Karl Marx


Grunnleggeren av kommunismen



(Den opprinnelige siden har forsvunnet fra nettet, noe som gjĂžr det vanskelig Ă„ oppgi kilde)

Marx' liv

Karl Marx ble fÞdt i Trier i Tyskland og var sÞnn av en advokat. En stund sÄ det ut som han skulle fÞlge i farens fotspor, men i 1836 byttet han ut jusstudiene med filosofi ved universitetet i Berlin.

Da Kierkegaard var i Berlin i 1841, kan han ha sittet ved siden av Marx pÄ Schellings forelesninger. Kierkegaard hadde skrevet en magisteravhandling om Sokrates. Omtrent samtidig hadde Marx skrevet sin doktoravhandling om Demokrit og Epikur, oldtidens materialister. Senere utarbeidet Marx sin egen "historiske materialisme".

Men Marx' karriere som akademisk filosof var kortvarig. Da Fredrik Vilhelm 4. kom til makten i 1840, ble det rettet harde skyts mot unghegelianerne Marx tilhĂžrte. Han giftet seg i 1843, og de neste Ă„rene redigerte han radikale politiske publikasjoner i Frankrike, Belgia og Tyskland. Under sitt opphold i Paris ble han med i arbeiderbevegelsen og utviklet en sterk interesse for Ăžkonomi.

I 1848 var Marx med pÄ Ä danne Kommunistforbundet og utga «Det kommunistiske manifest». Etter utgivelsen ble han utvist fra PrÞyssen og flyttet til London, der han og familien levde i dyp fattigdom. Tre av hans seks barn dÞde, og Marx' egen helse fikk en knekk. Han fortsatte imidlertid Ä skrive og forble politisk aktiv. I 1864 var han med og dannet Den internasjonale arbeiderassosiasjon ("Den fÞrste internasjonale").

I 1867 utga han fÞrste bind av «Kapitalen» hans store verk om kapitalismen. De to siste bindene ble utgitt etter hans dÞd i 1883.

Praktisk filosofi

Marx' tenkning hadde et praktisk - eller politisk - siktemÄl. Han var ikke bare filosof, men ogsÄ historiker, sosiolog og Þkonom.

Ingen annen filosof har hatt stÞrre betydning for den praktiske politikken. Men vi mÄ vÊre forsiktige med Ä sette likhetstegn mellom alt som kaller seg marxisme, og Marx' egen tenkning. Det sies om Marx at han ble marxist fÞrst i midten av 1840-Ärene, men selv etter dette kunne han av og til fÞle behov for Ä markere at han ikke var marxist.

Helt fra fÞrste stund bidro vennen og kollegaen Friedrich Engels til det som siden er blitt kalt "marxisme". I vÄrt eget Ärhundre har bÄde Lenin, Stalin, Mao og mange andre gitt sine bidrag til marxismen eller marxisme-leninismen.

Marx og historien

Marx var ikke filosofisk materialist som atomistene han studerte fra oldtiden, og han var heller ikke tilhenger av den mekaniske materialismen fra 1600- og 1700-tallet. Men han mente det langt pÄ vei er de materielle forholdene i samfunnet som bestemmer hvordan vi tenker.

Hegel hadde pekt pÄ at historisk utvikling drives fram av en spenning mellom motsetninger, og at spenningen oppheves ved at det inntreffer en brÄ forandring. Kraften som driver historien fremover, kalte Hegel verdensÄnden eller verdensfornuften. Det er ifÞlge Marx Ä snu tingene pÄ hodet. Han ville vise at det er de materielle forandringene som er utslagsgivende. Det er ikke "Ändelige forhold" som skaper materielle forandringer, men omvendt. Marx la spesielt vekt pÄ at det er de Þkonomiske kreftene i samfunnet som skaper forandringer og pÄ den mÄten driver historien fremover.

I oldtiden hadde filosofi og vitenskap et rent teoretisk siktemÄl. Ingen var sÊrlig interessert i Ä bruke kunnskapene i det praktiske liv. Det skyldtes den mÄten samfunnets Þkonomiske liv var organisert pÄ. Produksjonslivet var i hovedsak basert pÄ slavearbeid. Dermed hadde borgerne ikke behov for Ä forbedre produksjonen med praktiske oppfinnelser.

Marx kalte disse materielle, Þkonomiske og sosiale forholdene samfunnets "basis". Hvordan man tenker i et samfunn, hva slags politiske institusjoner som finnes, hvilke lover man har og ikke minst hvilken religion, moral, kunst, filosofi og vitenskap man har, kalte Marx samfunnets «overbygning».

Samfunnets basis

Marx identifiserte tre nivÄer i samfunnets basis. Det mest grunnleggende nivÄet er det vi kan kalle samfunnets «produksjonsbetingelser». Det vil si hvilke naturforhold eller naturressurser som finnes. Det utgjÞr selve grunnmuren i et samfunn, og grunnmuren setter klare grenser for hva slags produksjon samfunnet kan ha, og dermed for hva slags samfunn og hva slags kultur man kan ha overhodet. Man kan for eksempel ikke drive med sildefiske i Sahara eller dyrke dadler i Nord-Norge. Og folks tankegang er svÊrt forskjellig i en nomadekultur og et fiskevÊr i Norge.

Neste nivÄ er samfunnets «produksjonsmidler». Med det mente Marx hva slags redskaper, verktÞy og maskiner man har, samt hvilke rÄmaterialer som er tilgjengelige.

Det tredje nivÄet i samfunnets basis gÄr pÄ hvem som eier produksjonsmidlene. Selve organiseringen av arbeidet, det vil si arbeidsfordelingen og eierforholdene, kalte Marx samfunnets "produksjonsforhold".

Marx konkluderte med at det er «produksjonsmÄten» i et samfunn som bestemmer hva slags politiske og ideologiske forhold vi finner der. Det er ikke tilfeldig at vi i dag tenker forskjellig - og har en annen moral - enn i det gamle fÞydalsamfunnet.

Arbeid

FÞr han ble kommunist, var den unge Marx opptatt av hva som skjer med mennesket nÄr det arbeider. Hegel mente at nÄr mennesket arbeider, griper det inn i naturen og setter sitt preg pÄ den. Men i denne prosessen griper ogsÄ naturen inn i mennesket og setter sitt preg pÄ dets bevissthet. MÄten mennesket tenker pÄ, er altsÄ nÊrt knyttet til dets arbeid.

BĂ„de for Hegel og Marx er arbeidet noe positivt, nĂžye knyttet til det Ă„ vĂŠre menneske. En som er uten arbeid, er pĂ„ en mĂ„te tom. Å vĂŠre arbeider er altsĂ„ svĂŠrt positivt.

I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Slik blir arbeidet til noe utenfor ham selv, eller noe som ikke tilhÞrer ham selv. Arbeideren blir fremmed for sitt eget arbeid og dermed for seg selv. Han blir «fremmedgjort». For Marx var dette uakseptabelt.

I det kapitalistiske samfunnet er arbeidet organisert slik at arbeiderne, eller «proletariatet», i virkeligheten gjÞr slavearbeid for en annen samfunnsklasse, nemlig borgerskapet. PÄ Marx' tid kunne arbeideren ha 12-timers arbeidsdag i en iskald produksjonshall. Betalingen var ofte sÄ dÄrlig at ogsÄ barn og barselkvinner mÄtte arbeide. Dette fÞrte til ubeskrivelige sosiale forhold. Mange steder ble en del av lÞnnen utbetalt i form av billig brennevin, og kvinner var nÞdt til Ä prostituere seg for Ä spe pÄ inntekten. Arbeideren ble dermed gjort til et lastedyr.

Den fÞrste setningen i «Det kommunistiske manifest», som Marx utga sammen med Engels i 1848, lyder: "Et spÞkelse er pÄ ferde i Europa - kommunismens spÞkelse."

Det skremte borgerskapet, for nÄ var proletarene begynt Ä reise seg. Manifestet slutter slik: "Kommunistene forakter Ä hemmeligholde sine meninger og hensikter. De erklÊrer Äpent at deres mÄl bare kan nÄs ved at hele den hittil gjeldende samfunnsordning styrtes ved makt. La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har ikke noe annet Ä tape ved den enn sine lenker. De har en verden Ä vinne. Proletarer i alle land, foren dere!"

Utbytting

Hvis en arbeider produserer en vare, har varen en viss salgsverdi. Hvis vi trekker arbeiderens lĂžnn og andre produksjonskostnader fra salgsverdien, blir det alltid en sum igjen. Summen kalte Marx merverdi eller profitt. Det vil si at kapitalisten beslaglegger en verdi som egentlig er skapt av arbeideren. Det er det som menes med utbytting.

Deretter investerer kapitalisten noe av profitten i ny kapital, for eksempel i modernisering av produksjonsanlegget, slik at varen kan produseres enda billigere og profitten dermed Þke. Det virker logisk, men i det lange lÞp vil det ikke gÄ slik kapitalisten tenker seg.

Marx mente det finnes flere innebygde motsetninger i den kapitalistiske produksjonsmÄten. Kapitalismen er selvÞdeleggende fordi den mangler fornuftig styring. Det ligger altsÄ innebygd i det kapitalistiske system at det gÄr sin egen undergang i mÞte. SÄnn sett er kapitalismen "progressiv", fordi den er et stadium pÄ veien til kommunismen.

Tenk deg at kapitalisten har penger til overs og bruker en del av overskuddet til Ä modernisere fabrikken. Men han bruker ogsÄ penger pÄ fiolintimer. Dessuten har hans kone opparbeidet seg dyre vaner. Han kjÞper nye maskiner for Ä bli mer konkurransedyktig, og derfor trenger han ikke lenger sÄ mange ansatte. Men han er ikke den eneste som tenker slik, og det betyr at hele produksjonslivet stadig effektiviseres. Fabrikkene blir stÞrre og stÞrre, og de samles gradvis pÄ fÊrre og fÊrre hender. Derfor kreves det stadig mindre arbeidskraft, og slik blir stadig flere arbeidslÞse, noe som igjen fÞrer til sosiale problemer. Kriser er et varsel om at kapitalismen nÊrmer seg sin undergang.

Kapitalismen har flere andre selvÞdeleggende trekk. NÄr profitten mÄ bindes til produksjonsutstyret uten at det skaper stort nok overskudd til Ä holde produksjonen gÄende til konkurransedyktige priser, mÄ fabrikkeieren sette ned lÞnningene for Ä kunne kjÞpe rÄmaterialer til produksjonen. NÄr det gjÞres i stor skala, blir arbeiderne sÄ fattige at de ikke har rÄd til Ä kjÞpe varene. Og nÄr kjÞpekraften faller, vil systemet snart bryte sammen. Dermed har det utviklet seg en revolusjonÊr situasjon.

Etter revolusjonen

Marx mente at i den fÞrste tiden etter en revolusjon ville vi fÄ et nytt "klassesamfunn", der proletarene med makt holder borgerklassen nede. Det kalte Marx «proletariatets diktatur». Men etter en overgangsperiode vil proletariatets diktatur avlÞses av et "klasselÞst samfunn", der produksjonsmidlene eies av "alle", det vil si av folket selv. I et slikt samfunn vil enhver "yte etter evne", men "fÄ etter behov". NÄ vil dessuten arbeidet tilhÞre arbeiderne selv, og kapitalismens fremmedgjÞring vil opphÞre.

I dag kan Þkonomer slÄ fast at Marx tok feil pÄ en rekke viktige punkter, ikke minst i sin analyse av kapitalismens kriser. Og han tok heller ikke tilstrekkelig hensyn til utbyttingen av naturen, som vi opplever med stadig stÞrre alvor i dag. Marxismen fÞrte til store omveltninger - iallfall er Europa et mer rettferdig samfunn i dag enn pÄ Marx' tid, og det skyldes ikke minst Marx selv og hele den sosialistiske bevegelsen.

Etter Marx delte den sosialistiske bevegelsen seg i to hovedretninger, nemlig sosialdemokratiet og leninismen. Sosialdemokratiet, som har stÄtt for en gradvis og fredelig tilnÊrming til sosialismen, ble Vest-Europas vei. Vi kan kalle det den langsomme revolusjonen. Leninismen, som beholdt Marx' tro pÄ at bare revolusjonen kunne bekjempe det gamle klassesamfunnet, fikk stor betydning i Øst-Europa, Asia og Afrika. Hver pÄ sin mÄte har disse to bevegelsene kjempet mot nÞd og undertrykking.

Noen av de kommunistiske regimene som har oppstÄtt etter Marx' tid, har ikke vÊrt uten sin egen form for undertrykkelse. Det ville imidlertid vÊre urimelig Ä klandre Marx for negative forhold i sÄkalte sosialistiske land femti eller hundre Är etter hans dÞd. Men kanskje han tenkte for lite pÄ de menneskene som skulle administrere det kommunistiske system og dermed bli den nye herskende klassen.




6.419.031  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregÄende skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - ogsÄ utenfor Norge!