget holdningen til enkeltindividets rett.
- Nasjonalismen skapte en rik nasjonal litteratur der hovedinteressen var rettet mot
landets natur, historie og folkeliv. Høydepunktet kom i 1840-årene, men den nasjonalistiske tendensen fortsatte fremover mot 1870
- Dersom bønder og andre skulle kunne få større politisk makt (jfr. embetsmannsveldet ovenfor), måtte de føle seg trygge i sitt eget språk. Ivar Aasen utførte arbeidet med å gi Norge et eget nasjonalt språk.
- Februarrevolusjonen i 1848 ble slått ned, men mange av revolusjonsideene fortsatte å virke i siste halvpart av 1800-tallet. Revolusjonen førte til kongedømmets fall og opprettelsen av en republikansk forfatning.
- Før 1850 var Norge et standssamfunn med skarpe skiller mellom de ulike gruppene og med liten mulighet til å forlate den sosiale gruppe du var født inn i. Den sosiale lagdelingen var preget av tre hovedgrupper. 2 prosent av befolkningen utgjorde overklassen og bestod stort sett av embetsmenn og storkjøpmenn. Denne siste gruppen ble redusert som en følge av de økonomisk vanskelige tidene. Middelklassen var for det meste bønder, håndverkere, offentlige tjenestemenn og mindre kjøpmenn, mens underklassen var husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere.
Embetsmennene var den dominerende gruppen både på landsbygda og i byene.
- Embetsmannkulturen med det danske språket, bykulturen og unionen med Sverige fikk motstand fra motkulturene som oppsto i siste halvdel av 1800 tallet. De bestod av folk som var imot overklassens kultur, som i stedet ønsket det opprinnelige norske, den norske kulturarven og det norske språk.
- Fra 1850-årene av endret Norge seg fra å være et jordbruksland til et land der industrivirksomhet ble stadig viktigere
- Den dansk-tyske krig i 1864 fikk bl.a. stor innflytelse på den unge Henrik Ibsen. Han oppfattet Norges manglende vilje til å støtte Danmark som feig og fullstendig ryggesløs. Den manglende lysten til å ville ta avgjørelser som kan gi ubehagelige konsekvenser, trangen til alltid å ville ha retrettmuligheter fant han etter hvert typisk norsk, og han utleverer den norske folkesjela gjennom Peer i "Peer Gynt" noen år senere.
- I opposisjon mot embetsmannstyret sto Bondevennene i 1865 under ledelse av Søren Jaabæk Dette var det første organiserte velgerlaget i Norge. De ønsket å gjøre noe med forskjellene mellom bønder og embetsmenn, redusere statens utgifter og makt og utvide det lokale selvstyre.
- Den politiske striden delte landet i to leirer. Kampen sto mellom tilhengere av en sterk konge og embetsverk, og de som arbeidet for å gi Stortinget den avgjørende myndigheten i styringen av landet. Forfatterne fremstilte dette ofte som kampen mellom den gamle og den nye tid.
- Radikale akademikere, bønder og det liberale borgerskapet ville styrke det folkevalgte Stortinget sin makt i forhold til regjering og embetsmannsvelde. To saker ble viktige i denne kampen: kravet om årlige Storting, som ble gjennomført fra 1869, og kravet om statsrådenes møteplikt i Stortinget, som ble resultatet av vetostriden, og avsluttet i 1884 ved innføringen av parlamentarismen . Heretter måtte regjeringen utgå fra, eller i alle fall ha støtte fra et flertall i Stortinget.
- Hele den siste halvdelen av dette århundret var preget av sterkt svingende konjunkturer. økonomiske skandaler ga støtet til en debatt om forretningsmoral.
- Industrien bestod i første halvdel av 1800-tallet av småbedrifter som produserte såpe, teglstein, glass, jernovner og øl. Produksjonen var liten og mesteparten av arbeidsoperasjonene ble utført for hånd. Fra midten av århundret vokste det frem en ny, moderne industri som fikk maskiner som kunne masseprodusere og som produserte for å dekke lokale norske behov.
- Industrialiseringen skapte store sosiale problemer for den raskt voksende arbeiderklassen.
- Industrialiseringen med dertil hørende import og eksport førte til en glansperiode for skipsfarten i årene 1850-80, noe som økte norsk tonnasje enormt. Skippere, eiere av verft og kjøpmenn sto sammen i partrederier og eide ett eller flere skip som gikk i trampfart, dvs de tok oppdrag på sparket. Så lenge det var nok oppdrag, var dette lønnsomt.
- I 1880 gikk oppdragsmengden for den norske flåten ned, og siden de utenlandske flåtene gikk over til de raskere dampskipene, ble dette en nedtur for norsk skipsfart, som ikke hadde råd eller ekspertise til å gå over til dampskip. Den norske flåten forfalt, og mange skip forliste i det kommende tiåret.
- I 1860 årene oppsto en kornkrise i jordbruket. Importkorn fra Russland og USA var billigere enn det de europeiske landene klarte å produsere.. Uår og flom gjorde også sitt, så mange gikk over fra korndrift til husdyrdrift og mange måtte gå fra gårdene sine.
- "Det store hamskiftet", overgangen fra en delvis byttebasert naturalhusholdning til et mekanisert salgsjordbruk basert på pengehushold, skapte arbeidsløshet, økonomisk usikkerhet og konkurser.
- Enorme fødselsoverskudd førte til overbefolkning og flytting fra landsbygda, hovedsaklig til utlandet (Amerika) og til den voksende industrien i byene.
- Den kraftige befolkningsveksten på 1800-tallet fikk store konsekvenser for det norske samfunnet. Den skapte en ressurskrise som førte til flytting innad i Norge og ut av landet. Rundt 1820 bodde bare 10 prosent av befolkningen i tettbygde strøk, 100 år senere var over 45 prosent bosatt i byer. Fra 1825 til 1930 utvandret 800.000 nordmenn til oversjøiske områder, de fleste til USA. Utvandringen ble en ventil som virket dempende på de problem som befokningsveksten ellers førte til.
- Barnearbeid var en fortsettelse på hvordan det hadde vært før industrialiseringen, hvor barna hadde arbeidet på gårdene. Nå arbeidet de og kvinnene for en billig penge i industrier som tobakk og fyrstikkindustrien.
- Den nye arbeiderklassen la grunnlaget for en sterk arbeiderbevegelse.
- Marcus Thrane samlet arbeiderne i arbeiderforeninger, som i 1851 mønstret 30.000 medlemmer. Bevegelsen ble sett på som radikal og farlig - Thrane ble arrestert - og foreningene ble oppløst.
- Mellom 1880 og 1900 ble det stiftet fagforeninger over hele landet, DNA ble stiftet (1887), og foreningen til slutt samlet i LO (1899).
-
Fra 1814 fram mot midten av århundret hadde ikke kvinnene mange rettigheter i det norske samfunnet.
-
Menn var husholdningenes overhoder, hustruen skulle 'være ham underdanig'
-
Ugifte og gifte kvinner var umyndige hele livet, og de rettighetene de eventuelt oppnådde fikk de av ektemannen.
Kun enker kunne være myndige, og da kun dersom de hadde en mannlig verge
-
Fram til 1854 arvet sønner dobbelt så mye som døtre (de fikk 'brorparten')
-
Det kvinnene arvet, samt midler de måtte opparbeide seg, hadde de ingen råderett over.
De hadde alså ingen råderett over egen økonomi.
-
Skulle en kvinne inngå en rettslig bindende avtale, var hun avhengig av å ha en verge.
Denne vergen var i første omgang faren, deretter ektemannen.
-
Generelt sett må man fastslå at det var skralt med kvinnerettigheter fram mot midten av 1800-tallet :(
- Arbeiderkvinnene og tjenestejentene ble ofte grovt utnyttet, både økonomisk og seksuelt. Prostitusjon var ofte eneste utvei for de dårligst stilte.
- Kvinnekampen ble startet av borgerskapets og embetsmennenes kvinner. De ønsket at den gifte kvinnen skulle være myndig med råderett over egen eiendom, samt ha rett til utdanning og lønnet arbeid. Forholdene i samliv og ekteskap skulle være likeverdige og basert på kjærlighet og gjensidig respekt. For å realisere dette krevde de stemmerett!
- Norsk Kvinnesaksforening ble startet i 1884
- Kvinnebevegelsen i Norge vokste frem i løpet av den siste delen av århundret.
- Skolesystemet var i sterk utvikling, og oppdragelse og skole ble heftig diskutert. Den konservative, autoritetstro skolen måtte gradvis vike for nye tanker.
- Noen interessante 'kvinneår'
1845 Ugifte kvinner over 25 år får samme myndighet som "mindreårige mannspersoner".
1863 Ugifte kvinner over 25 år får samme myndighet som voksne menn, men mister den når de gifter seg.
1869 Ugifte kvinner får samme myndighetsalder som menn, 21 år.
1884 Norsk Kvinnesaksforening blir stiftet av Gina Krog med Venstremann og stortingsrepresentant Berner som formann.
1885 Norsk Kvinnestemmerettsforening blir stiftet med Gina Krog som formann. Ragna Nielsen oppretter den første fellesskole for piker og gutter.
1888 Ny ekteskapslov gjør den gifte kvinne myndig og gir henne rett til særeie.
1895 Kvinner får stemme for første gang i en avstemming i kommunene om brennevinsutsalg.
1899 Et uvanlig 17. maitog i Kristiania. Det var et demonstrasjonstog av kvinner som marsjerte for stemmerett. De kjempet mot at politikk bare var noe mannen skulle ta seg av.
1901 Kvinnene får begrenset stemmerett og valgbarhet i kommunene.
1907 Kvinnene får inntektsbegrenset stemmerett ved stortingsvalg.
1910 Kvinnene får alminnelig kommunal stemmerett.
1913 Kvinnene får alminnelig stemmerett!
1927 Ny ekteskapslov sidestiller i prinsippet mann og hustru økonomisk og rettslig.
1959 Lov om adgang til særskilt ligning av ektefeller på visse vilkår vedtas.
1974 Odelsloven endres. Gutter og jenter stilles likt i odelsrekkefølgen.
Idehistorisk bakgrunn
- Platon formulerte en dualistisk virkelighetsoppfatning i klassisk tid som fikk svært stor innflytelse på utviklingen av vest-europeisk kultur
- Augustin overtok idé-læren og funksjonaliserte den slik at den ble ryggraden i hans utlegning av den kristne dogmelære.
- John Locke lanserte tanken som pekte frem mot den politiske ide at myndighetenes makt skulle delegeres fra folket (jfr. den amerikanske uavhengighetserklæringen, etc.)
- Kant mente at vi ikke kunne vite noe sikkert om hvordan tingene var "i seg selv". Vi kunne bare vite hvordan tingene var "for meg" - eller for alle mennesker. Dette skillet som Kant trekker mellom tingen i seg selv - das Ding an sich - og tingen slik den virker for oss - "Das Ding an mich", var et av hans viktigste bidrag til filosofien. Han satte altså et klart skille mellom verden slik den fremtrer for oss og verden slik den er "i seg selv", og mente følgelig at vi bare kan ha viten om verden slik den fremtrer for oss. Vi kan aldri oppnå absolutt sannhet om verden slik den er i seg selv. Dette fører oss videre frem mot:
- Hegel avviste Kants tanke om at det fantes såkalte "absolutte sannheter". Han mente grunnlaget for menneskets erkjennelse forandrer seg fra generasjon til generasjon liksom en voksende elv. Dermed finnes det ingen "evige sannheter", ingen tidløs fornuft. Sannheten er helt og holdent subjektiv. Det eneste filosofien har å holde seg til, er historien selv.
Hegels dialektikk inndeles i tre erkjennelsesstadier: "tese", "antitese" og "syntese".
- Karl Marx benytter Hegels dialektikk som grunnlag for sitt historiesyn. Historien (syntesen) har alltid utviklet seg som et resultat av motsetningene mellom en underklasse (tesen) og en overklasse (antitesen). I sin tid så han på arbeiderklassen som tesen, borgerskapet som antitesen, og den historiske utviklingen mot et kommunistisk samfunn som syntesen
- Charles Darwin formulerte også utviklingen som en brytning mellom motstridende behov og interesser, og konkluderte med at alt liv, mennesket inkludert, var produkter av utvikling gjennom millioner av år. Darwin hevdet at i naturen rådet loven om den sterkestes rett, den svake var dømt til undergang.
- Empirisme er en erfaringsfilosofi som fikk stor innflytelse på forskningen. Den hevder at all forskning må bygge på erfaring og observasjoner.
- Positivismen var en vitenskapsfilosofisk retning som gikk ut fra det gitte og faktiske, og i alminnelighet forkastet metafysisk spekulasjon over tilværelsens vesen, opprinnelse og mål som uvitenskaplige fantasier.
Positivismen søkte å forene erfaringsvitenskaplige resultater (empirisk forskning) til et systematisk helhetsbilde. (se Comte)
Denne utviklingen mot en kritisk, vitenskaplig vurdering av ulike sider ved tilværelsen forplantet seg raskt fra naturvitenskapen til samfunnsvitenskapen og litteraturen. I naturalistisk diktning mot slutten av århundret kulminerte det naturvitenskaplige kravet om empirisk lovmessighet i forsøkene på å 'bevise' at det enkelte mennesket fullt og helt var produkt av arv og miljø. Som naturvitenskaps-
mannen brukte sin skalpell, skulle forfatteren bruke sin penn.
En viss forståelse av det idehistoriske grunnlaget for perioden er nødvendig for å fatte litteraturen. Litteratur er produkt av det samfunnet og den tiden den skrives i, og må derfor leses og tolkes ut i fra det.
Litteraturen i perioden
- Høydepunktet for nasjonalromantikken kom på slutten av 1840-årene
- Fra ca. 1850 begynner en overgangsperiode med økende innslag av realisme i en ellers nasjonalromantisk preget litteratur
Både i "Kvernsagn" og "Synnøve Solbakken" (Bjørnson - 1857) finner vi realistiske trekk.
Bjørnson henter stoff fra historien, men prøver samtidig å vise sammenhengen mellom fortid og samtid i noen av bondefortellingene.
Særlig "Amtmannens Døtre" av Camilla Collett (1855) varsler at noe nytt er på gang. Collets krasse kritikk av kvinneoppdragelsen, kvinnen og ekteskapet, etc. tok opp samfunnsproblemer til debatt.
Hennes interesse for folkediktning knytter henne til romantikken, mens hennes temavalg og ideer foregriper realismen i 1870-80 åra
- Ivar Aasen fullførte sitt landsmål
- Aasen og Vinje innførte landsmålet i diktningen sin og skapte på den måten en framstillingsform som virket mer realistisk for folk utenfor de store byene
- I Ibsens historiske dramaer får vi stadig sterkere innslag av virkelighetsskildring, f.eks. i "Hærmennene på Helgeland" (1858) og "Kongsemnene" (1863).
Ibsen henter stoff fra historien, mens temaene er aktuelle
- I "Brand" (1866) tar Ibsen opp det destruktive ved en altoppslukende idealistisk livsholdning.
- "Peer Gynt" (1867) blir ofte oppfattet som Ibsens oppgjør med nasjonalromantikken
- Georg Brandes fyrer i 1871 av startskuddet for det moderne gjennombrudd og en realistisk diktning ved sine angrep på alt som kunne hindre den frie forskningen og den frie tenkningen. I forelesninger ved universitetet i København, og i sitt hovedverk, "Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes Literatur", i begynnelsen av 1870-årene, slår han fast at "Det at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat."
Dette fikk uhyre stor betydning for norske forfattere i årene som fulgte.
- Brandes anmeldte mye av den norske litteraturen som kom ut mellom 1875 og 1885, og ble en viktig rådgiver for de mange norske forfatterne han brevvekslet med.
- Fra midten av 1870-tallet hadde de nye, kritiske tankene og ideene festnet seg i den norske litterære miljøet.
- Motstanden fra både verdslige og kirkelige autoriteter var stor. De oppfattet de nye tankene som opprør mot kristendommen, samfunnsordningen, og egne maktposisjoner.
- Forfatterne oppfattet samfunnsforholdene i Norge som små, trange, knugende, og direkte drepende for alle forsøk på nytenkning og kreativitet.
- De kjempet for enkeltindividets rett til fritt livssyn og frie moralske valg. Opprørerne i diktningen deres er vanligvis enkeltmennesker fra det liberale borgerskapet som kjente til verden utenfor Norge.
- Det ble viktig å kjempe mot pliktkravet og moralismen som hindret den sunne livsutfoldelsen her til lands
- Kirken ble oppfattet som en hovedmotstander i denne striden, og kirkens menn ble ofte fremstilt som dobbeltmoralske hyklere som vernet om pliktmoralen og autoritetstroen. Resultatet var at mange av forfatterne i forbindelse med sine angrep på kirke og presteskap selv forlot sin kristne tro.
- Forfatterne krevde full frihet for tanken, talen og forskningen, noe som nødvendigvis måtte komme i konflikt med eksisterende normer.
- Unge og gamle skulle gjennom litteraturen se falskheten, dobbeltmoralen, hykleriet og maktmisbruket til de etablerte i samfunnet. På den måten ville de kunne se nødvendigheten av å gjøre opprør, og unngå å bli formet til lydige, underdanige, kuede og blindt aksepterende mennesker gjennom 'støbejernsoppragelse', skolesystem, konfirmasjonsundervisning, militærtjeneste, osv.
- Litteraturen skulle reformere samfunnet, tjene friheten og framskrittet.
- Dikterne kom selv fra det liberale borgerskapet, og de la handlingen til miljøet de kjente.
De mente denne befolkningsgruppen ville gå foran i kampen for å bedre samfunnet.
Sentrale emner i den realistiske litteraturen
- Forretningsmoralen og det nye økonomiske livet
- Religion og kirke
- Det politiske livet
- Samliv og ekteskap
- Kvinnens stilling
- Enkeltindividet som opprører
- Fattig og rik
- Oppdragelse og skole
- Pliktmoral og hykleri
- Livsglede og sannhet
Kilder:
"Ord i tid 2" - Studiebok (Det norske samlaget)
Digitalskolen, Historisk institutt - Universitetet i Bergen, Olaug Engesæter
Emblem, Libk, Stenersen og Syvertsen
oppdatert
Page visited
20216 times
Totalt:
|
|
|
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes
Kontaktinfo
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Ny bok!
Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff
|
