Renessansen 1400 til 1600Tilrettelagt av VGSkole.no |
||
Hva læreplanen sier:
"Elevane skal ha kunnskap om norsk og nordisk litteratur frå dei eldste tider og fram til ca. 1900 og samtidig få litteraturhistorisk oversikt og samanheng. Tekstane skal setjast inn i ein samfunnssamanheng. I nokon grad kan ein også trekkje inn tekstar frå verdslitteraturen."
Kort forord
Renessansen er en svært viktig periode i europeisk kulturliv. Den innebærer et helt sentralt brudd med tidligere holdninger til religion og menneskesyn. Middelalderens kollektivistiske menneskesyn blir utfordret av tanken om enkeltmenneskets verdi, og ikke minst stilles det kritiske spørsmål ved kirkens dogmer.
Renessansen som kulturell epoke fikk forholdsvis liten betydning i vårt land, men på sikt var de ideene som ble født, grunnlaget for svært mye av den utviklingen vi også ser i Norge i århundrene som følger. Jeg her derfor valgt å legge forholdsvis stor vekt på utviklingen fra italiensk renessanse mot all-europeisk humanisme. Innledningsvis prøver jeg her å gi en kortfattet forklaring på hvorfor den kulturelle, politiske og sosiale utviklingen i Norge stagnerte etter svartedauden, og på slutten av kapitlet finner du en oversikt over de viktiste humanistiske trendene som allikevel oppstod i Norge, nær sagt mot alle odds...
Du finner også en grei oversikt om sentrale sider ved bakgrunnen for og utviklingen av renessansen på denne siden.
Det kan være interessant å se hvorledes fremstillingen av 'barnet' (til venstre) endret seg fra Stefano di Giovannis Jesus-skikkelse på 1400-tallet til Leonardo da Vincis maleri 'Jomfruen og Barnet med St. Anne' (til høyre) noe senere. Du kan få opp større versjoner ved å klikke på maleriene.
I bildet til venstre møter vi et 'voksent' barn som skuer dømmende ut over menigheten. Skikkelsen har enda mye av middelalderens tensens til å fremstille barn som 'små voksne' i seg. Det er autoriten som presenteres, ikke barnet.
I bildet til venstre, derimot, lar Leonardo da Vinci barnet komme fram i all sin uskyld, liv og glede stråler ut fra bildet. Vi har følgelig tatt spranget fra middelalderens kollektivistisk dømmende autoritet over til et individualisert, lekende lite barn. Enkeltmenneskets verdier er satt i sentrum! Omgivelsene rundt barnet i de to maleriene understreker i stor grad det samme inntrykket.
En litt artig side ved bildet til høyre er at psykoanalysens far, Sigmund Freud, mente å kunne skimte konturen av en gribb i tegningen av Jomfru Marias kjole. Dette skulle skyldes at Leonardo da Vinci hadde drømt at han ble angrepet av en gribb da han var liten. Marerittet lå altså i følge Freud fortsatt i underbevisstheten hans, og manifisterte seg i kunsten hans uten at han selv var klar over det...
Her er en liten oppgave du kan vende tilbake til etter å ha lest om renessansen:
Ta utgangspunkt i omgivelser, bakgrunn, etc. og diskuter alle de detaljene du kan finne på typiske renessansetrekk i Leonardos maleri til høyre. Sammenlikn så de to maleriene og prøv å sette ulikhetene inn i en renessansesammenheng.
Hva er middelaldersk?
Hvilke renessansetrekk finner du?
Om mulig - samarbeid med elever og lærere ved formgivingsfag! De vil utvilsomt ha svært mye å tilføre.
Be også engelsklæreren om å finne fram relevant litteratur fra den engelske renessansen. Du finner en liten tekst noe lenger ned på denne siden ('What a Piece of Work is Man'), men det er så uendelig mye mer å hente!
Når hadde vi egentlig 'Middelalderen'?
Middelalderen betegner perioden mellom antikken og den nyere tid. I historisk litteratur er tiden fra romertid (ca. år 400) til vikingtid (ca. år 1000) kalt "tidlig middelalder"
En vanlig oppfatning er at middelalderen i Norge begynner med innføringen av kristendommen (ca. år 1000) og ender med Reformasjonen i 1537.
Oppløsning av føydalsystemet – slutten på middelalderen
Etter 1000 års middelalder merket man tendensen til noe nytt rundt 1300-tallet. Kirkens kraftige dominans hadde skapt et Europa som var preget av stagnasjon. Samfunnsliv, kunst, forskning og kultur ble strengt kontrollert av den katolske kirken, og folks aktiviteter, holdninger – og ikke minst forskning – måtte tilpasses kirkelige dogmer. Avvik fra den ’sanne, kristne lære’ ble ofte straffet med døden, noe som naturlig nok gjorde det meget vanskelig å lansere nye tanker og vitenskapelige teorier som ikke passet inn i det vedtatte mønsteret.
De to viktigste institusjonene var kirken og kongsmakten. Samfunnsstrukturen var strengt hierarkisk og organisert som et føydalsystem. I middelalderens føydalsamfunn ga adelen kongen beskyttelse i bytte mot landeiendommer og regional makt. Bøndene arbeidet for adelen, og de fikk igjen beskyttelse av sine herrer – i tillegg til egne, små jordstykker. Etter at det generelle trusselbildet gradvis endret seg, og man ikke lenger var så utsatt for tilfeldige angrep fra omstreifende barbarer, flyttet mange fra landsbygda til byene. Der bodde de tett, og var dermed blant annet svært utsatt for smittefarlige sykdommer.
Svartedauden kommer
I løpet av den siste delen av middelalderen og overgangsperioden mot renessansen (1350 – 1450) forandret livet seg drastisk. Byllepesten, som fikk navnet ’Svartedauden’ i Norge, utryddet innpå halvparten av befolkningen i Europa. Naturlig nok spredte pesten seg raskest i byer, der folk bodde tett innpå hverandre. Prestene som gikk fra dødsleie til dødsleie, utgjorde også en stor smittefare, i tillegg til at de selv var spesielt utsatt for sykdommen.
Selv om størstedelen av befolkningen i Norge bodde på landsbygda, ble vi allikevel svært hardt rammet, og det tok meget lang tid før landet kom på fote igjen. Dette kan neppe forklares ut fra spesielle klimatiske eller økologiske forhold, kanskje heller demografiske?
NB! Her mangler relevant info!!! Tilbakemelding ønskes!
”Enkelte historikere mener at den sterke folkeveksten i høymiddelalderen hadde økt presset på ressursene, slik at mange levde på eksistensminimum. Dødeligheten ved sykdommer økte derfor sterkt. Det finnes også tegn på ei klimaforverring fra midten av 1200-tallet, men denne årsaken skal ikke overdrives. Sykdom synes å ha vært den avgjørende årsaken til befolkningsnedgangen. Etterdønningene av Svartedauden i seg selv er grunn nok til å forklare hvorfor det tok lang tid før Norge var kommet på fote igjen. Først på 1500-tallet begynte folketallet å stige igjen for alvor. De viktigste årsakene til at det tok lang tid før Norge kom på fote igjen, kan forklares med de mange epidemiene som fulgte etter Svartedauden.
Under Svartedauden i 1349-1350 døde omtrent halvparten av befolkningen i Norge. Allerede i 1359-1360 herjet en ny pest som ble kalt 'Den store barnedøden' fordi den rammet så mange barn. I 1370-1371 ble befolkningen angrepet av en pest som ble kalt 'Drepsotten'.
Så fulgte nye epidemier i 1379, 1390, 1392, 1420, 1445, og den siste hardtslående pesten kom i 1447-1448. Alle disse epidemiene gjorde store innhogg i befolkningen. På den tiden da biskop Eystein arbeidet med jordeboka, fra 1388 til 1401, var det tre epidemier.
Pestene lammet samfunnet sterkt på alle områder, og dødsfrykten var sterk blant befolkningen.”
(kilde: http://www.geocities.com/roymikalsen/svartedauden/)
|
Utdraget fra "Korset" i "Kristin Lavransdatter"-triologien til Sigrid Undset kan gi et bilde av hvorledes pesten fortonet seg: Kristin kom ditind utpå natten med et lægemiddel som hun hadde gjort færdig i fateburet, og søster Agata spurte om hun turde bli om passe varmen. Hun syntes selv hun skulde være hærdet - fortrolig som hun var med fødsel og død, hun hadde sett verre syner end dette - hun strævet for at huske alt det værste hun hadde set. Den pestsyke sat helt opret, for han holdt på at kvæles i det blodige spy, som gik av ham med hver hosteri - søster Agata hadde hængt ham opp i en sele tversover den magre, gule og rødhårete bringen, og håret hans hang fremover, ansigtet var blyaktigt gråblåt, alt i alt skalv han av frostrier. Men søster Agata sat rolig og læste sine bønner, og når hosten kom over ham, reiste hun sig opp, tok ham om hodet med den ene armen og holdt en kop under munden hans. Den syke brølte av jammer, vrængte øinene forfærdelig, og sidst rakte han en svart tunge langt ut av svelget, mens hans nødrop døde i ynkelige støn. (...) han var kold, først hadde han været het som en glo - men sira Eiliv hadde alt beredt ham til at fare bort. Så satte hun sig ned hos ham, skjøv med tungen kalmusroden på plads i kindet og bad igjen. (...) Så blev fru Ragnhild selv syk. (...) Hende slog sotten med bylder - hun vilde ikke tåle at hendes åndelige døtre engang blottet det gamle legeme, men under den ene armen blev svullen tilslut så stor som et eple, og hun fik byller under haken, de blev svære og blodrøde, sidst sortagtige, hun tålte ulidelig pine av dem og glødet av feber, men hver gang hun var ved samling lå hun som et døme på hellig tålemod. (...) Fru Ragnhild hadde alt mange ganger git sin sjæl i Guds hænder og bedt ham ta nonnerne sit vern - da begynte bylderne på hendes lægeme at sprække. Men dette viste sig at være en vending til liv - som folk også siden tyktes erfare, at de som fikk sotten med bylder blev stundom helbredet, men de som fik den med blodspy, døde alle. |
Svartedaudens virkning på økonomien
Befolkningsreduksjonen forårsaket av pesten førte til økonomisk depresjon. Kjøpmenn og handelsfolk fikk et langt mindre marked samtidig som jordbruksproduksjonen sank kraftig. Både stat og næringsdrivende tapte penger..
Gradvis tilpasset næringsvirksomheten seg til den reduserte befolkningen, og da virkningene av pesten etter hvert avtok utover på 1500-tallet, førte befolkningsveksten til økt etterspørsel etter varer og tjenester. Resultatet var at det oppstod en ny middelklasse som kunne fylle dette behovet. Synlige bevis på den økende produksjonen finner vi i overklassens mulighet til å bygge praktfulle palass, oppblomstringen av de ulike kunstartene, og stadig mer omfattende handelsvirksomhet. Framveksten av Hansaforbundet er et godt eksempel på det sistnevnte.
Folk flest tror at Svardedauden døde ut i middelalderen, men denne byllepesten tar faktisk liv den dag i dag.
Nye hjelpemidler
Det fant sted en stadig viderutvikling og forbedring av de hjelpemidlene man tidligere hadde utviklet i forbindelse med navigasjon. Muligheten til forholdsvis eksakt stedsbestemmelse ved måling av solhøyde og stjernebilder, kombinert med oppfinnelsen av det magnetiske kompasset på 1200-tallet og utviklingen av stadig mer korrekte kart, gjorde lange sjøreiser langt sikrere. Renessansen blir da også ofte omtalt som de store oppdagelsesreisenes tid. Utvikling av bedre skip og navigasjonsmetoder samtidig som Europa hadde en voksende befolkning og et økende behov for råvarer og nye markeder, førte til en voldsom europeisk ekspansjon som gradvis gjorde store deler av den ikke-europeiske verden til kolonier.
Da Gutenberg oppfant trykkekunsten i 1445, forandret han verden! Tidligere måtte all skrift håndskrives på pergament (dyrehud), noe som naturlig nok begrenset opplaget vesentlig. Etter Gutenberg kunne bøker masseproduseres så billig at adskillig større deler av befolkningen fikk anledning til å kjøpe dem.
I middelalderen hadde bøker vært en kostbar luksus for de få utvalgte, primært presteskapet. De fleste bøkene ble skrevet på latin, da det var det universelle språket blant geistligheten. I renessansen krevde den opplyste øvre middelklassen bøker på eget språk. I tillegg ønsket leserne en større variasjon. Almanakker, reiseskildringer, romantiske fortellinger og lyrikk dukket opp. Bøkene erobret Europa, og med dem nye, revolusjonerende tanker.
Renessansen
Begrepet ‘renessanse’ kommer fra det franske ordet ‘renaissance’, som betyr ’gjenfødelse’. Franskmennene selv hentet ordet fra Italia, der den nye epoken startet i Padua og andre italienske byer på 1400-tallet. Det italienske ordet for ’gjenfødelse’ er ’rinascita’. Med ’renessansen’ tenker vi på de radikale og omfattende endringene som fant sted i europeisk kultur fra det 14. til det 16. århundre, og som innebar overgangen fra middelalderen til den moderne tid. Med renessansens ’gjenfødelse’ mente man gjenfødelsen av de kulturelle verdiene fra oltidens Hellas og Roma.
Spesielt i Italia innebar renessansen en kraftig oppblomstring av kulturlivet, og da særlig innen filosofi, retorikk, malerkunst, litteratur og naturvitenskap. 1600-tallet innebar et høydepunkt med vitenskapsmenn og kunstnere som Leonardo da Vinci, Raphael, Titian og Michelangelo, men etter hvert som Italia gradvis kom under fremmed dominans, mistet landet sin posisjon som førende for utviklingen av renessansekulturen. Allerede på 1500-tallet hadde mange nord-europeiske humanister brakt renessansetanker og ideal til sine hjemland. For eksempel sådde menn som den nederlandske Desiderius Erasmus og engelske John Colet reformasjonens første frø da de anvendte kritiske metoder utviklet i Italia i forbindelse med studiet av Det Nye Testamentet.
Filosofi, vitenskap og samfunnsliv
Ingen enkelt filosofi eller ideologi dominerte det intellektuelle livet i renessansen. Platon og hans idelære ble foretrukket av humanistene, men Aristoteles forble den dominerende filosofen ved universitetene. Det var heller tilløp til såkalt synkretisme, en kombinasjon av tilsynelatende motstridende filosofier, for å finne sammenfall som kunne underbygge enighet om hva som var sant. Cappelens side om idehistorien i renessansen gir en grei oversikt over sentrale tanker i tiden.
Som nevnt vokste det fram en økende mistro til den katolske kirken. Et stadig større antall av kirkens egne stilte kritiske spørsmål ved sentrale sider av de enerådende religiøse dogmene. På den tiden var det vanlig å sette i gang en diskusjon ved at man skrev noen "teser" - korte setninger - der man så klart og enkelt som mulig prøvde å si hva man var uenig i, og hva man ville diskutere (jfr. veggaviser i Kina). Disse ble slått opp på veggene i klostre og kirker for at alle skulle bli kjent med dem. Den mest dramatiske 'diskusjonen' av dette slaget inntraff 31. oktober 1517 da Luther slo opp 95 teser på kirkedøra i Wittenberg. Dette ble begynnelsen til den protestantiske reformasjonen.
Etter hvert som vi beveger oss fra renessansen via barokken mot opplysningstiden på 1700-tallet, finner vi en økende tendens blant mange mennesker til å akseptere et mekanistisk verdensbilde. Et slikt religiøst syn bygger på tanken om verden som et urverk som tikker i vei etter at Gud - urmakeren - en gang har skapt den. Dette kalles 'deisme'! Med deismen trekker Gud seg ut av verden rett etter skapelsen og lar verden så seile sin egen sjø. Mennesket sitter igjen med en god natur og et såkalt 'godt forsyn'. På mange måter settes mennesket mer i sentrum på bekostning av den aktive Gud.
Nedenfor finner du tegningen Vitruvian av Leonardo DaVinci og 'diktet' "What a Piece of Work is Man" av William Shakespeare. Shakespeareteksten er egentlig hentet fra "Hamlet" - Du finner originalteksten her!
Den noe omarbeidede teksten under blir for øvrig framført i musicalen "Hair" med nettopp "What a Piece of Work is Man" som tittel. Prøv å få tak i originalversjonen av dette verket og hør Shakespeare sunget :-)
|
What a piece of work is man, how noble in reason, How infinite in faculties, In form and moving, how express and admirable, In action, how like an angel, In apprehension, how like a god. The beauty of the world, the paragon of animals. I have of late, but wherefore I know not, lost all my mirth. This goodly frame, the earth, seems to me a sterile promontory. This most excellent canopy, the air, look you, This brave o'erhanging firmament, This majestical roof fretted with golden fire, Why, it appears no other thing to me than a foul and pestilent Congregation of vapors. What a piece of work is man, how noble in reason. William Shakespeare (From "Hamlet") |
Kjør gjerne en gruppediskusjon og/eller diskuter dette med lærer. Hvorfor ikke trekke inn engelsklæreren? - og lærer i religion/filosofi?
Renessansevitenskapen var primært rettet mot studiet av medisin, fysikk og matematikk, og forskerene var sterkt påvirket av arbeidene til antikkens tenkere (Galen, Aristoteles, Euclid, etc.). Eksperimentell forskning innen anatomi og alkymi førte til mange oppdagelser både innenfor og utenfor etablerte universitetsmiljø.
Bak glansen av fantastiske kunstverk, religiøs systemkritikk, tankene om mennesket i sentrum og forfinet hoffliv hadde imidlertid renessansen en mørkere side. Krigføring var vanlig, og pest og voldsforbrytelser krevde utallige liv. Det var en utbredt interesse for det okkulte og magiske samt astrologi. Noe av det mest negative var trolig kirkens omfattende heksejakt. Millioner av kvinner og menn ble utsatt for den mest grufulle tortur før de endte sine liv på bålet. Mange intellektuelle følte en dyp pessimisme med hensyn til det onde i menneskenaturen og menneskesamfunnet. I sitt verk ”Utopia” beskriver Sir Thomas Moore et radikalt forslag til et klasseløst fellessamfunn uten kristendom og basert på vanlig fornuft. Den kanskje største renessansedikteren, Nicolo Machiavelli, hevder at "den som vil grunnlegge en stat og gi den lover, må gå ut fra den antagelse at alle mennesker er onde og alltid er villige til å vise sin slette natur så ofte de har anledning til det". Machiavelli mener at mennesket er ondt i den forstand at det styres av lidenskaper, og at fornuften kun er et uttrykk for den list mennesket viser når det strever etter de mål lidenskapene eller driftene har satt for det.
Du finner noen utvalgte sitat fra Machiavelli på denne siden. Synes du han virker interessant, anbefales det å søke på nettet.
Den videre utviklingen
Til tross for de negative strømningene i tiden som er nevnt ovenfor, innebar videreutviklingen av renessansen store fremskritt både innenfor kunst, kultur og vitenskap. Den siste delen av renessansen ble fortsatt sterkt preget av det nære forholdet til de klassiske studier, i tillegg til utviklingen av det vi i ettertid kjenner som humanismen. Renessansen hadde nå spredt seg til Tyskland, Polen, Frankrike, Nederland, England og de andre nordiske landene, der den stimulerte menn som Thomas Moore, Campanella, Bruno, Ronsard, Erasmus og Copernikus. Generelt sett hadde renessansen nå utviklet seg til noe langt mer enn kun å være en gjenoppliving av klassiske verdier, og de nye tankene var merkbare på alle områder i samfunnet. I filosofi ble den gamle, formelle, skolastiske tankegangen gjenstand for fornyelse, innen vitenskapene fikk vi de store oppdagelsene til Copernicus, Kepler og Newton, innen malerkunsten oppstod det nye, store skoler i Italia omkring kunstnere som Giorgione, Raphael, Leonardo, Bellini, Michael Angelo. I Nederland utviklet den flamske skolen seg til å utgjøre et vesentlig senter for nord-europeiske malere.
Nord for Alpene innebar renessansen primært en interesse for språk og litteratur. Denne spesielle retningen ble etter hvert kalt humanismen. Basert på studier av antikkens kultur og samtidens kristne verdier fikk humanistene stor tro på individets egenverdi kombinert med et personlig gudsforhold. Slike tanker, uansett hvor forsiktig de ble framført, innebar en løsriving fra kirkelig og føydal autoritet. Dette må ikke på noen måte oppfattes slik at humanismen innebar noen form for opprør, men snarere som en kime til forandring. I middelalderens kollektivisme foregikk all tenkning innenfor teologiens snevre rammer. Nå var det endelig mulig å utføre intellektuell virksomhet som var løsrevet fra kirken.
Dersom du klikker på bildet "Ambassadørene" til høyre, får du opp en større, mer nøyaktig utgave. Du vil også få en oppgave basert på bildet, der du må bruke alt du har lært om renessansen.
Renessansen i Norge
I Norge fikk vi aldri noen ordentlig renessanse. Dette hadde nok mange årsaker, men de viktigste er nevnt innledningsvis under sekkebegrepet Svartedauden. Svartedauden med etterfølgende pestbølger kvalte det aller meste av intellektuelt liv i Norge i nærmere 200 år.
Punktvis framstilt kan det svært kortfattet hevdes at pestsykdommene forårsaket at:
- Embetsstyret og det gamle norske skriftspråket falt sammen
- Reduksjonen i produktiviteten fjernet inntektsgrunnlaget for adelen – som forsvant
- Riksstyrelsen innførte diverse ekstratiltak for å øke skatteinngangen – som førte til stadige opprør
- Kirken endte opp som den eneste sterke institusjonen i landet
- Men - Reformasjonen i 1537 ødela kirken som statssamlende institusjon
- Kirkens eiendommer ble konfiskert og prestene måtte underordne seg staten.
- De viktigste styrende funksjonene ble overtatt av danske adelsmenn i 1540-årene
- Undervisning hadde tidligere vært (den katolske) kirkens oppgave.
- Dette ble fra nå av i økende grad statens ansvar.
- Den nye protestantiske læren skulle spres
- Man trengte institusjoner til skolering av prester
- De første latinskolene ble etablert
- Disse utviklet seg etter hvert til hovedsetene for humanismen i Norge.
Det humanistiske miljøet i Bergen
En sentral person for utviklingen av det humanistiske miljøet i Bergen var Gjeble Pederssøn. Han ble født ca. 1490 på Helgeland. Etter noen studieår i utlandet, hvor han tok magistergraden, slo han seg ned i Bergen. Først virket han som magister og leder for den lærde skolen (forløper for Kathedralskolen). I 1518 ble han kannik og prest ved Maria-kirken. I 1536 ble Gjeble Pederssøn valgt til katolsk biskop i Bergen. Men han rakk ikke å bli innviet i dette embete før reformasjonen var et faktum. I spissen for domkapitlet sitt sluttet han seg til kong Christian IIIs kirkepolitikk. I 1537 ble han så innviet til Bergens første protestantiske biskop.
Gjeble Pederssøn var på mange måter en mann forut for sin tid. Sett i lys av at han var utnevnt, først til katolsk og senere til protestantisk biskop, skulle en tro at han var en kontroversiell person i det gamle Bergen. Men han var tvert imot en høyt aktet mann i sin samtid. Noen fanatisk anti-katolikk ble han aldri. Han «for lempelig frem». På en klok og heldig måte fikk han innført den nye kirkeorden i Bergen Stift. Kongen satte ham meget høyt og lønnet ham rikelig.
Gjeble Pederssøn brukte sine inntekter til å drive latinskolen. Her arbeidet han for å utdanne luthersk opplærte og humanistisk dannede geistlige i Norge. I det hele tok biskopen seg av kirkens skole med stor kjærlighet og interesse. Undertiden drev han selv undervisningen. Han sørget for skolemestrene og sikret dem bedre inntekter. Dessuten hjalp og støttet han fremmelige elever, både under skolegangen og senere, når de reiste til København for å studere. Så sant han kunne, hjalp han dem også når de etter endt utdannelse søkte prestekall. Bispegården hans var et fristed for evnerik ungdom.
I 1555 ble Gjeble Pederssøn rammet av slag og søkte derfor om å få gå av. Men kongen svarte at han skulle beholde sitt embete så lenge han levde. To år senere døde han.
Gjeble Pederssøn, som var ugift, var som nevnt velgjører for mange unge, begavede menn. En av dem, Absalon Beyer, ble hans pleiesønn. Ung og foreldreløs ble han sendt til Bergen av en onkel, som fikk ham opptatt som elev ved latinskolen i 1534. Her tok biskopen seg av ham og sendte ham senere til København og Wittenberg for å studere. Etter 7 års studier og magistergrad i utlandet, kom Absalon Beyer hjem til Bergen og ble ansatt ved Latinskolen som lektor i teologi. En stund var han også rektor. Han følte et sterkt ansvar og stor omsorg for denne skolen. Det var derfor et stort tap for skolen da han døde bare 47 år gammel i 1575.
Absalon Beyer var en stor kulturpersonlighet som øvde sterk innflytelse både på dem som hadde ham som lærer og på sine samtidige i vide kretser. I 1560 ble han notar ved domkapitlet – og fra 1566 var han også slottsprest hos lensherre Erik Rosenkrantz på Bergenhus.
Mest kjent er han blitt for sitt forfatterskap. Han var en sentral skikkelse blant forfatterne som blir kalt «Bergens-humanistene». Han skrev historisk-patriotiske verk. Fra 1552 til 1571 førte han dagbok som gir verdifulle opplysninger fra datidens liv i Bergen. «Bergens kapitelsbok» som den vanligvis kalles, er enestående blant den litteratur som finnes fra det 16. århundrets Norden.
Absalon Beyers hovedverk «Om Norgis rike» fra 1567 handler om Norges historie fra fjern fortid. Dette er en oversikt over norsk historie der han deler historien inn i landets ungdom, manndom og alderdom. Alderdommen inntraff da landet kom inn under Danmark, da mistet vi all vår handlekraft og styrke.
Gjennom latinskolen såvel som sine bøker ønsket Absalon Beyer å være «folkeoppdrager». Han lot sine elever oppføre dramatiske skuespill offentlig, og dette skal være noen av de tidligste skuespilloppførelser i Norge.
Absalon Pederssøn Beyer var gift med Anna Pedersdotter fra Trondheim. Siden hennes mann hadde vært en slik fremtredende person, ble hun gitt offentlig understøttelse etter hans død. Men dette hjalp henne ikke da hun 15 år senere ble anklaget for trolldom. Til tross for at prestene i Bergen protesterte kraftig, ble hun brent som heks på Nordnes i 1590.
Hovedkilde for stoffet om Gjeble Pedersøn og Absalon Pedersøn Beyer er: denne websiden laget av Svein Bolstad.
At pesten fortsatt var en trussel på 1500-tallet, vitner dette utdraget fra "Absalons dagbok" om:
|
Uti dette år førte en Bremer-skipper som kom fra Danzig hit til Bergen, pest med seg. Skipperen, styrmannen og den meste part av båtsmennene døde. En båtsmann gav en ung kar en brok, og han bodde i Jon Ellinssons gård, han ble befengt av henne og døde, dernest faren og en hel hop andre, så at 17 personer er døde av den gård. Der kom en student ved navn Ingebrikt Person inn i samme gård og vart straks befengt, men man forhåper ham til livet, ti den byll på hans aksel er hul sprungen på, og badskjæren leger ham, 6. september vart han krank.
22. september døde Anne Dinklaus søster-sønn av pest. Skal på denne dag begraves Hans Smits slakters sønn, den eldste, og har han mist to barn litt før, en sønn og en datter. Om denne lørdags natt vart fødd Lauris skrivers datter. Døde også en skredder på torget ved navn Dirick, hvilken man kalte Sulten-Dirick for hans karghets og gjerrighets skyld. Han vart begraven på Domkirkegården, og tre andre lik med honnom, døde av pest. Samme dag var to lik i Korskirken. En kvinne var om lørdag og gikk til skrifte i Korskirken, søndag om morgenen var hun krank og beredt straks og døde straks samme dag og vart begraven straks tolv slo. 8. november 6 lik, Hans Rust skomaker var deriblant, til Domkirken 9. Fire lik 10. Fem 11. To 12. Tre 13. Et 14. Fem 15. Et 16. To 17. Åtte 18. Seks, Jens Stolsvenns sønn var en av dem 19. Fire, Dunkers sønn var en 20. Tre 21. Døde Tosten på Kaldevegen. Da herr Thomas var hos ham og gav ham sakramentet, bad han sin hustru Kristin Brochs forlate seg, hva han henne fortørnet havde, hun ville ikke, dog berededes han. På denne dag var det to lik til Domkirken og to til Korskirken, deriblant var Gilbert slakter Skotte... |
I historie har du lest om den dominerende posisjonen hanseatene etter hvert fikk i Bergen. Det er verdt å merke seg at det litterære miljøet Absalon Beyer og andre skapte, ble aktivt støttet av lensherren på Bergenhus. Han ønsket trolig å bruke de historiske skriftene som det humanistiske miljøet skrev, i kampen mot hanseaterveldet.
Det humanistiske miljøet i Stavanger
Det utviklet seg også et humanistisk miljø rundt katedralskolen i Stavanger. Det er trolig dette miljøet som gir Peder Clausson Friis inspirasjon til hans litterære virksomhet, som blant annet resulterer i hovedverket 'Norriges Beskriffuelse' ('Norges beskrivelse') fra 1599. Som prest hadde nok Friis litt av hvert å styre med både i forbindelse med samarbeidet med prester og sognebarn. En salig kollega forsøkte å øksemyrde ham, og selv var han ikke fremmed for en smule knivstikking. Arbeidsforholdene i renessansekirken var altså noe annerledes enn i dagens norske kirke. Uansett er forholdet prestene imellom riktig så fredelig sammenliknet med hva Friis har å fortelle om telemarkingenes forhold til geistligheten:
"Men Indbyggerne ere onde, ugudelige, haarde, vilde oc oprøriske Folk. Det meste Mandrap, som gemenligt udi Norriges Rige skeer, tildrager sig udi Tellemarcen, Nogle uforskammede Dieffuels Kroppe med Hor, Mord, Mandrap, Ketterij, Løsleffnet, Slagsmaal oc andre hos hengende Laster oc Ulempe offuer alle som her i Landet boe, haffde deeris største Lyst i gammel Tid at dræpe Bisper oc Prester, Fougder oc Befalingsmænd, som oc paafinder, at til en Kirke i det Læn ere 7 Prester ihielslagne, oc sommesteds en eller to, oc sommesteds flere.
Jeg haffuer kiendt en, som der vaar fød, hvis Fader hafde ihielslaget 3 prester, oc naar denne vaar drucken, bad hand Gud, at hand icke maatte døe, før end hand oc haffde slagit saa mange Prester ihjiel."
I boka 'Norriges Beskriffuelse' skriver Friis utvilsomt svært mye fagstoff som har vært nyttig for ettertiden, men til tider leverte nok Friis informasjon som neppe var kontrollert grundig nok. Her er et utdrag om sjøormer, som blant annet skulle leve et aktivt liv i Mjøsa. Problemet var blant annet å forklare hvorledes disse havbaserte skapningene kunne ha kommet seg til innsjøene i innlandet:
| "I det omtalte Lundevannet sies det å være en sjøorm som skal ha vist seg noen ganger. Likeså skrives og sies det om det store vannet Mjøsa på Hedmarken, som før omtalt. Hvis dette er tilfellet, er det ikke spøkelser, - men virkelige sjøormer som er kommet fra havet, ved at sjøormegg eller små unger har vært i havet og blitt dratt opp til skyene og siden er kommet ned i innsjøen med regnet." |
Den katolske prelaten Olaus Magnus går likevel langt friskere ut i sine skildringer av livet på havet:
| De som seiler langs Norges kyst for å handle eller fiske, forteller alle ei merkverdig historie, nemlig at en orm av uhyre størrelse, 200 fot lang eller 20 fot tjukk, holder til i kløfter og huler utenfor Bergen. Denne ormen kommer ut av hulene i lyse sommernetter for å ete opp kalver, lam og griser, eller så drar den ut i havet for å ete polypper, krabber og liknende havdyr. Den har alenlangt hår hengende ned fra halsen, skarpe svarte skjell og flammende ildrøde øyne. Den går til angrep på fartøyer, griper og sluker mennesker, idet den løfter seg opp som ei søyle av vannet |
Det var altså ikke bare været som skapte problemer langs norskekysten på den tiden :-)
Disse to eksemplene er hentet fra en side om de eldste beskrivelser av sjøormen. Der vil du finne flere artige eksempler om samme emnet.
Avslutningsvis må det også nevnes om Friis at hans sagaoversettelser fikk stor betydning i forbindelse med nasjonsbyggingen på 1800-tallet.
Det humanistiske miljøet i Oslo
I Oslo fikk vi en omfattende humanistisk diktning der de fremste representantene var Hallvard Gunnarsøn og Jens Nilssøn. De skiller seg fra de andre to humanistiske skolene i Norge ved at de hovedsaklig skriver på latin. Jens Nilssøn skrev blant annet en berømt klagesang over sin lille datters død. Denne kalte han "Elegidion". Hallvard Gunnarsøn var lektor i Oslo, og han konsentrerte seg særlig om bibelomskrivninger på vers. Det bør også nevnes at han skrev en Norgeshistorie på vers. Gunnarsøn var for øvrig mannen bak den norske versjonen av den beryktede 'Prestepina'. Det offisielle navnet var 'Åndelig spørsmålsbok'. Her finner vi bibelske læregåter som kunne ta motet fra noen og enhver.
Avslutning
Renessansen representerte et svært viktig brudd med middelalderens kollektivistisk/religiøse dogmetenkning. Enkeltmenneskets verdi ble i langt sterkere grad understreket og framhevet, og på mange måter kan man si at det individualistisk orienterte samfunnet vi har i den vestlige verden i dag, slo sine første spede røtter i renessansen.
MEN, det var en lang vei framover – og de første virkelig kraftige reaksjonene møter vi ganske så umiddelbart. La oss ta skrittet inn i barokken :-)
|
|
||