Oppdatert: 20.11.2019

Realismen i Norge 1

Poetisk realisme 1850 - 1871



Innledning
Denne modulen gir en liten oversikt over den gradvise utviklingen fra nasjonalromantikken mot realismen. Det er alltid vanskelig å operere med eksakte årstall i slike sammenhenger. For oversiktens skyld har jeg allikevel valgt å bruke 1850 som et slags "startsted" og 1871 som den endelige overgangen til realismen. Det sistnevnte årstallet er primært valgt på grunn av innledningen til Brandes forelesningsserie ved universitetet i København.
Uansett er håpet at siden kan gi en viss bakgrunnsforståelse for den litterære utviklingen som fant sted i perioden.

Den poetiske realismen er på mange måter en fortsettelse av nasjonalromantikken, men kunst og litteratur preges av en stadig økende grad av realisme. Det er derfor viktig at man vurderer kunstuttrykkene fram mot 1871 (realismen) i lys av de grunnleggende tankene bak (nasjonal-)romantikken.




Stikkordsoversikt

Du finner mange punkter under stikkordsoversikten for romantikken som også er relevante for den poetiske realismen!

Historie og politikk
  1. Den franske revolusjon i 1848 sendte frihetstanker over nesten hele Europa. I Norge inspirerte kravene om allmenn stemmerett, ytringsfrihet og sosiale reformer Marcus Thrane til å starte et stort antall arbeiderforeninger kalt 'Thranebevegelsen'

  2. Nasjonsbyggingen fortsetter!
    Les disse tekstene:
    Kulturnasjonalismen 1830–1870 (UiO),
    Nordmennene blir norske for alvor (UiO)

  3. Fra 1830-årene reiste bøndene seg i økende grad i opposisjon mot embetsmennene med mål om å redusere deres makt i det norske samfunnet.

  4. På bygdene opplevde folk endringene i økonomi og levevis som dramatiske på grunn av en stor omlegging av jordbruket.
    Rundt midten av århundret endret driftsformene seg. Man forlot naturalhusholdet til fordel for salgsjordbruket.
    Les: Det store hamskiftet (UiO)

  5. Fra midten av århundret vokste det frem en ny, moderne industri som fikk maskiner som kunne masseprodusere og som produserte for å dekke lokale norske behov. De første av disse nye fabrikkene kom innen tekstilindustrien i Christiania og Bergen.
    Målt i samlet produksjon av varer og tjenester (BNP – brutto­nasjonal­produkt) var veksten i den norske økonomien en av verdens raskeste i disse fire tiårene.

  6. Borgerskapets og embetsmennenes kvinner begynte å kreve likestilling
    Arbeiderkvinnene og tjenestejentene hadde av økonomiske og sosiale årsaker liten anledning til å delta i prosessen.
    Les: Kvinneemansipasjon (UiO)

  7. Den dansk-tyske krig i 1864 ga 'skandinavismen' en alvorlig knekk.
    Kort fortalt unnlot Norge å støtte Danmark i krigen. Dette skuffet mange norske kunstnere svært, og spesielt Henrik Ibsen så på det som et foraktelig svik.
    Hans skepsis til norsk redelighet, karakter og moral kommer fram i flere av hans verk, for eksempel i 'Peer Gynt'


Demografiske og sosiale forhold
  1. Synkende dødelighet + fortsatt høy fødselshyppighet skapte et stadig økende befolkningsoverskudd fra 1830-årene av.
    På grunn av bosettingsmønsteret kom den store befolkningsøkningen primært på landsbygda.
    Dette skapte arbeidsledighet og fattigdom.
    Les: Demografiske forhold (UiO) (demografi = befolkningslære)

  2. Den voldsomme befolkningsveksten på midten av 1800-tallet fikk store konsekvenser for det norske samfunnet.
    Den skapte en ressurskrise på landsbygda som førte til flytting fra landsbygda til byer/tettsteder og ut av landet, spesielt til Amerika.
    "Rundt 1820 bodde bare 10 prosent av befolkningen i tettbygde strøk, 100 år senere var over 45 prosent bosatt i byer.
    Fra 1825 til 1930 utvandret 800.000 nordmenn til oversjøiske områder, de fleste til USA.
    Utvandringen ble en ventil som virket dempende på de problem som befolkningsveksten ellers førte til."
    Kilde: UiO

  3. Eilert Sundt var utdannet prest, men arbeidet ikke som det før han mistet den offentlige støtten han ble bevilget fram til 1869
    Sundt gjorde en banebrytende innsats for å kartlegge de virkelig levekårene folk levde under.
    Hans rapporter fra livet blant vanlig mennesker på landsbygda og i byene avvek sterkt fra det idealiserte glansbildet romantiske forfattere og kunstnere formidlet.
    Rapportene beskriver enorme forskjeller mellom bønder, husmenn og tjenere. De skildrer fattigdom, enslige mødre i dyp elendighet, fyll, tiggere og elendige boforhold.
    Det ble vanskelig å opprettholde en romantisk forestilling om idylliske dalføre med frie odelsbønder som typisk for landsbygda i Norge.
    Les:
    Eilert Sundt (NBL)
    Eilert Sundt: Om sedelighets-tilstanden i Norge (UiO)

Poetisk realisme
  1. Overgangsperioden mellom nasjonalromantikken og realismen (ca. 1850 - 1871)

  2. Litteratur og kunst er fortsatt preget av romantiske trekk og innslag, men emner, tematikk, ordvalg og skrivemåte er i økende grad realistisk.

  3. Den drømmende og visjonære poeten erstattes av forfattere og kunstnere som ønsker å formidle konkrete og realistiske forhold.
    Camilla Collets "Amtmannens døttre" introduserte 'tendensromanen'. Det vil si litteratur som kritiserte samfunnsforhold i håp om at en generell bevisstgjøring ville føre til positive endringer.

Sentrale forfattere
  1. Asbjørnsen og Moe samlet inn sagn, eventyr og folkeviser.
    De realistiske innslagene kommer fram i skildringene av folk på landsbygda, innholdet, og fornorskningen av språket, da spesielt i den direkte talen.

  2. Camilla Collett, Henrik Wergelands søster, formidlet et mer radikalt syn i sitt forfatterskap.
    I 1855 utga hun romanen "Amtmannens døttre"
    Her angriper hun det hun kaller "støpejernsoppdragelsen" av de unge jentene. Dette var den prosessen jentene måtte gjennom for å lære å godta hvilken som helst ektemann foreldrene måtte velge for dem.
    De skulle også lære å bli selvutslettende, lydige hustruer som kun hadde som oppgave å tilfredsstille ektemannens behov.
    Målet med oppdrgelsen av jentene var altså å skape identiske 'støpejernshustruer' som fungerte slik autoritetene ønsket de skulle.
    "Amtmannens døttre" er den første tendensromanen i norsk litteratur, det vil si tydelig samfunnskritisk.
    Camilla Collett var en foregangskvinne i kampen for kvinnefrigjøring i Norge.

  3. Ivar Aasen utviklet 'landsmålet' (nynorsk) med utgangspunkt i norske dialekter.
    Han ønsket å skape et eget nasjonalt skriftspråk (nasjonalisme/nasjonsbygging) som ville gjøre det lettere for vanlige folk å delta i samfunnslivet (demokrati)
    Aasen hadde følgelig både et nasjonalistisk og et demokratisk mål med språkarbeidet sitt.
    Han utgav i tillegg diktsamlingen "Symra", som er adskillig mer realistisk enn det som var vanlig.

  4. A.O. Vinje tok opp forholdet mellom bonde- og embetsmannskulturen i sitt forfatterskap.
    Han ønsket en tilnærming mellom disse to ulike gruppene ved å gjøre bøndene mer opplyste og frisinnete og embetsmennene mer nasjonale og hjemlige.

  5. Bjørnstjerne Bjørnson beskrev beskt romantikken som "denne drømmende, syglige Maaneskinsvandring, denne banghed for Dagslyset og Sværmeri for alskens sørgelige Natscener"
    Han brakte realistiske skildringer og språkbruk inn i forfatterskapet sitt.
    Et utmerket eksempel finner du i boka "Synnøve Solbakken" (1857)

  6. Henrik Ibsen krevde en mer realistisk litteratur. Dette realiserte han i sine historiske dramaer, "Brand", og spesielt i "Peer Gynt"
    Peer er feig, løgnaktig, egoistisk og fullstendig uten moralsk ryggrad. Skildringen av Peers oppvekst er blant annet et oppgjør med nasjonalromantikkens romantisering av bøndene og livet på landsbygda.
    (se også den dansk/tyske krig ovenfor)








Fra romantikk til realisme: Poetisk realisme 1850 - 1871


Det sårede får - klikk for større bilde...Allerede i 1837 tok kritikeren P. J. Collett et oppgjør med romantikken. Han var særdeles negativ til Conrad N. Schwachs romantiske diktsamling. Hovedinnholdet i kritikken var at dikteren i langt større grad burde hente stoffet sitt fra det virkelige liv, det vil si være mer realistisk. Collett var imidlertid ikke interessert i noen ’rå’, opprivende og altfor direkte realisme. Han ønsket at diktningen skulle representere forsoning og harmoni. Det var det ideale og sentrale ved tilværelsen som skulle understrekes. En slik realistisk diktning med klare ideale rammer kaller vi poetisk realisme.

I "Synnøve Solbakken" av Bjørnstjerne Bjørnson møter vi fortsatt bunadskledde bønder som leser sin Snorre. Men, vi møter også fyll, slåsskamper og knivstikking i bondemiljøet. Bjørnson har dermed lagt inn en god del mer realisme enn det man var vandt med fra nasjonalromantikken. 'Forsoning og harmoni' kommer fram gjennom utviklingen til den ene hovedpersonen, Torbjørn. Hans stridbare sinn påvirkes i positiv retning av Solveigs renhet og kjærlighet. Etter en lang kamp med seg selv finner Torbjørn harmoni, og han forenes med sin Solveig i lyset på Solbakken.

"Amtmandens døttre" av Camilla Collett inneholder tilsynelatende også mye poetisk realisme.
Imidlertid har denne romanen en sterk realistisk tendens. Collett presenterer et meget kritisk syn på det hun oppfatter som et samfunnsproblem: Oppdragelsen av unge piker!
Tema og budskap i 'Amtmannens døttre' er altså adskillig mer kritisk realistisk enn det som var vanlig i den poetiske realismen.

I malerkunsten ønsket man også å vise virkeligheten slik den var der og da, gjerne med følelse, men uten å ta stilling. Maleriet "Det sårede får" (1865) av Knud Bergslien kan tjene som et eksempel.
Asbjørnsen og Moes "Norske Folkeeventyr" viste også klare realistiske trekk og bar på den måten i seg varslet om en ny tid.

Punktliste:
  • Overgangsperiode mellom romantikken/nasjonalromantikken og realismen (1850 - 1870)
  • Diktningen skulle representere forsoning og harmoni
  • Det sentrale og ideale ved tilværelsen skulle understrekes
  • Hentet allikevel stoffet i større grad fra det virkelige liv
  • Norsk språk og syntaks gjorde seg stadig sterkere gjeldende
  • Litteraturen ble mer (samfunns)kritisk
  • Eksempel Camilla Collett: Litterært realistisk - språklig konservativ (dansk)
  • Eksempel Bjørnstjerne Bjørnson: Litterært delvis realistisk - språklig realistisk (norvagismer)
  • Eksempel Ivar Aasen: Litterært delvis realistisk - språklig meget realistisk (skrev på sitt nye 'landsmål')
  • Kjekt å ha: Kort innføring i litteraturhistorien
Fordypningsoppgaver:
  • Periodestudium: Overgangen fra nasjonalromantikk til realisme
  • Kvinnesyn og begynnende kvinnekamp
  • Språkutviklingen fra 1830 til Knud Knudsen

Perioderelevante lenker:


Ivar Aasen Ivar Aasen (1813 - 1896)
representerte noe nytt i litteraturen da han brukte det nye norske landsmålet sitt. Han syntes det var helt galt at barna skulle lære dansk på skolen, de burde lære et språk som sto så nært deres eget talemål som mulig. I motsetning til Wergeland og Welhaven, som skrev for det 'dannede' publikum, og Bjørnson, som skrev for bøndene, hadde Aasen solide røtter i det vanlige bondemiljøet. Han ville skrive på et språk som bøndene følte seg hjemme i og skjønte.
Den realistiske dimensjonen i Aasens diktning bestod i at han ikke (som romantikerne) var konsentrert om det ideelle og det som skjulte seg bak tingene. Han ønsket heller å skildre den virkelige verden på en slik måte at leseren kjente seg igjen. En viktig drivkraft bak diktningen var også at han gjerne ville bevise at det nye landsmålet egnet seg til diktning.
I diktsamlingen "Symra" (1863) ønsket Aasen i praksis å teste ut landsmålet i diktning.
Dette viste seg å være svært vellykket. Diktene ble svært populære blant folk på landsbygda. Mange ble også tonesatt.

Aasen kunne glede seg over at arbeidet hans gav frukter. I løpet av få år kom det stadig flere diktere som skrev på det nye landsmålet. I tillegg opplevde han at dikningen hans i stadig større grad ble verdsatt av den 'vanlige' mann og kvinne.
Selv om Aasen hadde som mål å skrive om konkrete emner på et språk folk flest forstod, var allikevel mye av diktningen hans preget av religiøse og nasjonale verdier og idealer.
Du finner en god del del Aasen-tekster på nettet. På denne danske siden finner du også mye nyttig stoff om Ivar Aasen.


Millom bakkar og berg

Millom bakkar og berg ut med havet
hever nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv hever tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender,
det var ingen som der hadde bygt.
"Lat oss ryddja og byggja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt."

Og han vandest til vågnad og møda,
der han laut vera herdig og sterk,
men han høyrer med hugnad ei røda
um stor manndom og dugande verk.

Kring om dalen stod fjelli som grindar,
men um bergi var grasgrøne band;
der han gjekk millom heidar og tindar
og der såg han so vidt yver land.

Ivar Aasen

Punktliste:
  • Skapte landsmålet (nynorsken)
  • Ønsket et språk bøndene følte var deres
  • Diktet for å vise at landsmålet egnet seg til det
  • Både språk og innhold var realistisk
  • Religiøse og nasjonale emner i diktningen
Fordypningsoppgaver:
  • Teikn eit portrett av Ivar Aasen og gjør greie for språksynet hans.
    Kva diktarar støtta og tok i bruk Landsmålet?
    Finn teksteksempel.
    (kilde)

Nyttige lenker:





Eilert SundtEilert Sundt (1817-75)
fungerte både som prest og samfunnsforsker, men det er nok samfunnsforskeren Eilert Sundt som har satt dypest spor etter seg. Han ble sterkt grepet av den nasjonale interessen som vokste stadig sterkere frem opp gjennom århundret, og han endte opp med å bli en av foregangsmennene for studiet av folkelivet i Norge.
Fra 1845 fungerte han som lærer ved Kristiania tukthus, og lærte der de såkalte "fantene" å kjenne. Dette gav ham interesse for deres språk, tenkesett og livsforhold, og han sa seg villig til å engasjere seg i forskning innen dette området. Rammen for studiene ble utvidet til å omfatte de dårligst stilte befolkningsklassenes liv og kultur.
Eilert Sundt var Norges første vitenskapelige samfunnsforsker. Han reiste omkring i Norge for å undersøke arbeiderklassens levekår og skikker. Som Wergeland trodde han på opplysning som et middel for å bedre arbeidsfolks kår.
Eilert Sundt meldte seg først inn i Thranes arbeiderforening for å gjøre den om til en ren filantropisk forening, men dette forsøket førte ikke fram. I 1864 var han selv med på å stifte en slik forening, Kristiania Arbeider-samfund. Her var han leder fram til 1870.
Han utgav en lang rekke skrifter der han på grunnlag av selvstendige, personlige undersøkelser skildret viktige sider av store befolkningsklassers liv og kultur generelt.

Be læreren om å forklare Eilert Sundts lov i befolkningslæren (demografi).

Fra å være grepet av en nasjonal interesse utviklet Eilert Sundt seg til å bli den personen som kanskje sterkest gjorde sitt for å avkle nasjonalromantikken dens stråleglans. Han mistet raskt alle illusjoner om den 'høvelige storbonden'. På sine mange reiser møtte han det egentlige bondesamfunnet, som var noe ganske annet enn det nasjonalromantikerne hadde diktet om i flere tiår.
Han møtte uvitenhet, analfabetisme, urenslighet, lopper og lus, fyll, vold, fattigdom og en elendighet han aldri hadde kunnet forestille seg.
Eilert Sundt er regnet for å være en av våre betydeligste samfunnsforskere, og han var definitivt en vitenskapsmann som banet vei for realismen.
HER kan du lese mere om Eilert Sundt!
Du finner også et godt utvalg av Eilert Sundts verker på nettet.

Kilder:
Aschehougs konversasjonsleksikon, bind 18, s. 253
"Bruer" (Asch.), Norsk språk og litteratur vk 1+2, s. 95
Eilert Sundt i Nasjonalbiblioteket

Punktliste:
  • Eilert Sundt er en av våre viktigste samfunnsforskere
  • Han studerte forholdene blant de laveste samfunnsklassene i byene og på landsbygda
  • Konklusjonen var svært dyster
  • Den ødela romantikerenes falske glansbilde av den norske bonden
  • Han fant at uvitenhet, analfabetisme, urenslighet, lopper og lus, fyll, vold, fattigdom og elendighet dominerte
  • Han trodde på opplysning som et middel til å bedre på forholdene
  • Samfunnsforskningen hans banet vei for realismen

Nyttige lenker:



Aasmund Olavsson VinjeAasmund Olavsson Vinje (1818 - 1870)
ble født i 1818 i Vinje i Telemark. Foreldrene hans var husmannsfolk. Det vil si at kom fra det aller laveste sosiale laget i landet. Men gutten var skoleflink. Han skaffet seg stadig mer skolegang som han finansierte ved å jobbe som lærer for lavere trinn enn de han gikk på selv.
Han leste på denne tiden både filosofi og språk. Forholdsvis tidlig debuterte han med artikler om forskjellige politiske emner. I 1848 kom han inn på Heltbergs "studentfabrikk" i Christiania, der han var samtidig med både Ibsen, Bjørnson og Lie! I 1850 tok han artium, 32 år gammel. Han fortsatte med å studere jus, og ble autorisert overrettssakfører i 1857.

Etter at Ivar Aasen introduserte landsmålet, det nye skriftspråket, var Vinje en av de viktigste brukerne. Han var i stor grad med på å sikre at landsmålet fikk en relativt rask utbredelse. Vinje var en av de aller mest sentrale landsmålsforfatterne etter Aasen.
Gjennom mesteparten av 1850-årene brukte han norsk-dansk, men i 1858 sa han farvel både til dansken og til korrespondentjobben han hadde hatt ved Drammens Tidende og startet 'Dølen', der alt fra landbruksreportasjer til noveller og dikt sto på trykk.
Allerede i 1852 ble han påvirket av Aasens språkideer. Han prøvde lenge å blande inn norske ord og former i det norsk-danske språket, men var selv utilfreds med resultatet. Også i det nye nasjonale språket blandet han inn danske ord og former, fordi han «som praktisk Skriver» ikke ville gjøre overgangen for vanskelig for leserne.
Aasen-normalen var rettesnor for Vinje, men han ekperimenterte meget med språkformen sin, og avvek på visse punkter fra Aasen. Til tider er Vinjes språk sterkt preget av telemålet, og mot slutten prøvde han seg med en mer lydrett skrivemåte (ortofoni).
Det reneste Aasen-språket brukte han i «Ferdaminni». Aasen aksepterte Vinjes språkform, og skrev i en nekrolog, at «Fordelen ved Tingen var, at Vinje bestandig blev læst, og at Folket derved vænnede sig til at læse og efterhaanden forsonede sig med den uvante Sprogform.»

Vinjes språkoppfattelse var først og fremst nasjonal: Den norske nasjon hadde behov for et særegent norsk skriftspråk. Klasseopprøret skrev han spottende om, men han støttet folkeopplysningstanken. Han var realist og kritiserte bonderomantikken, slik den for eksempel kom til uttrykk i «Arne» af Bjørnstjerne Bjørnson.
Vinje kan ikke settes i noen politisk bås. Han skiftet ofte standpunkt og kan virke motsetningsfylt. I Mandal var han påvirket af Jaabæk, og da han kom til Oslo, ble han begeistret for arbeiderbevegelsen og ideene fra Februarrevolusjonen. Senere kunne han kritisere alt dette. Den nasjonale politikken støttet han hele tiden, og de siste årene støttet han bondeopposisjonen.

I Oslo skapte Vinje miljøet "Døleringen". Det besto av flere framtredende kulturpersoner og vitenskapsmenn. Der formidlet han meget av kontakten mellem den politiske opposisjonen og den nasjonale språkbevegelsen.
Han var skeptisk og trassig. " ... nu fører jeg Krig mod Aarhundreder og Landets største Mænd," skrev han da han hadde startet Dølen. Han kunne være sterkt ironisk og uhøytidelig. Disse egenskapene avspeiler seg også i det han skrev, og han trådte mange på tærene med sin kvasse penn.
Vinje har fått innflytelse på norsk journalistisk skrivestil. Han brøt med den omstendelige skrivemåten og skrev kvikkere og mere direkte.

Sommeren 1860 la Vinje ut på en lang tur fra hovedstaden til Trondheim. Der ville han ta del i kongekroningen.
Inntrykkene fra denne turen ble gitt ut i bokform: "Ferdaminni frå Sumaren 1860".
På reisen sin fant han mye å kritisere.
Han brukte kraftig ironi over de som romantiserte bygdesamfunnet og gjorde det til et glansbilde. Vinje la ikke fingrene imellom når han beskrev og kritiserte vanstell, fyll, uhygeniske forhold, etc. som han møtte på sin vei.

Kilder:
Høgskolen i Volda
http://www.leksikon.org

Punktliste:
  • Skoleflink husmannsgutt
  • Tok artium ved 'Heltbergs studentfabrikk' i 1850
  • Brukte Aasens landsmål aktivt, men ikke slavisk.
    Bidro sterkt til utbredelsen av dette.
  • Eksperimenterte med språket og var til tider påvirket av telemål (dialekter fra Telemark)
  • Prøvde også ut 'ortofoni' (lydrett skrivemåte)
  • Mente at Norge måtte ha et eget nasjonalt skriftspråk
  • Gjorde norsk journalistisk skrivestil kvikkere og mindre omstendelig
  • I 'Ferdaminni frå Sumaren 1860' kritiserer han romantiseringen av bondesamfunnet.
Fordypningsoppgaver:
  • Aasmund Olavsson Vinje - Hvem var han?

Nyttige lenker:








Kvinner som forfattere

Kvinnene hadde så langt vært lite representert blant forfatterne. Vi leser om Dorothea Engelbretsdotter på 1600-tallet, og etter henne hadde Magdalene Sophie Buchholm vært aktiv. Vi bør også merke oss at det i stor grad var kvinnene som holdt fortellertradisjonen ved like, og at det dermed er dem vi kan takke for at såpass mye av folkediktningen overlevde fram mot innsamlingsarbeidet på 1800-tallet. Det sømmet seg imidlertid ikke for kvinner å være for opptatt av litteratur. Kvinnene burde i hvert fall ikke skrive og utgi litteratur selv.
Generelt sett hadde kvinnene på midten av 1850-tallet få eller så godt som ingen vedtatte rettigheter.
De første pionerene i kampen for å bedre kvinnenes forhold møtte en mur av fordømmelse, spott og spe.

Rundt midten av 1800-tallet begynte kvinnene å bli viktigere i det litterære livet. I tillegg til å fungere som oversettere, konsulenter, bokhandlere, leiebibliotekinnehavere og kolportører, utgjorde de en svært viktig lesegruppe. Dette måtte nødvendigvis føre til at også kvinnene realiserte seg som forfattere.
Av de 13 kvinnene som ga ut prosafortellinger og/eller romaner før 1870, var det imidlertid kun to som våget å gjøre det i sitt eget navn. Samtiden var ikke moden for selvstendige kvinner (se denne punktvise fremstillingen), og kvinnelitteraturen var ofte gjenstand for særskilt ondsinnet og nedlatende kritikk. Det var mest behagelig å skrive under pseudonym.
Virksomheten til disse pionerene fikk mye å si for den gradvis økende kampen for kvinnerettigheter i Norge.
Det er i denne perioden og framover at grunnlaget for en kvinnelig litteraturtradisjon ble lagt.

Punktliste:
  • Kvinner hadde minimalt med rettigheter i ekteskap og samfunn
  • Kvinner burde ikke være opptatt av litteratur
  • Kvinner skulle absolutt ikke skrive selv
  • Fra midten av 1800-tallet begynte kvinnene (i overklassen) å lese stadig mer
  • Økende leseaktivitet førte til skriveaktivitet
  • Kvinnene skrev stort sett under pseudonym for å unngå hets
Forslag til fordypningsoppgave:
  • Bøker:
    Amtmannens døttre av Camilla Collett (1854)
    Familien på Gilje av Jonas Lie (1883)

    Handlingen i Familien på Gilje er lagt til 1840-årene.

    Ta utgangspunkt i de to romanene og redegjør for kvinnenes rettigheter og muligheter i Norge på midten av 1800-tallet.
    Legg spesiell vekt på en sammenlikning av de to hovedpersonene Sofie (Amtmannens døttre) og Inger-Johanne (Familien på Gilje

    Sammenlikn tendensen du møter i de to romanene.
    (hvorledes ser man at formen for samfunnskritikk har endret seg fra 1854 til 1883?)

Nyttige lenker:




Hanna Winsnes (1789 - 1872)
kan på mange måter virke som en lite kritisk, kanskje heller tradisjonsbundet forfatter. Men, hun var kvinne, og prestekone med mange barn og en stor husholdning, og forfatter!
I tillegg til sine mange plikter som husmor fant hun tid til et imponerende forfatterskap som både omfattet fagbøker og skjønnlitteratur.

Det er verdt å merke seg at hun var Norges første kvinnelige romanforfatter.
Hanna Winsnes var opplysningsorientert, samtidig som hun var religiøs. Dette ga henne overbevisningen om at menneskene selv kunne bidra til gode liv gjennom opplysning og gudstro.
Hun var opptatt av å gjøre kvinnenes arbeidsdag enklere. Det kanskje mest kjente eksemplet på dette er ’Lærebog i de forskjellige dele af Huusholdningen’. Boka var spesielt konsentrert om hva en husmor på en stor gård måtte kunne.
Hun ga også ut kokebøker for lavere sosiale sjikt.

I tillegg skrev Winsnes både kjærlighets- og spenningsfortellinger samt diverse hverdagsskildringer som klart representerte noe nytt.
Denne delen av forfatterskapet ble utgitt under pseudonymet 'Hugo Schwartz'. Hun synes nok ikke det passet seg helt for en prestekone å utgi slik litteratur!

Hanna Winsnes er spesielt kjent for sine fortellinger, eventyr, sanger og leker for barn. Hun var nok opptatt av å oppdra barna til gode, kristne mennesker, men samtidig innebærer litteraturen hennes noe nytt ved at hun i langt større grad enn andre tok utgangspunkt i barnas egne behov og interesser.
Til tross for det religiøse budskapet ble denne litteraturen svært populær.
'Aftnerne paa Egelund, den mest kjente barneboken hennes, ble utgitt siste gang så sent som i 1923
På mange måter kan det nok sies at Hanna Winsnes sammen med andre kvinnelige forfattere som Marie Wexelsen og Bolette Gjør la grunnlaget for en egen norsk barnelitteratur.

Punktliste:
  • Hanna Winsnes var prestekone med stor husholdning og mange barn
  • Hennes liv og forfatterskap var bygd på opplysnings- og gudstro
  • Hun mente at opplysning og arbeid hjelper og adler mennesket. Guds forsyn ordner alt til det beste (Nbl)
  • Winsnes utgav bøker i praktisk matlaging og husstell for alle lag av befolkningen
  • Hun var svært populær som forfatter av kjærlighets- og spenningsfortellinger og utgav disse under pseudonymet 'Hugo Schwartz'
  • Det passet seg ikke å skrive slik litteratur som kvinne og prestekone
  • Hanna Winsnes var en pioner innen barnelitteraturen
  • Det nye var at hun tok hensyn til barnas egne behov og interesser

Nyttige lenker:



Camilla Collett i våre (lomme)bøker Camilla Collett (1813 – 1895)
født Wergeland (bilde), fremstår som den første store kvinneforfatteren med et klart realistisk innhold i litteraturen sin.
”Hun var så stor selv at hun ikke ble mindre ved å være Henrik Wergelands søster,” skrev Knut Hamsun senere om henne.
Som Henrik Wergelands søster ble forelskelsen i Johan S. Welhaven vanskelig. Hennes største problem var nok allikevel at Welhaven ikke gjengjeldte følelsene hennes, og det endte med at forholdet ble avbrutt. Hun skildrer denne avgjørende begivenheten slik:

En Aften i Begyndelsen af Juni, himmelsk mild og fuld af Vellugt, Liv og Lys! Jeg sad paa Bænken under det store Æbletræ i Haven. (…) Og min Sjel var som en af Knopperne, saa fuld, saa rigtig færdig til Udspringen. Da kom der et Brev; det var enda rosenrødt (…). I den Time brast et Baand mellom Naturen og mig, der aldri skulde heles, og jeg elskede den ikke som før.

Dette avbrutte forholdet, der avgjørelsen ble tatt av HAM kun, og som delvis skyldtes dårlig kommunikasjon, kommer klart frem i den boken som i særlig grad innebærer en dreining i realistisk retning: ”Amtmandens Døttre” (utdrag).

Men, dette var en ungdomsforelskelse som Camilla Wergeland kom over. I ettertiden utviklet hun seg til "en morsom, skarp, sint forfatter og kritiker, slett ikke noe stakkarslig offer" (Dagsavisen)

Camilla Wergeland giftet seg med Peter Jonas Collett i 1841. Han var en svært liberal mann som var positivt innstilt til kvinners rettigheter. I tillegg var han litterært interessert, og han støttet sin kones forfattervirksomhet. Collett godtok også at hun hadde interesser som var langt videre enn det som den gang ble regnet for å være sømmelig for kvinner.

Camilla Collett begynte sitt forfatterskap med det hun kalte ’Nogle Strikketøisbetragtninger’, kritiske skildringer av selskapsliv og omgangsformer i ’de dannede klasser’. Da det å være forfatter fremdeles ble regnet for å være på grensen for det akseptable for en kvinne, ga hun ut alt anonymt.

Under slike forhold kan man spørre seg om hva motivet for Camilla Collets forfatterskap kunne være.
Hun gir selv klart uttrykk for dette i "Sidste Blade" (1868)
Der skriver hun:

"Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg er kommet til å skrive. Fangen der med sitt blod opptegner sine bekjennelser på en strimmel tøy, kunne måskje likeså godt svare derpå. Jeg satt dog lenge, lenge i den varetektscelle som kalles kvinne innen det falt meg inn å skrive på lappen"

Etter blant annet å ha bidratt med noen av rammefortellingene for Asbjørnsen, ga Camilla Collett ut Amtmandens Døttre i 1854. Romanen blir vanligvis regnet for å være den første realistiske romanen i norsk litteratur. I boken retter Collett et kraftig angrep på oppdragelsen av jentene i ”de dannede klasser”.
I den tragiske kjærlighetshistorien ser vi følgene av denne oppdragelsen. De to hovedpersonene, Sofie og Kold, har erklært sin kjærlighet for hverandre. På grunn av fordommen om at kvinner ikke måtte ta initiativ i kjærlighetsaffærer ryker forholdet. To av Sofies søstre er for øvrig presset inn i ulykkelige ekteskap av moren.
Det var mannen som tok alle avgjørelser i utviklingen av kjærlighetsforholdene. Det kvinnen trodde, tenkte, håpet og lengtet etter, betydde ingenting.
For Camilla Collet ble det et viktig tema å vise hvorledes kvinnene ble lært opp til å tilsidesette og skjule sine egne følelser fordi deres verd var mindre enn mannens.
I ”Amtmandens Døttre” sier en av de ulykkelige kvinnene:
”Vor Bestemmelse er at giftes, ikke at blive lykkelige. I den Forstand har jeg seet begge mine ældre Søstre opfylde deres Bestemmelse. De tog deres Mænd med Overlæg, frivillig, og dog vilde de ikke under nogen Omstændighet selv have valgt dem.”
Her er et utdrag fra en elevbesvarelse som gir et godt bilde av temaet i romanen.

Det er viktig å merke seg at Camilla Collett hadde et bevisst mål om å avdekke et samfunnsonde i ”Amtmandens Døttre”. Romanen angriper det hun kalte ”Støbegodsoppdragelsen” av unge jenter. Akkurat som jernet blir støpt til identiske former etter ønske og behov, ble de unge jentene formet til lydige og underdanige hustruer. De måtte altså lære seg å undertrykke sine ekte følelser, fortie sin kjærlighet og gifte seg med den mannen foreldrene valgte til dem – ofte ut fra rent praktiske hensyn.
Camilla Colletts budskap var at dette måtte føre til stor menneskelig ulykke. Dette budskapet bestemmer handling og personskildring i romanen.

En slik roman kaller vi en tendensroman fordi den så tydelig hevder en mening om de problemene som tas opp. ”Amtmandens Døttre” er følgelig den første klare tendensromanen i norsk litteratur.
Samtidig er romanen også klart idealistisk i tanken på den store, fullkomne og eneste kjærligheten.
Du får et inntrykk av "Amtmandens døttre" i disse utdragene!
Romanen var tosidig med tanke på språk og innhold.
Innholdet var som ovenfor nevnt svært realistisk med en klar tendens. Språket i romanen er derimot så godt som rent dansk, med et tradisjonelt, alderdommelig og ’snirklete’ preg.
I dette utdraget fra "Fædrelandske forfattere" (1877) kommer Camilla Collets syn på forfatterens oppgave klart frem.

Camilla Collett var blant de første her i landet som formulerte kravet om en realistisk, samfunnskritisk litteratur, det samme kravet som Georg Brandes senere skulle stille:

”Den Tid er forbi da en Forfatter kun nærede sit Publikum med Hjernespind, da dette lod sig lulle ind i Drømme om Tilstande, der ingensteds hørte Hjemme. Det var gyldne Dage for ham; hvor ophøiet, i hvilken mystisk Fjernhed stod han da for sin Tid; nutildags maa han frem med Sandheden, og Sandheden er nærgaaende; den bevæger, den irriterer. Det er Forfatterens Kald, hans store, skjønne, - vanskelige Kald, at samle disse Virkelighedens spredte Træk.”

Camilla_Collett_1839 For Camilla Collett innebar denne "Sandheden" en åpenhjertet stillingstaken til politiske og samfunnsorienterte problemstillinger, da ganske bestemt knyttet til kvinnesak og kvinnebevegelser.
Hun skrev kun én roman, "Amtmannens døttre", men hun utga svært mange artikler og epistler med kvinnesak som hovedtema.
Eksempler på slike er "Sidste Blade" i fem bind, "Fra de Stummes Leir" (1877), "Mot Strømmen. Første Række" (1879) og "Mot Strømmen. Anden Række" (1885)

For mennesker i dagens Norge er det nok vanskelig å skjønne hvilken formidabel kamp Camilla Collett kastet seg ut i.
I 1800-tallets norske samfunn var alt ganske så annerledes. Kvinner som tok opp den urettferdigheten og forskjellsbehandlingen som rammet halvparten av landets befolkning på grunn av deres kjønn, ble umiddelbart utsatt for kraftige angrep og til tider sosial stigmatisering.
I lys av dette må man beundre det personlige og moralske motet Camilla Collett utviste gjennom sitt forfatterskap.
Litteraturhistorisk sett må man også huske at hun var den norske forfatteren som innledet den realistiske problemdiktningen i Norge!

Punktliste:
  • Henrik Wergelands lillesøster
  • Var forelsket i Welhaven, brorens hovedmotstander. Problematisk!
  • Forholdet til Welhaven ble brutt pga. hans nøling og ubesluttsomhet
  • Den første store kvinnelige forfatter med et realistisk budskap
  • Hun utga 'Amtmandens døttre' i 1854
  • ... den første realistiske romanen i norsk litteratur
  • ... angriper oppdragelsen av overklassens unge jenter
  • ... kalte dette 'støpegodsoppdragelse' der målet var å skape lydige og underdanige hustruer.
  • Hun krevde en realistisk, samfunnskritisk litteratur
  • Camilla Collett innledet den realistiske problemdiktningen i Norge
  • Camilla Collett er kalt Norges første feminist!
Fordypningsoppgaver:
  • Gi en sammenligning av "Amtmannens døttre" (Camilla Collett) og "Et dukkehjem" (Henrik Ibsen)

  • "Amtmannens Døttre" av Camilla Collett og "Constance Ring" av Amalie Skram
    Hvorledes kommer samtidens kvinneroller fram i disse to romanene?

  • "Kvinnerollen"
    Hvordan har kvinnerollen og synet på kvinnen endret seg fra "Amtmannens døttre" fram til i dag?
    Bruk annen relevant litteratur for å belyse utviklingen.

  • "Kvinneskjebner" i følgende verk:
    "Et dukkehjem" av Ibsen, "Albertine" av Christian Krogh, "Amtmandens døttre" av Camilla Collett og/eller Familien på Gilje av Jonas Lie.

  • Velg tittel selv!
    Bøker:
    Amtmannens døttre av Camilla Collett (1854)
    Familien på Gilje av Jonas Lie (1883)

    Handlingen i Familien på Gilje er lagt til 1840-årene.

    Ta utgangspunkt i de to romanene og redegjør for kvinnenes rettigheter og muligheter i Norge på midten av 1800-tallet.
    Legg spesiell vekt på en sammenlikning av de to hovedpersonene Sofie (Amtmannens døttre) og Inger-Johanne (Familien på Gilje)

    Sammenlikn tendensen du møter i de to romanene.
    (hvorledes ser man at formen for samfunnskritikk har endret seg fra 1854 til 1883?)

Nyttige lenker:






Magdalene Thoresen (1819-1903)
kom til Norge fra Danmark som lærerinne hos presten H.K. Thoresen på Sunnmøre i 1842. De giftet seg året etter. Han var 20 år eldre enn henne, og hun ble stemor til hans fem barn fra tidligere ekteskap.
Han ble senere forflyttet til Bergen, og under påvirkning av 1850-årenes nasjonalromantiske begeistring ble hennes litterære talent vakt.
Mannen hennes døde tidlig, men han hadde klart å oppmuntre henne til å utvikle seg som forfatter. Som tidligere nevnt, var det ganske uhørt for en kvinne på den tiden.

Forfatteren og mennesket Magdalene Thoresen var svært sammensatt, noe som gjør henne spennende å studere.
Hun vekslet mellom romantikk og realisme, hadde en sterk tro på framskritt, dyrket åpenlyst kjærligheten samtidig som hun var prestefrue.

I Bergen sto hun sentralt i det litterære miljøet, og hun ble der kjent med Ibsen og Bjørnson.

Som 41 år gammel enke debuterte hun med "Digte af en Dame" i 1860, av mange kalt 'poesiens første moderne verk'.
I 1862 sto hun fram med fullt navn som den første norske kvinnelige forfatter hos Gyldendal i København.
Alt dette gjennomførte hun mens hun var mor til fem barn samtidig som hun var stemor til fem andre. I tillegg til sin litterære virksomhet, samt oppdragelsen av ti barn, hadde hun da også flere kjærlighetsforhold bak seg.

Inntil nylig har hun blitt husket nettopp for dette siste. Hun var nemlig en strålende vakker og intelligent kvinne som tiltrakk seg oppmerksomhet fra tidens ledende menn. Blant disse var den islandske litteraturstudenten og senere forfatteren Grímur Thomsen, svigersønnen Henrik Ibsen, den danske litteraturkritikeren Georg Brandes, og Bjørnstjerne Bjørnson.
Som Camilla Collett hadde gjort fem år tidligere med "Amtmandens Døttre", brøt hun grenser i lyrikken med "Digte af en Dame".
Hun skrev om kvinnelig sanselighet og viste hvor falsk idylliseringen av kvinnen var.

De høje Ævner, det dybe sind
og skjæbnekastet fra solblank tind
til mørkest avgrund, gang æfter gang,
og lidenskapen med havfru-sang
og så den stormende skjønhedstrang
- til visdom blev det,
til godhet blev det,
fra smærte-skriget til ælskovs-flammen,
- til visdom ble det,
til skjønhed blev det,
altsammen.

Skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson på baksiden
av et fotografi av ham selv til Magdalene Thoresens
80-årsdag den 3. juni 1899.

Som kvinnelig forfatter har hun ofte blitt undervurdert av ulike litteraturkritikere. Det de har vurdert som negativt, er gjerne overdrevent framhevet, mens det positive er utelatt.
Bjørnstjerne Bjørnson karakteriserte henne imidlertid som "det mest begavede fruentimmer jeg noen gang har kjent".

I 1867 ga Magdalene Thoresen ut "Min Bedstemors Fortælling". I samtiden var dette et kontroversielt verk. Mange kalte det for den mest umoralske litterære teksten som var utgitt.
Teksten dreier seg om en 38-årig enke, utilfredsstilt og søkende, som forelsker seg i en yngre, gift mann. I utgangspunktet var allerede dette et alvorlig brudd på datidens normer. I tillegg provoserte hennes begjær en samtid som hevdet at kvinner ikke skulle ha noen form for seksualdrift.
Bjørnson følte seg portrettert i denne fortellingen og vennskapet mellom de to fikk en knekk som varte i flere år.

Magdalene Thoresen var, liksom Vinje, en glimrende journalist, og kan uten tvil betegnes som landets første kvinnelige reporter. Hun reiste over alt, fra Finnmark til Danmark, og hun skildret det folkelivet hun møtte slik en moderne reportasjejournalist gjør det.
Med selvstendighetstrang og jernvilje greide hun å brødfø seg selv og sine mange barn og stebarn ved å skrive.
På 1800-tallet var dette regnet som noe bortimot en umulighet for en kvinne, men, Magdalene Thoresen klarte det!

Etter å ha forfattet mer enn 25 verk døde Magdalene Thoresen i 1903.

Dersom du ønsker å sette deg grundigere inn i Magdalene Thoresens fantastiske liv og virke, anbefales denne detaljerte tidslinjen over hennes liv.
Her er i tillegg en Dagbladanmeldelse av Jorun Hareides biografi om Magdalene Thoresen.

Punktliste:
  • Fikk fem barn selv og var stemor for fem andre
  • Svigermor til Henrik Ibsen
  • En omsvermet, intelligent og vakker kvinne med mange kjærlighetsforhold
  • Hun var vilt forelsket i Bjørnstjerne Bjørnson
  • Brøt grenser i lyrikken
  • Skrev om kvinnelig sanselighet og viste hvor falsk idylliseringen av kvinnen var
  • Norges første kvinnelige reporter
  • En glimrende reporter som skildret folkelivet på en moderne måte
Fordypningsoppgaver:
Nyttige lenker:



Bjørnstjerne BjørnsonBjørnstjerne Bjørnson (1832 - 1910)
ble født i Kvikne 8. desember 1832 der faren tjente som prest. Familien flyttet til Nesset i Romsdal i 1838, og han følte seg som en romsdøl resten av livet.

Dette er Romsdalens stride land!
Nu er jeg hjæmme;
thi alt, som jeg ser, har øje og stemme!
Og folket? - Jeg kænner hver eneste mand,
om aldrig jeg så ham. Her er han tolket:
kænner du fjorden, kænner du folket.

Bjørnson gikk på skole i Molde fra 1844 til 1849, der han engasjerte seg politisk. Han ble tidlig svært samfunnsengasjert, og allerede som 15-åring debuterte han i lokalavisa Romsdal Budstikke med en artikkel inspirert av den franske februarrevolusjonen i 1848. Der oppfordrer han moldenserne til å feire 17.mai. 18 år gammel holdt han sin første, heftige folketale. Han var påvirket av Marcus Thranes arbeiderbevegelse, og i talen sin protesterte han kraftig mot utvisningen av en dansk revolusjonær.
Fra 1850 bodde han i Christiania, der han tok artium på Heltbergs "studentfabrikk". Hos Heltberg traff han blant andre Henrik Ibsen, Aasmund Olafson Vinje og Jonas Lie. I 1852 fullførte han sin examen artium.

Bjørnson ga i en anmeldelse i 1854 klart uttrykk for at han ikke satte særlig stor pris på de veletablerte, eldre forfatterne.
”(…) denne drømmende, syglige Maaneskinsvandring, denne banghed for Dagslyset og Sværmeri for alskens sørgelige Natscener,” skrev han.
Noe nytt var i ferd med å skje, mente Bjørnson. Han ga dermed klart uttrykk for at nasjonalromantisk diktning ikke tiltalte ham i særlig grad. Vi finner allikevel klare nasjonalromantiske trekk i diktningen hans gjennom hele 1850-tallet og godt inn i 1860-årene.

Bjørnson var en utadvendt og fremadstormende ung mann som livlig deltok i samfunns- og kulturdebatten. Han skrev teater- og litteraturkritikker i avisene, og han forsøkte seg tidlig som dramatiker. I 1856-57 kom hans første bondefortellinger på trykk i Illustrert Folkeblad, der Bjørnson var redaktør. Bjørnson ble tidlig klar over at det var dikter og forfatter han ønsket å bli. Han avsluttet derfor studiene sine for å kunne konsentrere seg fullt og helt om forfattervirksomheten.

Fra høsten 1857 tok Bjørnson over som teatersjef i Bergen etter Henrik Ibsen. På denne tiden skrev han ustanselig. Han holdt mange taler og ble en av landets store personligheter. I 1857 skrev han første utkast til nasjonalsangen vår ("Ja,vi elsker"). Han dro deretter på en lengre utenlandsreise til Frankrike, Tyskland og, ikke minst, til Italia. Livet i Italia virket svært inspirerende på Bjørnson, og han skrev noen av sine største verk i denne perioden.

I 1858 giftet han seg med den unge skuepillerinnen Karoline Reimers, som med det innledet et samliv som så absolutt ikke ble monotont og kjedelig! I dramaet "En Handske" (1883) utfordret han menn til å kreve det samme av seg selv som de krevde av kvinnene, en moral som det neppe kunne sies at Bjørnson selv etterlevde.
Mange har hørt historien om en av Bjørnsons reiser til Paris. Karoline var bekymret for hva mannen hennes kunne finne på. Han hadde så absolutt et godt øye for damene. Da Bjørnson tok avskjed utenfor huset på Aulestad (se nedenfor), ropte han opp til Karoline at det var så sikkert at han ikke skulle finne på noe tull i Paris at hun kunne hoppe ut fra verandaen når han kom hjem dersom han ikke hadde holdt en "stø kurs". Historien forteller videre at det første de hørte på Aulestad da Bjørnson steg ut av karjolen, vel hjemme fra Paris, var: 'Hopp – Karoline!'

Bjørnson ble etter hvert regnet som Norges store dikter, og han fikk dikterlønn av Stortinget fra 1863. Da han kom tilbake til Norge i 1865, ble han sjef for Christiania Theater fram til 1867.

Bjørnson ble mot slutten av 1860-årene stadig mer påvirket av den realistiske retningen, og i den siste delen av 1870-årene sluttet han seg entusiastisk til Georg Brandes synspunkter. I 1877 holdt han et berømt foredrag om "at være i Sandhed". Han var politisk engasjert på venstresiden, og skrev etter hvert mer samfunnsaktuelle fortellinger og skuespill, men også sakprosa og en enorm mengde med brev. Det hevdes at han i alt forfattet rundt 30000 brev. Nasjonalbiblioteket eier omkring 7000 brev fra Bjørnson og flere ganger så mange til ham. Biblioteket har lagt ut store deler av forfatterskapet hans her.
Etter et lengre utenlandsopphold (1873-75) i Italia og Tyrol, bosatte han seg som nevnt på Aulestad i Gausdal (se ovenfor), en sidedal til Gudbransdalen rett nord for Lillehammer.

Bjørnson ble stadig mer radikal politisk og meldte seg også ut av kirken. Blant annet markerte han seg i kampen for at Norge skulle løsrive seg fra Sverige. Han var engasjert i splittelsen av Venstre i 1888, og i 1903 gikk han ut av Venstre og var med på dannelsen av Samlingspartiet sammen med Høyre.
I attensytti- og åttiårene hadde Bjørnson sin mest voldsomme kamptid. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han fremdeles opptatt av. I tillegg dukket det også opp nye spørsmål av politisk, moralsk og religiøs art.
På syttitallet kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som tidligere, religiøst sloss han mot teologene, men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene.
I utgangspunktet hadde Bjørnson et kristent grunnsyn. Blant annet på grunn av Darwins utviklingslære endret han imidlertid oppfatning på dette området.

Bjørnson fikk også et navn i verdensmålestokk gjennom sine artikler der han kjempet for de små lands rettigheter.
Mot slutten av forfatterskapet møter vi fred, harmoni og rettferdighet som underliggende temaer.
Ved unionsoppløsningen i 1905 var Bjørnson blitt mer forsonlig i unionsstriden. Fredsarbeidet ble etterhvert den viktigste saken for ham.

I dag vil nok de fleste hevde at Ibsen var en langt viktigere og "større" forfatter enn Bjørnson, men det var nok ikke automatisk slik i samtiden. Bjørnson ble sett på som en "åndshøvding", og han var en av de beste talerne og foredragsholderne Norge har fostret.
Av svært mange ble Bjørnson oppfattet som Henrik Wergelands arvtaker.

Både i norsk diktning og historie spilte Bjørnson en nøkkelrolle. Sjelden har en norsk dikter hatt så mange og omfattende interesser og dyrket så mange ulike sjangrer, og sjelden har noen klart å kombinere diktning og politiske interesser så vellykket. Noen kunne nok synes han var vel taletrengt og selvopptatt, men få diktere nådde så langt som ham.

Bjørnson fikk Nobelprisen i litteratur i 1903. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid.
Et langt og imponerende dikterliv tok en endelig slutt i Paris i 1910. Den norske stat viste sin store sønn den siste ære ved å hente kisten hans hjem med panserskipet "Norge".


Litt om forfatterskapet

Bjørnson ble først og fremst berømt både i Norge og i resten av Europa for bondefortellingene sine. De brakte noe helt nytt og friskt inn i litteraturen.

Bondefortellingenes suksess skyldtes ikke minst alle sangene som er skrevet inn i dem.
Rikard Nordraak, Bjørnsons fetter, satte tone til mange av disse sangene, og de ble raskt svært populære. Sangene ble inkludert i diktsamlingen "Digte og Sange" (1870).

I 1857 ga Bjørnson ut romanen Synnøve Solbakken (kommentarer)
Den handler om den lyse, gode Solveig, og den ville Torbjørn som stadig kommer i konflikt med omgivelsene på grunn av det hissige temperamentet sitt. Men som i alle bondefortellingene til Bjørnson ender alt bra. Torbjørn lar seg til slutt temme takket være Solveigs godhet. I "Synnøve Solbakken" ville Bjørnson skildre norsk bygdeliv i pakt med virkeligheten. Personene skulle presenteres som ekte mennesker med både positive og negative sider. Vi møter vakker kjærlighet, fyll og slagsmål, sjalusi og ondskap. Sammenliknet med senere romaner fra 1880-tallet virker boka svært uskyldig, men i samtiden ble den oppfattet som rå. Mange ’dannede’ mennesker reagerte med sinne og avsky, mens Vinje var negativ fordi han syntes Bjørnson var altfor ’snill’. Virkeligheten på landsbygda var adskillig verre enn i Bjørnsons bok, mente han. Når vi leser boka i dag, vil nok de fleste være tilbøylig til å gi Vinje rett.

Språket i boka var adskillig mer realistisk enn tidligere. Bjørnson hadde som journalist lenge arbeidet med å fornorske ordstillingen (syntaksen) i det dansk-norske språket. Dette ga språket hans en frisk og ny språktone.

Både språk og innhold i ”Synnøve Solbakken” viser klare tegn på en dreining mot mer realistisk litteratur, og både denne boka og ”Amtmandens Døttre” representerer viktige skritt på veien mot den norsk realismen fra 1870 til 1890.


Bondefortellingene fremstår primært som karakterstudier. Bjørnson hadde neppe som noe bevisst mål å skrive folkelivsskildringer. I personer som Nils i "Arne", og Aslak i "Synnøve Solbakken" finner vi klare realistiske trekk.

Skrivemåten i bondefortellingene er ny. Bjørnson bruker korte setninger, og han skildrer personenes sinn gjennom handling og replikker uten forfatterkommentarer.
Her låner han stiltrekk fra islendingesagaen og eventyret.

"Faderen" (1860) er den korteste av Bjørnsons bondefortellinger.

To teaterstykker som han skrev i Italia, "En falitt" (1875) og "Redaktøren" (1875), handler om moderne forretningsliv, og de er med på å bane veien for "det moderne gjennombrudd".

I denne litterære perioden var det en tett forbindelse mellom politikk og litteratur, og Bjørnson selv var (som nevnt ovenfor) folketaler og politiker framfor noen.

Avslutningsvis kan nevnes at du finner en grei oversikt over dikterhøvdingens liv og levnet på denne siden..

Noen utvalgte verk:
Punktliste:
  • Tidlig politisk og sosialt engasjert
  • Tok artium ved 'Heltbergs studentfabrikk' i 1852
  • Kritisk til nasjonalromantisk diktning
  • Hadde allikevel nasjonalromantiske innslag i egen diktning på 1850-/1860-tallet
  • Begynte å utgi 'bondefortellingene' fra 1856
    'Synnøve Solbakken' kom i 1857
  • Skrev første utkast til 'Ja, vi elsker' i 1857
  • Fikk dikterlønn fra Stortinget fra 1863
  • Skrev stadig mer realistisk og sluttet etter hvert opp om Georg Brandes (se 'Realismen 1871-1890)
  • Hadde i utgangspunktet et kristent grunnsyn, men utviklet en stadig mer kritisk holdning til kirken.
    Darwins utviklingslære påvirket ham på dette området
  • Spilte en nøkkelrolle i norsk politikk og historie
  • Fikk Nobelprisen i litteratur i 1903 som første skandinav
Fordypningsoppgaver:
  • Analyser tre verk av Bjørnstjerne Bjørnson: "Synnøve Solbakken", "Arne" og "En glad gutt".

  • Forelskelse, kjærlighet og kjærlighetssorg i
    - "Synnøve Solbakken" (Bjørnstjerne Bjørnson)
    - "Amtmannens døttre" (Camilla Collett)
       og/eller
    - "Kransen" (første bind i "Kristin Lavransdatter" av Sigrid Undset)


Nyttige lenker:








Henrik IbsenHenrik Ibsen (1828 - 1906)
fremmer sitt krav om større realisme i litteraturen allerede i 1857. Han forlater nasjonalromantikken i større og større grad i sine historiske dramaer ”Hærmendene på Helgeland” og ”Kongsemnerne”.
Et krast oppgjør med en for idealistisk livsholdning kommer med ”Brand” i 1866.
Hovedpersonen vikler seg inn i en ekstrem idealisme der kravet er ”intet eller alt”.
Med en slik holdning blir fallhøyden tilsvarende stor, og Brand går da selv til grunne etter å ha ødelagt livet også for sine nærmeste. Linjer kan her trekkes til ”Vildanden”, som kom i 1884.

I Peer Gynt (1867) tar Ibsen et endelig oppgjør med nasjonalromantikken.
Peer er Brands rake motsetning. Han er feig, løgnaktig, egoistisk, og tilsynelatende fullstendig ryggesløs.
Ibsen har trolig også ønsket å gi sitt syn på den norske folkesjelen i ”Peer Gynt”.
Den manglende evnen til å ville ta avgjørelser som kan gi ubehagelige konsekvenser, trangen til alltid å ville ha retrettmuligheter, uviljen til å ta klare standpunkt, selvbedraget – det er Peer Gynt – og
”om blodet er aldri så tynt, en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt”.
Tematisk blir hovedfiguren Peer Gynt symbolet på nordmenn slik Ibsen oppfattet sin nasjon i tiden under og like etter den dansk-tyske krigen i 1864.
Verket er blitt en tragikomedie om et menneske som kjenner seg kallet til storhet, men stadig svikter og går utenom krav og vanskeligheter.
Men sammen med den individuelle og nasjonale satiren møter vi i Peer Gynt også Ibsens bitende kritikk av hele den moderne samtidskulturen. I dikterens øyne jaget tidens mennesker etter falske, uegentlige verdier.
Dette er noe vi i høyeste grad kan ta inn over oss den dag i dag!
(kladdeutkast til omtale)

En virkelig realistisk dialog møter vi for første gang i ”De unges forbund” (1869).

I modulen, ”Realismen og naturalismen: 1871 – 90, skal vi følge Henrik Ibsens videre utvikling som realistisk forfatter.

... for i 1871 slår den kjente kritikeren og litteraturhistorikeren Georg Brandes fast:

Det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt!

Realismen er et faktum ...

(Stikkord, fordypningsoppgaver og lenker til Ibsen kommer i teksten om realismen 1871-1890))




Poetisk realisme: Kort oppsummering
  • Poetisk realisme innebar en gradvis overgang fra nasjonalromantikken mot realismen.
  • Ivar Aasen la grunnlaget for "landsmålet" (aktivt støttet av Aasmund Olavsson Vinje.
  • Litterære tekster nærmet seg stadig mer det virkelige livet.
  • Sosiale problemer ble trukket inn i tekstene, og interessen for å inkludere norsk språk og levevis økte.
  • Kvinnenes rettigheter, eller mangelen på slike, skapte et stigende engasjement.
  • Bøker som "Amtmannens døttre", "Synnøve Solbakken", samt skuespill som "Brand" og "Peer Gynt", varslet et litterært epokeskifte som slo ut i full blomst etter 1871
  • En stadig sterkere trang til å skildre samfunnsforhold man opplevde som kritikkverdige, ventet bare på sin forløsning.
  • Katalysatoren som åpnet for det moderne gjennombruddet i Norge, var den danske litteraturkritikeren Georg Brandes.
  • I 1871 åpnet han en forelesningsrekke som krevde at litteraturen skulle og måtte være kritisk. Den skulle sette (samfunns)problemer under debatt!





Generelle spørsmål og oppgaver
  1. Hva kjennetegner 'poetisk realisme'? (!)

  2. Ivar Aasen er kjent som nynorskens far. Han var også mannen bak mange av våre kjente dikt, for eksempel 'Mellom bakkar og berg'
    Hvilken sammenheng var det mellom språkarbeidet hans og diktningen? (!)

  3. Hva het Norges store samfunnsforsker på midten av 1800-tallet? (!)
    Hvilke resultater la han fram, og hvilken betydning fikk arbeidet hans for utviklingen av litteratur og kunst?

  4. Grei ut om kvinnenes rettigheter fram mot midten av 1800-tallet (!)

  5. Hvem var Hanna Winsnes?
    Hva skrev hun, og hvilke målsettinger hadde hun med det hun skrev? (!)

  6. Hva var Camilla Colletts hjertesak, og i hvilken roman er denne hjertesaken hovedtemaet? (!)
    Hva kaller vi en slik roman der forfatteren tar stilling til sosiale, politiske og religiøse spørsmål?

  7. Magdalene Thoresen var en kvinne som ikke innordnet seg samtidens normer.
    Hva var det ved hennes liv og levnet som brøt med den etablerte kvinnerollen? (!)

  8. Hva vil det si å benytte et 'pseudonym'? (!)

  9. Hvorfor skrev flesteparten av de kvinnelige forfatterne før 1870 under pseudonym? (!)

  10. Skriv en stikkordsoversikt over de viktigste sidene ved Bjørnstjerne Bjørnson.
    "Synnøve Solbakken" er en av Bjørnsons bondefortellinger.
    Hvilke realistiske trekk finner vi den romanen? (!)

  11. Gjør disse oppgavene (dersom du legger opp Synnøve Solbakken!)

  12. På hvilken måte skiller bøndene i Bjørnsons bondefortellinger seg fra idealbildet av den norske bonden som ble skapt under nasjonalromantikken? (!)

  13. Dersom du sammenlikner innhold og språk i "Amtmandens Døtre" og "Synnøve Solbakken", vil du finne forholdsvis klare forskjeller.
    Forklar! (!)

  14. Les "Faderen" av Bjørnson. Gjennomgå punktene om hvordan vi analyserer en roman/novelle
    Ta utgangspunkt i denne 'rettledningen', og anvend de punktene du mener passer på "Faderen".

  15. Jeg går ut fra at "Ja, vi elsker" er vel kjent. Les teksten og besvar følgende spørsmål:
    Hvilke historiske begivenheter tror du det vises til i diktet?
    Da dette er et ganske så tidstypisk dikt, kan vi forvente at dikteren trekker fram nasjonale verdier. Finner du noen eksempler på det?
    Grei ut om diktets rim, rytme og verselengde.
    Finner du noen sammenheng mellom form og innhold?

  16. Hva mener Ibsen om en ovedrevent idealistisk livsholdning?
    I hvilket drama tar han opp denne problemstillingen? (!)

  17. I et av Ibsens mest berømte skuespill fra 1867 viser Ibsen sitt syn på den norske folkesjelen.
    Hvilket skuespill er dette?
    Hvorledes karakteriserer Ibsen det 'typisk norske'?
    Hva kan ha vært et av hovedmotivene bak denne negative holdningen til nordmenn? (!)


Periodeoppgave

  1. Tittel:
    "Mellom romantikk og realisme"
    Trekk inn historiske, sosiale og politiske forhold i beskrivelsen av den litterære utviklingen i Norge fra ca. 1850 til 1871

  2. Gi en analyse av et tidstypisk verk fra perioden.

Nyttige lenker
  1. "Ivar Aasen-tunet

  2. "Om Ivar Aasen (dansk)

  3. "Om Eilert Sundt (Nbl)

  4. "Eilert Sundts verker på nettet

  5. "Synnøve Solbakken" av Bjørnstjerne Bjørnson (NB)

  6. "Tidsånd" er en samling med avanserte og inngående tidslinjer

  7. Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913

  8. Kvinners rettigheter oppsummert

  9. Aasta Hansteen - Kvinnesakspioneren av Hanne Rismyhr (Vox Publica)




oppdatert 20.11.2019
Page visited 27436 times
Totalt:
8.269.745  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo