Romantikken 1800 - 1850


Tilrettelagt av VGSkole.no


Romantikken
Innledning Nasjonalromantikken Stikkordsoversikt
Om romantikken Henrik Wergeland Historisk bakgrunn
Erlkönig / Vaarnat Johan Sebastian Welhaven - Romantikken
Platonisme Wergeland vs. Welhaven Nasjonalromantikken
Kristendom og platonisme Hans Christian Andersen - Sentrale romantikere
Praktiske kommentarer Asbjørnsen og Moe - Nye bøker
Oppgavesamling - uferdig


Må kunnes Bør kunnes Artig å kunne


Historisk bakgrunn

Opplysningstiden er en samlebetegnelse på sentrale politiske, filosofiske og sosiale strømninger i Frankrike, England og delvis Tyskland på 1700 -tallet. Kulturhistorisk følger opplysningstiden renessansen, og viderefører en del av dennes idéer og politiske og økonomiske tendenser. Najonalstatene er dannet rundt om i Europa, handelen blomstrer og teknologi og industri skyter fart, ikke minst på grunn av oppfinnelsen av dampmaskinen (James Watt, 1763). På det politiske plan finner man revolusjoner og uavhengighetserklæringer. De viktigste er den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) som markerte løsrivelsen fra kolonimakten England, og den franske revolusjon (1789), som kom som følge av nye idéer om "frihet, likhet og broderskap". Den generelle tidsånden var preget av fremskritt og sterk optimisme med hensyn til menneskets frihet, muligheter og iboende verdighet, tuftet på renessansens naturrettstenkning.
På grunn av næringslivets utvikling i Europa (bl.a. den industrielle revolusjon) var det handelsborgerskapet som særlig økte i antall. Denne gruppen vokste så kraftig at borgerne etter hvert ble et litterært publikum av betydning. Erfaringsfilosofien og den klassiske diktningen knyttes først og fremst til denne gruppen.
Medlemmene av denne gruppen hadde en egen livsstil og tenkemåte. I skolen ønsket de flere praktiske fag f.eks. moderne språk, geografi og matematikk. I handelsborgerskapet oppsto tradisjonen med teselskap. I disse selskapene ble det diskutert politikk, kunst og litteratur. Kulturlivet på 1700-tallet ble mer offentlig i og med at mange flere deltok i kulturelle aktiviteter. Handelsborgerskapet ble en viktig gruppe i samfunnet, og det var de som ble publikum for Holbergs komedier.
Hele tiden var det troen på fornuften som rådet og dette var en forutsetning for klassisismen.

For ettertiden kan overgangen fra 1600-tallet til 1700-tallet fortone seg som et dramatisk brudd med overgang til et mer moderne samfunns- og kulturliv. Tanker om at kunnskap og lærdom ikke skulle være forbeholdt de få, begynte å dukke opp.
Vitenskapsmenn nøyde seg ikke lenger med de de kunne finne hos autoritetene, men ville selv trekke vitenskapelige konklusjoner gjennom erfaring og eksperimenter. Dette gjaldt ikke bare innen naturvitenkapene, men også innenfor litteratur, politikk og jus. Opprør mot autoriteter preget tiden på mange måter. Tanker om like rettigheter for alle, om frihet og likeverd ble levende. Men dette virket også truende på mange fordi opprør mot autoriteter gjerne ble oppfattet som opprør mot staten, kirken og religionen.
Sentrale europeiske filosofer som bidro til å legge grunnlaget for det som i ettertid har blitt kalt "det moderne prosjektet" er blant andre Descartes, Locke og Spinoza. Disse tenkerne levde og virket stort sett på 1600-tallet, men tankene deres fikk først skikkelige gjennombrudd noe senere.

Opplysningstid og islam

Kilde: Stian Bromark - Dagbladet - Blogg med hele artikkelen

Spinoza Globale sammenliknende analyser av opplysningstida er mangelvare, mener historikerne Dorinda Outram og Jonathan I. Israel. Opplysningstida var ikke bare et vestlig fenomen, noe for eksempel historiker J.J. Clarke har dokumentert grundig i "Oriental Enlightenment" (1997). Jonathan I. Israel argumenterer for at Spinoza la grunnlaget for epoken, men hevder også at flere tenkere på 1600- og 1700-tallet var inspirert av muslimske filosofer. Det er ikke rart. Middelalderen i Europa var gullalderen lenger øst i Middelhavet. Perseren Ibn al-Rawandi (815-900) banet vei. Han avskrev all religion og erklærte seg en "erkekjetter". Mu'tazilite-sekten, som oppsto i Irak på 800-tallet, forsøkte å forene rasjonalitet og gudstro, og mange insisterte på at Koranen var menneskeskapt.

Averroes En av opplysningstidas skarpeste kritikere av europeisk tyranni, Pierre Bayle (1674-1706), mente muslimske fritenkere helt konkret banet vei for opplysningstida, inkludert hans eget tankemønster. Ibn Tufayl (1105-1185) var en inspirasjonskilde, spesielt hans didaktiske bestselger om en gutt som vokser opp på en øde, tropisk øy og som utvikler selvstendig, fornuftsbasert tenkning. Fabelen utkom på nederlandsk i 1672, av den samme forleggeren som utga Spinoza. Tufayls bok var igjen inspirert av Ibn Sina (980-1037). Begge, sammen med Ibn Baija (d. 1138), var forløperen for den mest kjente tenkeren fra perioden, Ibn Rushd (1126-1198), også kalt Averroes. Han advarte mot å blande teologi og filosofi, avskrev ideen om sjelens udødelighet og benektet guddommelige mirakler.

Opplysningstenkeren Leibniz mente det var en direkte forbindelse mellom averroisme og Spinozas filosofi, og dermed opplysningstida. På 1990-tallet fikk dette synet støtte av 34 forskere fra 18 forskjellige land og fem kontinent, som møttes i Kairo for å diskutere Ibn Rushds påvirkning på den europeiske opplysningstida. Resultatet ble boka "Averroes and the Enlightenment", som utkom i 1996, med forord av FNs daværende generalsekretær Boutros-Ghali. Det lar seg altså gjøre å argumentere for at islam har gjennomgått opplysningstida - 500 år før Europa.

Det moderne prosjektet

Det er svært viktig å ha en forståelse for hvorledes helt sentrale tanker i vår kultur har utviklet seg og fungerer. De nye ideene som for alvor slo igjennom på 1700-tallet, har fungert som bærebjelker for store deler av samfunnet helt fram til i dag. Dette er bakgrunnen for at vi kaller dette knippet med nye tanker for "det moderne prosjektet".
Man bør imidlertid være klar over at disse nye tankene ikke dukket opp av seg selv.
Innledningen til denne artikkelen forklarer hvorledes utviklingen av det moderne prosjektet i Europa ikke kan oppfattes som enestående og særskilt for vår kulturkrets, men at vi har mottatt klare impulser fra verden omkring oss. Det er mye som tyder på at tankene som produserte nye og revolusjonerende tanker hos menn som Descartes, Locke, Spinoza og andre, faktisk var inspirert av arabiske filosofer. Det var tidligere ikke uvanlig å oppfatte vår moderne kultur som det siste utviklingstrinnet i en særegen europeisk tradisjon. Imidlertid ser vi at tanker og impulser fra andre kulturkretser så absolutt har spilt en viktig rolle for den europeiske utviklingen mot det såkalte 'moderne prosjektet', eller 'moderniteten'.

Hva er det så som ligger i begrepet "Det moderne prosjektet"?
  1. Troen på vitenskapelig sannhet.
    Naturen skilles fra Gud og det religiøse, og denne sekulariseringen fører til et syn på naturen som en kvantifiserbar struktur. Naturvitenskapenes tro på objektiv sannhet overføres etterhvert til andre områder som skaper et lovmessig syn på mennesker, samfunn, økonomi, historie osv. Naturalismen på slutten av 1800-tallet kan sies å representere et litterært eksempel på lovmessighet i sin ytterste konsekvens. Loven om arv og miljø spilte en avgjørende rolle for et menneskes skjebne her i livet. Amalie Skram er vår største naturalistiske dikter. Naturalistene hevdet at der kirurgen brukte sin skalpell for å avdekke sykdom, benyttet forfatteren sin penn.

  2. Troen på vitenskapelige metoder.
    Descartes er et sentralt navn i etableringen av troen på metoden, som en garanti for at man kommer fram til det sanne. (se empirisk forskning på 1800-tallet)

  3. Troen på moralens gyldighet.
    Prestene erstattes av moralfilosofene, som utvikler fornuftige, og ikke-religiøse, prinsipper for "god moral". Kant's kategoriske imperativ og Mill's liberale "alle kan gjøre som man vil, bare det ikke skader andre," (utilitarisme - nyttefilosofi) er eksempler på dette.

  4. Troen på siste-instanser.
    Det moderne prosjektet bygger på at det finnes en grunn eller basis som sannheten hviler på og metoden finner fram til: det finnes siste-instanser man ikke kan gå bakom. Nå er det ikke lenger Gud som er siste-instans, de legges "nærmere" mennesket. Dette kan f.eks. i forhold til moralske spørsmål være lykken, nytten eller plikten. I vitenskapen har det særlig vært sansene (særlig synet) og fornuften som har vært de to sisteinstanser man har hatt å ty til.

  5. Troen på avsløringsstrategien.
    Troen på at man ved hjelp av fornuft skal kunne avsløre fordommer, overtro, vanetenkning, falsk bevissthet osv. har vært og er fortsatt sterk. "Den falske maske og det bedragerske skinn skal rives bort". Denne tradisjonen føres videre av bl.a. Marx, Nietzsche og Freud, som ønsker å avsløre at mennesket ubevisst forledes av materielle forhold, av vilje til makt og av begjær. Ikke minst her ser vi at moderniteten er svanger med sin egen oppløsning; den mistanken den retter mot andre instanser, rammer til slutt den selv.

  6. Troen på framskrittet.
    Dette er kanskje det mest framtredende aspektet ved moderniteten: troen på en iboende utvikling i historien, en fornuftens selvrealisering. Troen på at vitenskapen skal bli sannere og skape en bedre verden, at kunsten skal bli vakrere og at menneskene skal bli bedre og snillere har lenge stått sterkt. Vi skal senere se at denne grenseløse framskrittsoptimismen til tider erstattes av pessimisme i forbindelse med destruktiv bruk av den nye teknologien. Verdenskrigene på 1900-tallet gjorde mange mennesker desillusjonerte. Man mistet troen på at menneskene kunne styre den teknologiske utviklingen.

  7. Troen på friheten.
    Mennesket er fritt, både til å skape seg selv, sitt samfunn og historien. Det er en moderne forestilling at utviklingen kan styres. Å tro at man har framtiden i sine hender ville vært blasfemisk i andre tider, og er det fortsatt i mange kulturer den dag i dag.

Kilde: Bjarne Nærum basert på Espen Schaanning


De nye tankene la grunnlaget for den industrielle revolusjonen som begynte i England på midten av 1700-tallet. Industrialiseringen skapte igjen behov for en ny økonomisk ordning og en ny samfunnsstruktur. Grunnlaget for den moderne kapitalismen og de demokratiske styringsmekanismene vi har i dag, ble skapt, og århundret produserte grunnlovsdokumenter som skulle bli toneangivende for mange nasjoner. De nye amerikanske og franske grunnlovene inneholdt revolusjonerende tanker om individuelle rettigheter, frihet og demokrati, noe som blant annet inspirerte vår egen grunnlovsforsamling på Eidsvoll i 1814.
I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1766 finner vi de nye tankene klart uttrykt i kravet om enkeltmenneskets rett til liv, frihet og mulighet til å realisere seg selv ('Life, Liberty and The Pursuit of Happiness'). Statens oppgave ble nå å legge forholdene til rette for at dette skulle kunne realiseres.
Den franske grunnloven etter revolusjonen i 1789 framhever 'frihet, likhet og broderskap' ('liberté, égalité, fraternité') som sentrale verdier.
Det er følgelig svært relevant å hevde at det 'moderne prosjektet' ble startet i det 17. århundret - og det er ennå ikke avsluttet!

Periodebakgrunn

1700-tallet omtales gjerne som opplysningstiden. Ordet opplysning går igjen i navnet på epoken på de fleste europeiske språk. Dette er altså et viktig stikkord for århundret. Man kan si at epoken spenner over tiden fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske i 1789. Omtrent samtidig med "the glorious revolution" gir Newton ut sin Principia (1687). Og disse to hendelsene i England kan sies å beskrive to viktige trekk ved tidsalderen: det mekanistiske verdensbildet og idealene om ytringsfrihet, opplysning og toleranse. Den franske revolusjonens slagord hundre år senere er jo nettopp frihet, likhet og brorskap.
Perioden kalles også ofte 'klassisismen'. 'Klassisime' kommer fra latinsk (classici autores) og betyr 'forbilledlige forfattere'.
Forfatterne i denne perioden gjorde som renessansens kunstnere, de så tilbake til antikken, der det særlig var romerske forfattere som inspirerte. Sjangrene som dominerte var helteepos, drama, komedie, tragedie og satire. Det må også nevnes at utviklingen av romanen for alvor skjøt fart i denne perioden.
Med satire mener vi vittig spott. Dette vil si 'en forteller- eller kunstform som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtida på en humoristisk og poengtert måte. Satiren bruker gjerne ironi, grove overdrivelser og karikaturer for å latterliggjøre og synliggjøre svakheter ved systemene eller gjøre narr av menneskenes laster og skrøpeligheter. Satire kan være reint underholdende eller brukes som politisk kampmiddel og omfatter alt fra spydige kommentarer og vitser til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigjørende funksjon i samfunnets regulering av makt.' (Kilde: Wikipedia)
Helt sentralt sto kravet om at diktningen skulle være fornuftsmessig utformet. Franskmannen Nicolas Boileau 'formulerer et program for en ny dramatikk som på vesentlige punkter bryter med barokkens scenekunst. Han mener at samtidas dramatikere må vende seg til den greske og romerske antikken for å finne både emner, form og personer' (kilde: Wikipedia). Her var det lite rom for de senere romantikernes trang til å 'ane det uutsigelige' gjennom diktningen. Det var i det hele tatt viktig å følge reglene som sto i 'poetikken'. En 'poetikk' var en samling av regler for hvordan 'god' diktning burde være.
Det ble for eksempel viktig at dramaet fulgte lovene for tid, sted og handling. Handlingen skulle ikke vare lenger enn et døgn, den skulle foregå på ett sted, og følge et naturlig forløp.

Frankrike på denne tiden preges av politisk absolutisme, en tenkning som finner en av sine sterkeste legitimeringer i Hobbes' bok Leviathan (1651). I England erstatter det konstitusjonelle monarkiet absolutismen i 1689 med "Declaration of Rights", som lovfester forskjellige lovgivende og utøvende makter etter modell fra John Locke. Med dette må kongen underordne seg parlamentet.

Kaffe - også i hjemmet... Religøs tenkning heller mot det vi kan kalle deisme. I dette århundret finner vi også de første som antakelig kan kalles ateister. Det å være ateist blir først mulig nå

På begynnelsen av århundret raser diskusjonen mellom les anciens og les modernes, som ender med at les modernes vinner. Opplysningsprosjektet kulminerer i utgivelsen av den store franske Encyclopedien, som kommer ut mellom 1750 og 1772. Intensjonen bak dette enorme verket var å samle all viten om verden på ett sted slik at informasjonen kunne være tilgjengelig for alle (demokrati). Presentasjonen av alle de nye tankene om politikk og demokrati var så provoserende at leksikonet til tider var forbudt.
Alle de store franske opplysningstilhengerne skrev for leksikonet.To av de mest kjente bidragsyterne var Voltaire og Montesquieu.

Borgerskapet vokser seg sterkere og de første aviser og tidsskrifter dukker opp. Den såkalte borgerlige offentligheten vokser frem i regi av kaffehusene og salongene både i England og Frankrike. Stikkord er sosiale endringer og vitenskapelige fremgang. Det dannes akademier og selskap. Naturvitenskapen står mot kirken, fornuften står mot tradisjonen. Frem til cirka 1750 står fornuften for et optimistisk fremtidssyn. Mennesket blir myndig, kan man si.

Etter 1750 utgjør Rousseau en reaksjon mot opplysningsfilosofien. Rousseau setter følelser opp mot fornuften, felleskap mot egeninteresse, og vil tilbake til naturen. Både Rousseau og opplysningstenkerne ser mennesket som godt. Det som skiller dem er synet på det onde. Rousseau ser det onde som noe som er kommet inn med kulturen, opplysningstenkerne ser det onde som noe som skyldes uvitenhet. Rousseaus kritikk blir opptakten til romantikken. Rousseau-Kant, en tradisjon som ser filosofi som forsvar for religion og moral. Rousseau-Burke, en tradisjon som ser felleskapet på bekostning av individet. Opplysningstenkerne mener at mennesket blir ufritt, moralen har ingen plass. Kant derimot knytter moralen til fornuften for å redde menneskets frihet.

(Kilde: "Opplysningstiden" ved Anne Helness

Opplysningsfilosofi

Opplysningsfilosofi er en samlebetegnelse på forskjellige filosofiske strømninger som uttrykker opplysningstidens generelle ånd. Den bredte seg fra sitt utgangspunkt i England videre til Frankrike og Tyskland. Dens røtter finnes i 1600-tallets vitenskapelige revolusjoner, og den er følgelig preget av empirisme og naturalisme. Trendsettende for opplysningstidens vitenskapsideal er Newtons "Matematiske prinsipper for naturfilosofien" fra 1687. Vekten legges på sanser og følelser, og forklaringer i den fysiske verden søkes uten henvisning til en personlig Gud. Dette må imidlertid ikke forstås som at Gud forsvinner helt fra forklaringene, men Gudsoppfatningen tar ny form: med Gud som universets arkitekt, altså såkalt deisme. Resultatet av den nyvunne friheten mennesket får i forhold til kirkemaktens dogmer, er en optimistisk tro på individets utviklingsmuligheter. Oppdragelse blir et viktig stikkord, og da spesielt i Frankrike. Et annet stikkord er, naturligvis, opplysning. Det opplyste menneske er et fritt menneske, det er ikke lenger slave av den mørke middelalders undertrykkelsesmekanismer. Troen på kunnskapens frigjørende krefter preger følgelig hele epoken.
Den tyske filosofen Immanuel Kant uttaler at "opplysning er menneskets utgang av dets selvforskldte umyndighet". Med dette mener han at opplysning kan frigjøre menneskene fra institusjoner som virker undertrykkende. Kongen, kirken, osv. er institusjoner som søker å videreføre gamle, undertrykkende oppfatninger. Gjennom opplysning er det mulig for menneskene å gjennomskue dette.
Cappelens side om opplysningstidens idelære gir en fin oversikt over de viktigste filosofiske tendensene i tiden.
Utviklingen av den moderne vitenskapen, som hadde startet i renessansen, fortsatte med stormskritt i opplysningstiden. Periodens store vitenskapsmann var Isaac Newton (1642-1727). Han var fysiker og matematiker, og han mente at absolutt alt i verden, universet inkludert, kunne forklares ut fra vitenskaplig formulerte naturlover. Gud eksisterte riktignok, men han hadde kun bygget opp det hele og sparket det i gang. Etter dette var gjort, har det hele klikket og gått av seg selv uten Guds inngripen. Slik sett ble vår verden kun oppfattet som et kjempestort urverk. Det er riktig nok lager av en urmaker (Gud), men deretter tikker det og går av seg selv. En slik verdensoppfatning kaller man 'mekanistisk'. I og med at verden kun består av fenomener som kan forklares vitenskaplig, vil det også være mulig å forutse alt som vil skje, samt å forklare alle sider ved livet.

Den nye vitenskapen hadde tre klare mål:
  • peke på og forklare det lovmessige i naturen
  • kun basere seg på det vi kan observere og erfare (empirisme)
  • tjene som et verktøy til å forbedre verden
Utviklingsoptimismen og troen på vitenskapen var stor!

Menneskesyn

I renessansen sto ikke lenger menneskets forhold til Gud i filosofiens sentrum. Det nye vitenskapelige verdensbildet åpnet for at mennesket og dets forhold til naturen kom inn i stedet. Denne idéretningen kalles gjerne renessanse-humanisme. Tanker fra før kristendommens tid, primært fra antikken, fikk en oppblomstring. Menneskets selvrealisering og dannelse ble igjen viktig, en fokus som blir enda sterkere i opplysningstiden. Mennesket får gradvis en fornyet selvforståelse, hvor individets frihet og rettigheter står i fokus. Locke henter frem stoikernes idé om naturretten. Mennesket er født med visse naturlige rettigheter, hevder han, deriblant retten til liv, frihet og eiendom. Hobbes´ tanke om mennesket som en ubeskrevet tavle (tabula rasa) er imidlertid minst like viktig. Opplysning, kunnskap, er nødvendig for at mennesket skal kunne realisere seg selv. Den franske encyklopedisten Condorcet bruker idéen i sitt verk "Historien om menneskeåndens fremskritt" (1794). Han påstår at likhet i rettigheter og muligheter er nødvendige for fremskrittet - veien mot fullkommengjørelsen av menneskeslekten.

Moral og samfunn

Lockes tanke om naturretten, det vil si medfødte rettigheter hos alle, får naturlig nok konsekvenser for tenkningen omkring samfunnsordenen. Enhver samfunnsorganisasjon må ta hensyn til disse fundamentale rettighetene. Rettighetstenkningen ble bakgrunn for kravene som ble fremsatt i opplysningstidens uavhengighetserklæringer og revolusjonære slagord. Imidlertid får også den nye tanken om mennesket som et ubeskrevet blad betydning for moralforståelsen og dermed den politiske filosofi. Mennesket er først og fremst et sansende vesen, hevder de britiske empirister som Locke, Berkeley og Hume. All sin kunnskap har det fra sanseerfaringen. I sammenheng med dette perspektivet på erkjennelsen, står et emotivistisk (følelsesbasert) syn på menneskelig moral. Tidligere har moral alltid vært knyttet til fornuft. Nå hevder Hume at det er våre følelsesmessige disposisjoner som motiverer handling, og det er også ved hjelp av følelser som sympati og antipati at vi feller moralske dommer over andres handlinger. Likevel er det nok fornuft snarere enn følelser som preger opplysningstidens idéer. Nå, da Guds orden ikke lenger er forbilde for organiseringen av samfunn og moral, oppstår kontraktstenkningen. Et samfunn må være basert på rimelige avtaler mellom frie individer med gjensidig respekt for hverandres rettigheter. Rettferdighet står sentralt, selv om begrunnelsene varierer. Individet skal, i samhandling med andre frie individer, gi sine egne lover. Det er det autonome (selvstendige) mennesket som står i fokus. Idealet om det selvstendige individ får sitt mest markante uttrykk hos Kant, som også gir det mest helhetlige bildet av hele epoken i sin omfattende filosofi.

Fornuft og følelser

Hvor Hume stiller spørsmålstegn ved fornuftstroen og vektlegger følelsenes rolle i moral og samfunnsdannelse, gjeninnfører Kant fonuften som ledsager i moralske spørsmål. Følelsene gir ikke noe sikkert fundament for moralen, hevder han, de er kun ustabile tilbøyeligheter. Men Hume hevder ikke å si noe om hvordan ting bør være, hans oppgave er kun å si noe om hvordan ting er. Selv om hans samfunnsteori har klare normative trekk, er Hume primært en talsmann for den deskriptive filosofi, også i moralfilosofiske spørsmål. En annen følelsenes talsmann, som derimot legger klare normative føringer på sitt menneskesyn, er den franske filosofen Rosseau. Hans utgangspunkt er en refselse av opplysningstidens fornuftstro og fremskrittsoptimisme. Menneskets egentlige natur er lokalisert i dets følelser. Fra naturen er mennesket godt, og følelsene gir oss alle de retningslinjer vi behøver. Men samfunnet perverterer det følende mennesket, flokktenkningen ødelegger den skapende individualitet og fornuften er vold mot følelseslivet. Oppdragelsen er den sentrale faktor i dannelsen av mennesket, som avgjør om det skal kunne bevare sin frihet i følelsene eller bli slave av samfunnets konvensjoner. Rosseau har, kanskje litt ironisk, vært en nødvendig kilde for Kants utvikling av det kategoriske imperativ og troen på menneskeheten i den enkelte. Kant lokaliserer menneskets universelle moralske verdi i dets rasjonelle utrustning, mens Rosseau vektlegger allmennviljens utspring i den friheten mennesket har når det lever i pakt med sine følelser. Selv om de betoner fornuft og følelser forskjellig, er det likevel klare likhetstrekk mellom dem. Rosseaus opplysningskritikk til tross, de er begge typiske representanter for opplysningstiden idéstrømninger.
Gjennom sitt forfatterskap angriper Voltaire alt det han oppfatter som forsøk på å slavebinde menneskene i deres 'selvforskyldte umyndighet' (se 'Kant' ovenfor). Et eksempel er boka 'Candide'. I kapittel seks retter Voltaire et kraftig angrep på overtroen som ble synliggjort i forbindelse med det store jordskjelvet i Lisboa i 1755. Etter jordskjelvet ble det organisert en såkalt 'autodafé' som skulle forhindre nye skjelv i å inntreffe. For opplysningsmannen Voltaire var dette fullstendig forkastelig, og han lar satiren renne fritt i boken.
Candide er en satirisk roman (pikaresk) som ble utgitt for første gang i 1759. I romanen driver Voltaire gjøn med teoriene til den samtidige tenkeren Leibniz, legemliggjort av Doktor Pangloss (ordet betyr noe slikt som 'allviter'), som uansett hvor mye elendighet hovedpersonen Candide gjennomgår, står fast ved at de lever «i den beste av alle mulige verdener» («dans le meilleur des mondes possibles»). Candide kastes ut fra et adelsgods i Westfalen da det blir oppdaget at han kysser adelsmannens datter. Boka skildrer Candides reiser i Europa og Sør-Amerika og alt han opplever på sin vei.
Voltaires sluttpoeng er at man må «dyrke sin hage», helt på linje med opplysningstidens utilitaristiske ideal, at man bare kan oppnå fremgang gjennom hardt slit og nyttig virksomhet. Filosofisk svermeri var følgelig lite verdt, en temmelig overraskende konklusjon med tanke på Voltaires virke. I boken er Voltaire også svært kritisk til klassesamfunnet og kirken.
Voltaire var en stor forkjemper for ytringsfrihet og menneskerettigheter og kjempet mot religiøs og politisk undertrykkelse. Han er tillagt den klassiske formuleringen av toleranseprinsippet: 'Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier.'

Kvinnesyn

Den franske revolusjon handlet om frihet, likhet og brorskap, men ikke for alle. Menneskerettighets-erklæringen som innledet grunnloven av 1791 var i realiteten en mannsrettighets-erklæring. Som en reaksjon på denne skrev revolusjonskvinnen Olympe de Gouges Kvinnerettighets-erklæringen, hvor hun argumenterte kraftig for like rettigheter.

- Det var i Paris det skjedde på slutten av 1700-tallet, og engelske Mary Wollstonecraft kom til byen for å oppleve revolusjonen på nært hold. I 1792 skrev hun Forsvar for kvinnens rettigheter, hvor hun tok til orde for utdanning og yrkesadgang, noe hun mente ville være kvinnenes inngangsport til stemmerett.
- Også menn gjorde seg bemerket i kampen for like rettigheter. Markien av Condorcet mente at kvinner burde ha stemmerett. Siden kvinner også var mottagelige og moralske vesener, måtte de ha menneskerettigheter på lik linje med menn. Den som nekter en annen menneskerettigheter, nekter seg selv dem, sa han. Enten måtte ingen eller alle ha menneskerettigheter.

Kilde: Amnesty International
Kvinneundertrykkelse har en lang historie i Europa. Den har sin basis i lover helt tilbake til Romerriket, samt filosofisk tankegods fra Platon og andre tenkere. Kvinneundertrykkelsen var en fastbundet tradisjon da opplysningstiden tok til. Kvinner hadde avgrenset eiendomsrett, arverett, rett til å bestemme over sine egne liv og kropp, og liten tilgang til politikk, utdanning og arbeidsliv.
Troen på individets frihet og muligheter som preger hele opplysningstiden, medfører heller ikke uten videre noen likestillingstenkning omkring kjønnene. Tankene om at alle menn, halvparten av befolkningen, skulle ha samme verdi, kunne logisk trekkes videre til å gjelde alle mennesker, også kvinner. Slik ble det ikke!
Man skulle anta at også filosofen Rousseau, som legger slik vekt på det naturlige mennesket og allmennviljen, ville ha et tilsvarende syn på likestilling. Det har han imidlertid ikke, han mener at kvinnen av natur er radikalt forskjellig fra mannen. Blant annet mener han at kvinnen verken er interessert i eller har kapasitet til de store tanker.
Kvinnen er skapt for å behage mannen og være nyttig for ham, sier Rousseau, og en naturlig konsekvens er at hun må få en oppdragelse som har dette som mål. Rousseau setter navn på den tvangstrøye som 1800-tallets kvinner led under, og som var/er høyst levende langt ut i vår tid: "De (kvinnene) vil hele sitt liv være underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg."
Rousseau gir detaljerte instruksjoner om kvinners rolle. Siden utdannelsen må være relatert til mannen og hans behov, skal kvinnen være kultivert (men under ektemannens nivå), hun bør være søt og pen, men ikke for vakker, hun skal kunne husarbeid, men overlate dette til tjenerskapet. Håndarbeider er estetisk sysselsetting, som broderi, og aldri bidrag til familiens økonomi.
Den rousseauske kvinne ble modell for det nye borgerskapet som vokste fram. Til nå hadde kvinner deltatt aktivt i familiebedrifter, håndverk og handel. Et sterkt og velstående borgerskap aspirerte mot en mer aristokratisk levemåte: vakre hus, elegante interiører og en hustru som var tilfreds innenfor husets fire vegger. Hun skulle alltid være sysselsatt, men ikke med arbeid som kunne omsettes i penger.
Immanuel Kant uttrykker, like pussig når en legger hans klokkertro på "menneskeheten i den enkelte" til grunn, noe av det samme. Kvinnen har ikke moralsk dømmekraft. Der mannen følger plikten - den eneste sanne moralske motivasjon - følger kvinnen sine følelser. Hun beveges av det skjønne og frastøtes av det stygge, og er i det hele tatt et estetisk, snarere enn et moralsk, vesen.
En av de få opplysningsfilosofene som sidestiller kvinner og menn, er Condorcet. Han hevder at fremskritt kun er mulig dersom også kvinner får de samme rettigheter og muligheter som menn. Samtidig utvikler 1700-tallets ledende feminist, Mary Wollstonecraft, sine synspunkter på likestilling. Også hun i opplysningstidens ånd: fornuften skal kontrollere lidenskapene.
I "Niels Klims underjordiske reise" finner vi Holbergs innlegg i debatten om samtidens kvinnesyn. Det er tydelig at han har et kvinnesyn som avviker fra det som presset seg fram.
Det var ikke mange som tenkte slik, men det var noen. Under den franske revolusjonen ble det dannet kvinneklubber som ønsket å ta del i det nye samfunnet på lik linje med menn. la fram en kvinnerettserklæring, inspirert av menneskerettighetserklæringen, der hun la fram mange av de kravene kvinnebevegelsen senere skulle kjempe for. Olympe de Gouges er kjent for uttalelsen om at "kvinnen har rett til å bestige skafottet, da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen". I 1793 besteg hun selv skafottet da hun ble halshugd for sine skrifter.
Denne første kvinnebevegelsen var liten, og ble raskt slått tilbake. Men idéen var der, og endringen av kvinnenes stilling var i gang.

Kilde:
Deler av dette avsnittet er hentet fra, og inspirert av, Elisabeth Aasens artikkel "Fra posisjon til avmakt. Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv"

Pietismen

Haugianerne Pietismen, som var 1700-tallets store religiøse vekkelse, førte på noen områder til enkelte tilbakeskritt i opplysningstiden. Pietismen preget kulturlivet på mange måter, også negativt. En viktig årsak til dette var at kongen ga pietismen en offisiell status. Han stengte blant annet teatret i København. Pietistene forlangte et personlig og inderlig gudsforhold, derfor måtte de gi avkall på all verdslig fornøyelse.
I dag oppfatter nok de fleste pietismen som en konserverende og 'gammeldags' religiøs retning. Ser man det i et historisk perspektiv, derimot, var pietismen heller en moderne bevegelse som åpnet for en mer individuell religiøsitet enn det som tidligere hadde vært vanlig. På ulike måter representerte både pietismen og opplysningstidens idealer et ønske om en dreining i økumenisk retning, det vil si en større aksept for andre oppfatninger av det religiøse enn den som var offisielt vedtatt. Det nærmeste man hadde kommet noe slikt tidligere, var fyrstens frihet til å velge religion for seg selv, og samtidig for alle sine undersåtter. Dette prinsippet ble vedtatt i 1555 i Augsburg. Fyrstens undersåtter hadde da valget mellom å velge fyrstens tro, eller å flytte til en annen stat. Et personlig gudsforhold var det ingen plass til før på 1700-tallet.
Til tross for diverse ulikheter mellom pietistisk ideologi og opplysningstidens idealer finnes det allikevel et visst slektskap ved den gjensidige vektleggingen av individets rett til å bestemme sin religiøsitet, noe som helt klart kom i konflikt med den dogmatisk-konfesjonelle holdningen som hadde dominert så langt.
Slik bidro pietismen til å bane veien for det religiøse mangfoldet som vi i dag oppfatter som noe selvsagt.
Man skal heller ikke lukke øynene for det faktum at pietistene også hadde en positiv innvirkning på samfunnsutviklingen. Deres negative holdning til for eksempel alkoholmisbruk, latskap og utesvevende livsførsel generelt la nok på mange måter grunnlaget for en mer konstruktiv, og ikke minst produktiv, samfunnsutvikling. Det å være nøysom og arbeidsom var sentralt for pietistene.
I Norge var det gjennom Hans Nielsen Hauge at pietismen fikk innflytelse på slutten av 1700-tallet. Hos salmedikterne under pietismen finner vi den samme argumentasjon for Guds allmakt som hos barokkdikterne, men bildebruken er mye enklere. Skrivestilen blir altså enklere og også mer elegant. Den danske presten Hans Rudolf Brorson er framfor noen pietismens salmedikter, mens Christian Braunmann Tullin er den norske representanten for denne stilen.

Kilde: Overhalla grunnskole

Litteraturen

Den dominerende stilretningen i perioden kalles klassisisme. Klassisismen bryter definitivt med barokkens sterke virkemidler, svulmende og billedrike stil. Det nye idealet for diktningen kan samles i stikkordene klarhet, orden og harmoni. Dette innebar i praksis en enklere og mindre følesesladet stil.
Klassisistene var særlig inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og brukte særlig Aristoteles for å finne fram til regler for hvordan litteraturen burde skrives. På dette viset kom de fram til reglene for de tre enhetene i dramatisk diktning:

  1. Enhet i handling. Stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie.
  2. Enhet i tid. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn en dag.
  3. Enhet i sted. Stykket skulle utspille seg på ett sted.
Slike regler måtte følges dersom dikningen skulle oppnå den ønskede harmoni. De beste eksemplene på slik diktning fant klassistene i gresk og romersk diktning, og etterlikning av antikk diktning ble et klart mål.



Ludvig Holberg (1684 - 1754)

Holberg ble født i Bergen i 1684, og var yngst av 12 søsken. Ludvig Holberg var sønn av en offiser som arbeidet seg opp fra bonde til oberstløytnant. Han døde da sønnen var to år, og gutten vokste opp hos slektninger av moren som tilhørte en framtredende Bergensfamilie. Han bodde også en stund hos en onkel i Gudbrandsdalen.

I 1702 reiste han til København for å bli opptatt ved universitetet. Årene som fulgte var preget av vanskelige økonomiske forhold. Han jobbet et år som huslærer hos presten på Voss. I 1704 tok han forberedende prøve i filosofi og avsluttende prøve i teologi. Etter noen måneder som huslærer i Bergen, solgte han alt han eide og reiste til Nederland. Han kom raskt tilbake og slo seg ned i Kristiansand, der han bløffet med sine språkkunnskaper og forarget halve byen ved å bevise at "fruentimmere" ikke er mennesker". Han kom i diskusjon med en hollender som også underviste i fransk. Begge påsto at den andre ikke kunne språket.

I 1706 reiste han til England og studerte historie ved Oxford. Han levde av å undervise i fransk og fløytespill. Det var under dette oppholdet at skrivekunsten våknet. Holberg nevner takknemlig de verdifulle bibliotekene i Oxford. Det var der det først gikk opp for ham, som han sier: "hvor utmerket og strålende ville det ikke vært å ta plass blant disse forfatterne". Via London og Helsingør reiste han omsider til København for tredje gang, og han begynte å forelese ved universitetet.Han reiste deretter tilbake til København, hvor han foreleste om "utenlandske rariteter". I 1709 ble Holberg spurt om å følge en rik ung mann til Dresden, og på hjemreisen foreleste han i Leipzig, Halle og Hamburg. I København begynte han å skrive og i 1711 kom hans første arbeid: En introduksjon til historien til Europas nasjoner. Han fikk tillatelse til å presentere to essaymanuskripter for kong Fredrik IV — om Kristian IV og Fredrik III. Kongen utnevnte ham like etter til professor, og han mottok dessuten et reisestipend.

I 1714 besøkte Holberg flere land i Europa, og han tilbakela store avstander til fots. Fra Amsterdam gikk han gjennom Rotterdam til Antwerpen, tok en båt til Brüssel, gikk videre til fots til Paris, Marseille, og tok så sjøveien til Genova. På den siste turen fikk han et alvorlig feberanfall. Under rekonvalesensen reiste han videre til Civita Vecchia og Roma. Da våren kom, var han fortsatt svært fattig og ved dårlig helse, men han tok fatt på hjemreisen til fots via Firenze, Bologna, Parma, Piacenza, Torino, over Alpene, gjennom Savoia og Dauphiné til Lyon, og til slutt til Paris, hvor han ankom med utmerket helse. Etter å ha tilbrakt en måned i Paris, gikk han til Amsterdam, seilte til Hamburg, og kom så tilbake til Danmark i 1716. Han tilbrakte de neste to årene i ekstrem fattigdom, og publiserte sin Introduction Til Naturens- Og Folke-Rettens Kundskab.

I 1718 ble Holberg utnevnt til professor i metafysikk ved Universitetet i København, og i 1720 fikk han det attraktive vervet som folkets talerør i kirkerådet. Dette gjorde at tiden med pengeproblemer nå var over.

"Den poetiske raptus" (1722-1727)

Hittil hadde Holberg kun skrevet om rettsvitenskap, historie og filologi, men i en krangel med juristen Anders Højer fra Flensborg viste han sine satiriske evner. Fram til 1728 lagde han verk som var en ny stil av humoristisk litteratur, under pseudonymet Hans Mikkelsen. Det komisk-episke diktet Peder Paars, den første av de dansk-norske klassikerne, kom i 1719. Dette diktet var en briljant satire på datidens manerer, og det nøt en uovertruffen suksess. Men det fornærmet flere mektige mennesker som truet ham på livet, og om ikke grev Danneskjold hadde fortalt kongen om ham, er det mulig Holbergs karriere kunne blitt kortvarig. De neste to årene skrev han fem kortere satirer som alle ble vel mottatt av publikum.

Den store begivenheten i 1721 var opprettelsen av Danmarks første offentlige teater i Grønnegade i København. Holberg ble teaterets første husdikter. Holberg bestemte seg for å bruke sitt talent til å bygge opp en egen dansk komedie. I september 1722 ble den nye scenen åpnet. Samme høst ble det oppført 5 komedier av Holberg, og våren 1723 hadde han 10 til liggende klare. Det første av stykkene hans som ble framført, var Den politiske Kandestøber. Han skrev nå komedier i et rasende tempo, og før utgangen av 1722 hadde teateret med stor suksess oppført bl.a. Den Vægelsindede, Jean de France, Jeppe paa Bierget og Gert Westphaler. I løpet av 1723 fulgte så Barselstuen, Den ellevte Juli, Jacob von Thyboe, Den Stundesløse, Erasmus Montanus, Don Ranudo, Ulysses av Ithaca, Uten Hoved eller Hale og flere. Det mest kjente stykket fra 1724 er Henrik og Pernille.

Men til tross for denne uovertrufne oppblomstringen av dramatisk genialitet, havnet teateret i økonomiske vanskeligheter og måtte stenge. Kraftanstrengelsen hadde også tatt på Holbergs helse, og han la ut på en ny utenlandstur. Han vandret gjennom Belgia til Paris, hvor han tilbrakte vinteren. Våren 1726 vendte han tilbake til København, legemlig og åndelig restituert.

Den store bybrannen i København i 1728 tok ikke bare Holbergs hus og det meste av hans eiendeler, men den førte også landet ut i en nasjonal fattigdom og depresjon. En følge av krisen var at pietismen vant fotfeste ved hoffet og også i folket. Pietistene var naturlig nok lite sympatisk innstilt til komedier, og han fant det best å avslutte sin poetiske raptus. Det gjorde han med en samleutgave av sine dramatiske verk i 1731, med et tillegg av fem stykker som aldri ble oppført i hans levetid.

Kort om tekstene

Holbergs forfatterskap kan deles i tre hoveddeler:
  1. Historiske og naturrettslige skrifter (1711-16, 1729-39)
  2. Satirer og komedier (1719-29)
  3. Moralfilosofiske verker (1741-54)
Forklaringen på Holbergs forutsetninger for å skrive komedier i et land som ikke hadde noen tradisjon for dette, finner vi på flere områder. Han kjente de gamle latinske komediene, og han hadde sett Molieres komedier i Paris, og den italienske komedietradisjonen "Commedia dell’arte. Dette fikk han med seg på sin reise gjennom disse to landene.

Personene i Holbergs komedier er stort sett faste figurer, som vi også finner ellers i europeiske komedier. Tema for skuespillene er ofte forfengeligheten av ulike slag. Han brukte altså ting han hadde sett på sine reiser rundt omkring i Europa, men tilpasset dette slik at det passet til nordiske forhold. Mye har han lært av Moliere, men han brukte dette på sin egen måte. På mange områder står Holberg fullt på høyde med Moliere. Dette gjelder spesielt måten han gir liv til en person på og måten å forme morsomme replikker på.
Hovedpersonene kan lide av trang til prestisje, eller de kan ha et annet bilde av seg selv og verden enn omgivelsene har. Holberg vil holde virkeligheten opp for folk og la dem "se seg selv i speilet". Her ligger vel noe av hemmeligheten bak den suksess skuespillene til Holberg gjorde. Ved å overdrive en menneskelig svakhet hos hovedpersonene sine, og henge dem ut, fikk han tilskuerne til å kjenne igjen noen av sine egne svakheter. Mange av disse svakhetene er ikke mer fremmed for folk i dag enn de var for 250 år siden.
Hovedpersonen i karakterkomediene har gjerne én egenskap som fullstendig dominerer. Denne egenskapen fører til at personen oppfører seg fullt og helt i strid med alt som er oppfattet som fornuftig. På denne måten får f.eks. Holberg klart fram nettopp det han mener folk må advares mot. Det er også typisk for karakterkomediene at navnet til hovedpersonen på et eller annet vis antyder den dominerende egenskapen som det advares mot. Dette navnet utgjør gjerne også tittelen på stykket ('Jeppe på Berget', 'Erasmus Montanus').
En av de mest kjente komediene til Holberg er Erasmus Montanus. Den ble skrevet i 1723, men ble ikke trykt før i en samling fra 1731 og ikke oppført før i 1747. Denne komedien spør: Hva er dannelsens mål og oppgave? Har lærdommen verdi i seg selv, eller er det menneskets forhold til kunnskapene det kommer an på? Det er ikke sannhetskjærlighet som driver Erasmus, det forfengeligheten eller hans rykte som lærd mann. Det som betyr noe for Erasmus Montanus er ikke om han har rett, men for enhver pris få rett.
I Erasmus Montanus blir det enkle bondesamfunnet satt opp imot de lærdes verden. Holberg skriver for borgerskapet, og personene i komediene er også borgere eller bønder.
Holbergs essays (som han kalte 'epistler') diskuterte svært mange ulike emner. I disse tekstene argumenterer han for sine egne og andres oppfatninger. Hovedformålet er å undersøke om det er mulig å begrunne disse tankene fornuftig. Slik sett tjener skriftene ofte som en innledning til debatt.

"Den historiske raptus" (1730-1745)

I de følgende femten årene henga Holberg seg så til verker av historisk, filosofisk og statistisk art. I denne perioden publiserte han en politisk satire kalt Metamorphosis (1726), en Beskrivelse af Danmark og Norge (1729), Danmarks Historie, en kirkehistorie, biografier om berømte menn, Moralske Tanker, en Beskrivelse af Bergen (1737), en Jødenes Historie, og andre lærde og tidkrevende arbeider. Holbergs eneste skjønnlitterære verk fra denne perioden var Nicolai Klimii iter subterraneum (1741), senere oversatt av Baggesen til Niels Klims underjordiske Rejse.
Etter Kristian VIs død i 1747 tapte pietismen fotfeste ved hoffet, og teateret ble gjenåpnet med Holberg som direktør, men han trakk seg snart tilbake fra stillingen. Hans siste verk er fem bind med Epistler, det siste utgitt posthumt i 1754. I 1747 ble han utnevnt til Baron af Holberg. Han levde nå tilbaketrukket på godset sitt på Sorø på Sjælland, og døde i København den 28. januar 1754, i sitt syttiende år. Holberg fremhevet betydningen av fornuften, sansen og forstanden. Han har blant annet sagt om forstanden at: «Når lykken vil favorisere forstanden, kan man gjøre store ting med liten kunst!» Mange mener at han har fått disse ideene fra den greske filosofen Aristoteles.

Holbergs reiser var til stor nytte i forfatterskapet hans. De mange inntrykkene modnet ham kunstnerisk og moralsk. Holberg lot seg inspirere av de gamle latinske komediene og franske komedier han hadde sett i Paris.
Forfatterskapet kan deles opp i tre perioder: den historiske, den poetisk/komiske og den filosofiske.
Den poetiske raptus var da han i samtiden satte produksjonsrekord med de komiske dramaene. De er samtidig også det han i ettertiden er blitt mest kjent for.

Opplysningstidas mann

Mange av de komediene Holberg skrev ble godt mottatt av borgerskapet i København. Men Holberg måtte også tåle kritikk, særlig fra overklassen. Det fortelles en historie som viser dette. Historien viser også at Holberg kunne det med å treffe replikker.

Holberg og de to adelsmennene
Det fortelles at en dag Ludvig Holberg var ute og gikk tur, møtte han to adelsmenn på gata. De var forarget over hans komedier, og stillte seg opp foran ham. "Vi går ikke av veien for en narr", sa de. "Men jeg går gjerne av veien for to", svarte Holberg, lettet på hatten og passerte dem.

Holberg traff under et opphold i Paris den danske vitenskapsmannen Jacob Winsløw, som var katolikk. Winsløw prøvde å omvende Holberg, men dette resulterte bare i at Holberg ble antikatolikk og bevarte denne holdningen for all ettertid. Det er dermed ikke sagt at Holberg var hedning eller ikke-troende, han tilhørte den lutherske tro.
Holberg kritiserte skolenes undervisning i kristendom: «Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne» og «hvis een lærer Theologie, førend han lærer at blive Menneske, bliver han aldrig Menneske». Holberg trodde på fornuftens guddommelige lys i vårt indre, og for ham var undervisningens første mål at elevene lærte å bruke sine sanser og sin forstand i stedet for å kaste bort tiden på nytteløs terping av ei lærebok. Dette var en ny, moderne oppfatning av religionsspørsmålet, og den kjennetegner Holberg som en mann av sin tid, opplysningstiden.
Holberg var for øvrig interessert i fornuften fordi han mente at det var denne som bandt samfunnet sammen. Dessuten undret det Holberg at det kunne finnes så mye ondskap i samtiden, når man jo bare kunne la fornuften råde i stedet. Man kan altså si at han beveget seg vekk fra en religiøs forklaring på ondskap hen imot en rasjonalistisk/empirisk tenkemåte.
Holberg hadde en positiv holdning til bibelkritikken. Han ble heller ikke foruroliget av det nye heliosentriske verdensbilde, som står i kontrast til Bibelens omtale av jorda som ubevegelig. Han skrev i en av sine epistler om dette: «de hellige Bøger ere ikke skrevne for at oplyse Mennesker udi Astronomie, men for at veyvise dem udi Saligheds Sager.» Holbergs religiøsitet representerte i det store og hele det man kaller deisme. Han forholdt seg kritisk til forestillingen om arvesynden, og nærte tillit til menneskets frie vilje.
Holbergs erklærte hensikt med sin forfattervirksomhet var for øvrig å spre opplysning til gagn for allmennheten og til nytte for samfunnet. Dette stemmer overens med bildet av Holberg som framskrittets og opplysningstidens mann.

Ludvig Holberg var liten av vekst, og han var plaget med svak helse hele livet. Størsteparten av sitt liv var han lutfattig, og han var en ensom mann uten gode venner. Mange har spurt seg hvordan en slik mann fra Bergen, kunne være på linje med samtidig europeisk åndsliv. Forklaringen på dette ligger sannsynligvis i de mange utenlandsreisene han gjorde i årene 1704-1715. På disse reisene studerte Ludvig hele tiden, og han fikk med seg det som rørte seg i det europeiske åndsliv i sin samtid.

Ludvig Holberg regnes som den første moderne dikter i Danmark-Norge. Han så at hans egen nasjon manglet litteratur på høyde med andre europeiske land på en rekke felt: drama, satire, historieskriving og filosofiske verker. Løsningen ble altså at han skrev denne litteraturen selv.

Holbergs posisjon som forfatter kan ikke løsrives fra den tiden han levde i. Den nye samfunnsklassen som vokste fram på 1700-tallet, borgerskapet, var en nødvendig forutsetning for Holbergs forfatterskap. Han tilhørte selv borgerskapet og det var de som ble hans publikum. Han ble talsmann for borgerskapets ideologi. Selv var han også en representant for den klassiske dannelsen, men han var motstander av dannelse for dannelsens egen skyld. Naturlighet, enkelhet, fornuft og måtehold er stikkord i Holbergs grunnsyn.

Hans interesse for historie, geografi og politikk henger sammen med hva han vurderte som viktig kunnskap. Logikk og disputeringsteknikk opplevde han som ufornuftige og overflødige aktiviteter på universitetet. Han var sterkt påvirket av naturretten, dvs. de naturlige rettsprinsipper som likhet for loven, retten til eiendom og frihet. Han mente naturretten også stod over den teologiske etikken og burde være grunnlag for alle lands lover.

Holberg var preget av humanismen, opplysningstiden og barokken. Han var filosof og historiker, men det er hans skjønnlitterære forfatterskap som ruver høyest. Komediene, 26 stykker i alt, utgjør den viktigste delen av forfatterskapet. Disse kan deles inn i to grupper: intrigekomedier i en eller tre akter, og de store komediene i fem akter der hovedvekten ligger på satiren, for eksempel 'Den politiske Kandestøper', 'Den stundesløse' og 'Erasmus Montanus'. Han var en forfatter av europeisk format, og hans verker ble oversatt til flere europeiske språk.

I 1716 skrev han "Introduction til naturens- og folkerettens kundskap". Dette var første gang at rettsfilosofiske problemer ble diskutert på dansk, uavhengig av teologien.

Mye av det Holberg ga ut var selvsensurert. Han kunne nemlig ikke kritisere hvem han ville. Men allikevel ligger det en skjult samfunnskritikk i mange av komediene hans. I Erasmus Montansus kan vi se en kritikk av universitetet i København, og hva samtiden mente var nyttig kunnskap. I "Jeppe på Berget", en annen av Holbergs kjente komedier, ligger det en skjult kritikk av samfunnsforholdene og adelens posisjon. Den danske kongen, Kristian 6., var sterkt påvirket av pietismen. Han stengte teatret i København, fordi pietistene mente at forlystelse var noe syndig.

I 1741 ga Holberg ut romanen "Niels Klims underjordiske reise". Denne boka var et angrep på pietistene, blant annet fordi de fikk teatret stengt. Det finnes knapt en mennesketype Holberg avskydde så hjertelig som pedanten (person som henger seg opp i småting). Holberg håner overtroen som fantes i hans samtid. Bare hos bøndene finner Holberg lite av pedanteri. Derfor blir ofte bøndene hos Holberg framstillt ganske positivt.

Det har av og til vært spekulert over om Holberg var radikal eller konservativ. Til det er det å si at det er misvisende å bruke slike betegnelser om en mann fra 1700-tallet. For ham var måtehold og fornuft rettesnorer for hvordan en skulle tenke og handle. Det opplyste eneveldet var for ham en ideel styreform.

Dikterne i "Det norske Selskap" kom til å føle seg spesielt forpliktet av den klassiske arv etter Holberg. Men også senere diktere har mottatt sterke inntrykk av hans verk. Mest iøyenfallende er sporene i Vinjes journalistikk og i Ibsens drama, spesielt i "Peer Gynt" og "De unges forbund". Foruten å være den første moderne dikter i Norge, fikk også Holberg mye å si for den diktningen som kom etter ham.

Kilde: Wikipedia (noe omarbeidet)

Det Norske Selskap (1772 - 1807)

På midten av 1700-tallet ble de norske studentene i København en større og mer merkbare gruppe. De norske studentene følte en viss stolthet over å være norske. Denne gruppefølelsen og en felles litterær smak dannet grunnlaget for "Norske Selskap". Norske selskab Norske Selskab var en gjeng festglade norske studenter i København, som holdt til på Madam Juels Kaffehus i Læderstræde. Der samlet de seg, drakk punch, skrev drikkeviser, diskuterte litteratur, sang og leste høyt, og hyllet landet sitt gjennom feststemte taler, vitser og sanger. De diskuterte kunst og politikk og var opptatt av rettferdighet og folkestyre. Den norske bonden og den norske naturen ble hyllet i store ordelag, samtidig som Norges storhetstid i middelalderen ble trukket fram. På det meste hadde klubben ca. 100 medlemmer, og flere prøvde seg som forfattere. Men dessverre var de fleste av dem verken flittige studenter eller gode forfattere. Det de kunne best var å skåle for Norge, Kiæmpers Fødeland, en sang som en av lederne i klubben, Johan Nordahl Brun, hadde skrevet til ære for sitt hjemland. Mange av medlemmene dro etter hvert hjem til Norge, men Johan Herman Wessel forble i København.
"Norske selskap" ville føre Holbergs arv videre, og sto i strid med de danske studentene. Nordmennene var mye mer orientert mot engelsk litteratur enn hva danskene var. Den danske dikteren Johannes Ewald var representant for den følelsesladete og stemningsrike diktning som hentet impulser fra Tyskland. Han var svært beundret i Danmark, men ble rakket ned på av medlemmene i "Det norske selskap". Et av hovedmålene deres ble å bekjempe Ewalds diktning.

Johan Nordahl Brun var en av stifterne, men han reiste tidlig tilbake til Norge. "Norske selskap" var opptatt av nye tanker som nasjonal frihet, folkestyre, sosial rettferdighet osv. Etterhvert ble de mer og mer radikale. Mot slutten av 1700-tallet ble det farlig å sympatisere med den franske revolusjon. Flere forfattere kom i vanskeligheter pga dette, noen av dem var medlemmer av "Det norske selskap". Flere av medlemmene i "Det norske selskap" kom senere til å spille en sentral rolle i politikk og kulturliv i Norge omkring 1814.

Kilde: Overhalla grunnskole

Johan Herman Wessel (1742–1785)

Den største dikteren av dem var Johan Herman Wessel. Han ble født i Vestby i Akershus, der faren var prest. Han gikk på Christiania Kathedralskole og tok en svært god eksamen, siden klarte han også en forberedende universitetseksamen med godt resultat. I 1761 ble han sendt fra latinskolen i Christiania til Universitetet i København for å studere. I København tok Wessel aldri eksamen, og han levde som litterat og privatlærer. Han oversatte stykker for teateret og redigerte vittighetsbladet 'Votre Serviteur otiosis'. Han ble boende i København som en slags evig student og livnærte seg som privatlærer og oversetter. I 1780 giftet han seg med en norsk dame. De fikk en sønn, men mye tyder på at Wessel ikke var noen god ektemann. Han oppholdt seg visstnok for mye på kafeer og vinhus. Wessel var også med og stiftet Det Norske Selskab i 1772, og ble en sentral person i selskapet.
43 år gammel, 29. desember 1785, døde han, som en fattig mann i København. Wessel skrev sitt eget epigram:

Han aad og drak, var aldrig glad
Hans Støvlehæle gik han skæve.
Han ingen Ting bestille gad.
Til sidst han gad ej heller leve.

(På bokmål: Han åt og drakk, var aldri glad,
Hans støvelhæler gikk han skjeve.
Han ingenting bestille gadd:
Til sist han gadd ei heller leve.)


Norske Selskab leste et opprop i Adresseavisen om å hjelpe en fattig «som ikke har det, hvormed han kan dekke sin blygsel». Det kunne ikke Wessel motstå, men diktet på stående fot:

O, kommer og redder
mig arme Per Skrædder
som ikke kan skjule
for himmelens fugle
den lille Guds gave
jeg fikk på min mave.


Sentralt i forfatterskapet står komedien 'Kiærlighet uden Strømper' og 'Comiske Fortællinger', vitser og anekdoter i verseform. 'Kierlighed uden Strømper' er en parodi på de store tragiske skuespillene. Personene snakker med store, høytidelige ord om dagligdagse ting. I en virkelig tragedie ender det dårlig, i Wessels skuespill tar for sikkerhets skyld alle personene på scenen livet av seg. Det mest kjente av de komiske diktene er "Smeden og bageren". Herfra kommer uttrykket "å rette baker for smed". Også "Hundemordet" er et muntert dikt som fremdeles blir lest.


En av Wessels største komiske fortellinger er Herremanden. Her forteller han om en godseier som kommer til helvete fordi sønnen har brukt opp hele formuen hans på kvinner og spill. Dette fører til at han må kreve så mye penger av bøndene at han blir sendt til helvete. Her møter han overraskende kusken Jochum, som også har lidd samme skjebne. Han har nemlig stått i med kona til herremannen, og det er han som er faren til denne spille- og kvinnegale sønnen.
Men Wessels største og mest betydeligste verk er 'Kiærlighet uden Strømper', et parodisk sørgespill med satire over det franske psevdoklassiske drama. Stykket ble en kjempesuksess og gjorde Wessel til en berømt forfatter. Det ble fremført for første gang i 1772, og er fortsatt mye spilt den dag i dag. Et annet av hans skuespill er 'Anno 7603' fra 1781. Dette er lite kjent, og det har trolig aldri vært oppført - men det har oppnådd en kultstatus i science fiction-kretser, siden dette er et av verdenslitteraturens første eksempler på en tidsreise.
Det mest kjente av de komiske diktene er 'Smeden og Bageren'. Han har også skrevet Hundemordet, Gaffelen og en hel del småvers som fremdeles leses av nordmenn og dansker. Wessel prøvde seg også som forfatter av mer seriøst stoff, med oder til søvnen og nøysomheten. Nest etter Ludvig Holberg er Wessel ett av våre største navn i felleslitteraturen.
Wessels plass ved Stortingsbygningen i Oslo ble i 1891 oppkalt etter Wessel. Wessels gate på Meyerløkka i Oslo er også oppkalt etter Wessel.

Kilder: Wikipedia og Det norske samlaget


Johan Nordahl Brun (1745-1816)

Johan Nordahl Brun var sogneprest i Bergen. Han skrev Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, "For Norge, Kiempers Fødeland". Wergeland siterte ofte linjene "Saa vaagne vi vel op engang, og bryde Lænker, Baand og Tvang" fra denne sangen. I dag er det nok bergenssangen, "Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde", han er mest kjent for. Den best kjente salmen fra hans hånd er "Jesus lever, Graven brast". I litteraturhistorien har han fått plass fordi han skrev det første nasjonale skuespillet, "Einer Tambeskielver" (1772). Dette skuespillet vakte stor begeistring i Norge og ble oppført flere ganger. Brun hadde en bevisst holdning til skriftspråket sitt, han ville berike fellesspråket med ord med norsk opphav.

Kilde: Dokumentasjonsprosjektet









oppdatert
Page visited 4537 times
Totalt:
6.385.244  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!