|
||||
|
| ||||
(1901-29), norsk arbeiderlyriker. Vokste opp i en arbeiderfamilie på østkanten i Oslo. Ble politisk engasjert allerede som gymnasiast, og medlem av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund i 1919. Ved partisplittelsen i 1923 fulgte han NKP, hvor han sto som medlem til sin død i 1929.Rudolf Nilsens skribentvirksomhet begynte i gymnasiastbladet «De unges forbund» med småartikler fulle av revolusjonært engasjement. Seinere bidro han bl.a. i vittighetsbladet Rebell med petitartikler og humoristiske dikt. Han redigerte bladet 1. Mai, og i 1923-26 var han journalist i NKP-organet Norges Kommunistblad. Nilsen skrev dessuten for ei rekke andre aviser, tidsskrifter og hefter -dikt, petitartikler, revystoff, noveller, reiseskildringer og journalistikk - gjeme under signaturene «Rulle» eller «Pist». Hans første diktsamling «På stengrunn» (1925), fikk stor anerkjennelse også utafor arbeiderbevegelsen, et ry den påfølgende samlingen, «På gjensyn» (1926), bare forsterket. Hans beste dikt finnes i disse to samlingene og i den posthumt utgitte «Hverdagen» (1929). Sammen med den andre unge døde, Thorleif Auerdahl (1895-1918), og vennen Ame Paasche Aasen (1901-78) tilhører Rudolf Nilsen de fremste arbeiderlyrikerne i 1920- og 30-årene, men de var langt fra alene om å skrive arbeiderlyrikk. I denne perioden var fagforeningsblader, arbeideraviser o.l. fulle av som regel anonym diktning som formulerte arbeiderbevegelsens erfaringer og uttrykte den nyvunne selvtilliten. At arbeiderlyrikken likevel har fått en så liten plass i den seinere litteraturhistorien, henger sammen med at den ble skapt og brukt utafor den borgerlige litterære institusjonen. Bare de som i likhet med Nilsen også publiserte sine dikt i bokform har blitt oppdaget av litteraturhistorieskriverne. «Revolusjonens røst» er et talende uttrykk for sin tids kommunistiske ideal. I en taktfast og enkel rytme agiterer Nilsen for vegen framover, til et samfunn der maskinene og arbeidet ikke lenger er fritidas og kjærlighetens rival. Nilsen var partidikter, og det bildet han gir av den revolusjonære kader i f.eks. «Revolusjonens røst» framtrer i dag som elitedyrkende og snevert. Men agitasjonsdiktene står sjelden i noe utvendig forhold til de daglige arbeidererfaringene. Det er klassen mer enn partiet som til sist blir stående igjen som kraften som kan skape sosialismen. I diktet «Arbeider til arbeider» kommenterer han splittelsen og enhetsbestrebelsene i arbeiderbevegelsen slik: «Nuvel -hvad så, om jeg er kommunist,/du tranmælitt og han sosialist?/For frender, frender er vi dog til sist.» Nilsen var framfor alt det norske byproletarlatets dikter. Han levendegjorde hverdagen, tankene og forhåpningene til dem som bodde i gråbeinsgårdene på østkanten. I varme, ofte humoristiske bilder viser han arbeidernes dagligliv. Kjærlighetsopplevelser, slitet på fabrikken, kinobesøk og alkoholproblemer blir behandlet på en slik måte at også et tradisjonelt, «sentrallyrisk» innhold gir politisk innsikt og en sosial visjon. «Nr. 13» er kanskje best kjent i denne forbindelsen. I de siste samlingene hans finnes også entusiastiske dikt om den unge Sovjetstaten, anti-imperialistiske skildringer av f.eks, barnearbeid i Shanghai, ironiske spark til svikefulle arbeiderledere i England, bilder fra sydfranske fiskelandsbyer. Motivene er gjerne hentet fra hans mange utenlandsreiser, som dengang knapt var forunt andre arbeidere enn diktere og delegasjonsdeltakere. På vegen hjem fra et Spania-opphold våren 1929 døde Nilsen av tuberkulose i Paris. Da Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid døde i Paris ble hans levninger fraktet til Oslo med krigsskip og mottatt med salutt og høytidelige taler - Rudolf Nilsens urne ble smuglet hjem av to venner, som reiste på jembanen. Rudolf Nilsens dikt er hyppig blitt brukt, både i 1930- og 50-årene, og hans samlete dikt er trykt i flere utgaver. For radikale i dag står Nilsen som det fremste lyriske bindeleddet tilbake til arbeiderbevegelsens visjonære begeistringsperiode. (kilde: Pax Leksikon) |
 Hjem |
 Skriv ut! |