Realismen/naturalismen i Norge 1871 - 1890Tilrettelagt av VGSkole.no |
||
Hva sier læreplanen (ca. 1870 - ca. 1890)?
Elevane skal ha lese eit utval litteratur der
- eit drama av Henrik Ibsen
- (tekster fra) minst fire andre sentrale forfattarskapar
- Amalie Skram
- Arne Garborg
- Alexander Kielland
- August Strindberg
Alle elevar bør ha lese ein roman frå realismen/naturalismen - og - kunne knyte noko litteraturhistorie, litteraturkunnskap og stilistikk til tekstane dei les.
Innledning
Her fortsetter vi arbeidet med realismen og naturalismen i Norge. Vi har tidligere arbeidet med overgangen fra nasjonalromantikken mot en økende realisme i diktningen. Georg Brandes krav til litteraturen om å 'sette problemer under debatt' på begynnelsen av 1870-tallet, innebærer startskuddet for det vi i ettertid har valgt å kalle den kritiske realismen.
Mot slutten av 1870-årene glir vi over mot naturalismens mer pessimistiske syn på mennesket som kun et produkt av arv og miljø.
Perioden 1870 - 90 oppfattes av mange som norsk litteraturs 'gullalder'
Mange av de største litterære verkene våre ble skrevet i løpet av disse få årene av forfattere som Bjørnson, Ibsen, Kielland, Lie, Garborg, Skram og andre. Grundig kjennskap til de sentrale sidene ved perioden er følgelig svært viktig. Mange velger også denne litterære epoken som sitt særemne i 3. klasse.
Dersom du ønsker å repetere de sentrale historiske hendelsene, idestrømningene, etc. på 1800-tallet som ble gjennomgått i forrige modul ('overgangstiden 1850-71'), finner du disse i denne stikkordoversikten!
Betegnelsen "det moderne gennombrudd" stammer fra dansken Georg Brandes (1842-1927), som i 1883 utga en bok om samtidens viktigste forfattere i Norden. Boken het: "Det moderne gennembruds mænd". Betegnelsen har senere kommet til å karakterisere den perioden i nordisk litteratur, som omfatter 1870- og 1880-årene, og den har særlig blitt anvendt om den realistiske og naturalistiske litteraturen i epoken. Den har i første rekke dekket romaner og dramatikk, og har vært knyttet til en samfunnskritisk og kulturradikal diktning.
(kilde)
Georg Brandes er i ettertiden fremfor alt kjent som den viktigste enkeltpersonen som formidlet den europeiske debatten til Norge. De av dere som har kjemi som fag, vet at en katalysator er et stoff som er nødvendig for å sette en prosess i gang. Georg Brandes var en slik katalysator! Han var klart preget av utviklingslæren og positivismen, og angrep følgelig alt som kunne legge hindringer i veien for fri forskning og tenkning generelt. I hans øyne var det særlig statskirken og universitetet som satte seg i mot framskrittet. Som tilhenger av positivismen var Brandes svært kritisk innstilt til romantikken og dens virkelighetsfjerne diktning. Målet var en diktning som var realistisk, virkelighetsnær, og som kunne forbedre samfunnet. Dette uttrykte han klart og tydelig i sitt berømte slagord:
Denne direkte oppfordringen til å skrive kritisk realistisk ble presentert i forbindelse med en serie forelesninger Brandes holdt ved universitetet i København ("Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes europæiske Litteratur").
Georg Brandes kritiserte, anmeldte og inspirerte mange av de største norske forfatterne opp gjennom 1870-årene, og hans tanker fikk på den måten en enorm betydning for norsk litteratur. Henrik Ibsen vurderte Brandes påvirkning som så vesentlig for utviklingen av norsk litteratur at han uttrykte: "Om tyve år vil man ikke kunne begripe, hvorledes det åndelig talt var levelig hjemme før disse forelesningene".
På mange måter kan man hevde at Brandes var en sentral drivkraft bak det som i ettertid har blitt kalt...
|
"Det moderne gjennombrudd" i Norge Man kan se på dette som det litterære uttrykk for den forandringen de skandinaviske samfunn gjennomgikk i de siste tiårene av det 19. århundret. Da begrepet ble skapt, ble det nettopp anvendt for å betegne den holdningen som preget den radikale intellektuelle gruppen i samfunnet. De mente at de sto for et intellektuelt, litterært, sosialt og livssynsmessig fremskritt i forhold til et stivnet og tilbakestående samfunn. Betegnelsen "det moderne gjennombrudd" dekker altså den kampen som i litterære former ble ført for en radikal og liberal politisk sosial holdning. Både verdslige og kirkelige autoriteter advarte kraftig mot det nye i tiden, som de så på som et opprør mot ikke bare samfunnsordningen, men også selve det kristelige fundamentet for denne. I "Gengangere" (1881)lar Henrik Ibsen pastor Manders være talsmannen for dette forsvaret mot det moderne gjennombruddet. Pastor Manders tar en titt i bokhyllen til fru Alving, og han finner der bøker som gjør ham skikkelig opprørt. Han har neppe selv lest disse bøkene, det ville ganske sikkert ligget under hans verdighet, men han har like fullt et aktivt negativt forhold til dem: |
|
Hvilke bøker kan det være pastor Manders sikter til?
Det er ganske sikkert at Georg Brandes er representert her. Som en katalysator for den norske kritiske realismen og en oversetter av radikale skrifter til dansk, ville han neppe falt i smak hos pastor Manders. Brandes oppfordring til å debattere samfunnsproblemene harmonerte dårlig med holdningene til datidens geistlighet. Heller ikke likte pastor Manders Brandes krav til enkeltmennesket om å tenke selv. Brandes mente at man måtte følge sin egen overbevisning, og ikke kun følge blindt de påbud man måtte få fra en eller annen autoritet:
"Jo mere den Enkelte er anlagt til et virkeligt Menneske, des mere Modstand gør han mod at følge en Hjord."
Et godt eksempel på hvorledes den etablerte makteliten søkte å beskytte seg mot enkeltindividets forsøk på å bevare sin personlige integritet (les: trangen til å tenke selv), finner vi i et utdrag fra Familien på Gilje (1883) av Jonas Lie. Faren til Grip hadde begynt på krigsskolen, og Grip forteller hvordan det gikk:
"Men skal jeg si Dem hvorledes det er gått min far. Det er akkurat som med en jakthund de hadde fått over hos skriveren. Der var slik rase og mot i den at en skulle lete efter maken; men så hadde den en dag bitt et får, og så skulle den kureres. Det gikk slik til at de stengte den inne i fårestallen. Der stod den alene overfor sauebukken og alle fårene. Det var en ren herrefornøyelse, syntes den. Så kom væren farende imot den, og hunden trillet overende. Pytt, det gjorde ingen ting! - men efter væren kom trippende, innen den fik reise seg, alle de femti får tripp, tripp...tripp...tripp hen over den, så den ble ganske ør. Igjen stod de mot hverandre, og på ny satte væren inn på hunden, og tripp, tripp...tripp...tripp...fikk den føttene av hele fåreflokken over seg.
Sådan holdt de på i stive to timer, inntil hunden lå der ganske stille og aldeles ør. Den var kurert, bet aldri noe får mere. Men, hva den dugde til bakefter, skal vi snakke smått om, - den hadde gjennomgått krigsskolen, hr. kaptein!"
Familien på Gilje kom altså ut to år etter Gengangere, så den kunne ikke irritere pastor Manders i scenen nevnt ovenfor. Men, han fant kanskje On the Origin of Species ("Om artenes opprinnelse") av Charles Darwin. Darwins utviklingslære degraderte Bibelens skapelseshistorie til en myte, og slo dermed beina under alt det Manders trodde på og arbeidet for. "Gud er skapt i menneskets bilde, religion er et uttrykk for menneskenes høyeste ønske", skrev L. Feuerbach, og bekreftet dermed geistlighetens verste antagelser. Frykten for de nye tankene kom klart fram i en tale E.F. Lochmann holdt ved immatrikuleringen av nye studenter ved universitetet i Kristiania i 1871. Der advarte han studentene kraftig mot den nye vitenskapen og tok til orde for en åndelig karantene vis-a-vis Europa.
Fru Alving leste muligens også Om undertrykkelsen av kvinner av John Stuart Mill, og om fattigdommen, kvinneundertrykkelsen og urettferdigheten i datidens England i Charles Dickens bøker om Oliver Twist og David Copperfield. Fransk samtidslitteratur var kanskje representert ved Victor Hugos De elendige (Les Miserables) og Gustave Flauberts rystende realistiske skildring av en kvinneskjebne i Madame Bovary.
I det hele tatt kunne det være mye i fru Alvings bokhylle som ville provosere en konservativ representant for geistligheten. Ibsen hadde da også gitt klart uttrykk for hva han mente om personer som Manders og kirken i et brev han forfattet før han skrev Gengangere: "Den sorte teologiske bande som for tiden råder i det norske kirkedepartement, skal jeg ved leilighet sette et passende litterært minnesmerke".
De nye tankene som skyllet inn over Norge, førte til en kraftig litterær oppblomstring. Nøkkelordene ble frihet og sannhet! Forfatterne krevde individets rett til å ha et fritt livssyn og frie moralske valg. Det skulle være slutt på den tiden da kun makteliten i samfunnet hadde retten på sin side, og enkeltindividene måtte bøye seg underdanig for dens autoritetet. I diktningen ble enkeltindivider fra den liberale borgerklassen den nye tids opprørere. Disse opprørerne mot de åpenbare skjevhetene, dobbeltmoralen, fordommene og urettferdigheten i samfunnet var mennesker som kjente til de tankene som rørte seg i verden utenfor Norge. De mente at pliktkrav og moralisme her hjemme hindret menneskene i deres naturlige trang til sunn livsutfoldelse.
| Mange av forfatterne reiste i lange perioder til utlandet, og de opplevde der helt andre muligheter til personlig egenutvikling enn det hjemlandet kunne by på. Vi må være klar over at Norge var et fattig bondesamfunn på den tiden, og at selv hovedstaden, Kristiania, kun var som en småby å regne. (Sjekk de demografiske forholdene i Norge på 1800-tallet i geografitimene!) |
|
De stadig sterkere nasjonalistiske strømningene i samfunnet skjerpet unionskonflikten, og i stadig større grad ble den nasjonale og demokratiske reisningen to sider av samme sak. Utviklingen førte til økende spenning mellom embetsmennene og regjeringen på den ene siden, og en koalisjon av bønder, venstreradikale og det liberale borgerskap på den andre. Denne svært sprikende koalisjonen var stort sett basert på en felles kamp mot embetsmannsveldet, og den sprakk da også umiddelbart etter at målet ble nådd ved innføringen av parlamentarismen i 1884.
Det moderne gjennombrudd tente håpet om et bedre og mer rettferdig samfunn der fattigdom ikke fantes og kvinner var likestilte med menn. Slik sett ble troen på fremtiden styrket, og det var de nye tankene i tiden som skulle være våpen i frigjøringsstriden mot autoriteter og vaneforestillinger. Men, resultatet ble også at mange følte uro, angst og krise nettopp på grunn av samfunnsendringene. Et stort antall mennesker søkte derfor trygghet i religiøse sekter og bevegelser.
Naturalismen
|
Litteraturen endret karakter i 1880-åra. Den var fortsatt problemorientert (slik den var i realismen), men problemene som ble tatt opp var andre enn tidligere. Fattigdommen ble skildret på en helt annen måte enn i 1870-åras dikting. Seksualitet og kjønnsmoral ble mer åpent beskrevet og fikk en bredere plass enn i realismens bøker. Også menneskesynet endret seg. Vi finner ikke lenger troen på at det enkelte individ kan gjøre opprør for å endre sin egen livssituasjon, og dermed bidra til at hele samfunnet endres. Bøkene viser nå mennesker, hvis skjebne fullstendig er bestemt av arv og miljø. "Naturalismen er, kort definert, deterministisk diktning. Og determinismen går ut fra at menneskene under de forhåndenværende omstendigheter umulig kan handle annerledes enn de virkelig handler" (Hans Jæger). Menneskene ble oppfattet som determinert (forutbestemt) av arv og miljø. Handlingene deres kunne derfor ikke fordømmes. Naturalistene ville rette oppmerksomheten mot det miljøet som formet menneskene. Det var en av grunnene til at fattigdom, nød, forfall og undergang fikk en så bred plass. Ved å legge frem sannheten slik den var, håpet de at leserene skulle reagere og kjempe for å bedre forholdene. De naturalistiske forfatterene ønsket ikke å forkynne eller agitere. De ville "forsvinne" bak stoffet. Sannheten skulle tale for seg selv, uten kommentarer. Idealet var en objektiv fremstilling av den verden en kunne sanse, mest mulig lik en avfotografering. Naturalistisk diktning skulle undersøke og beskrive. Det skulle være opp til leseren å trekke konklusjoner; ut fra den nøyaktige miljøbeskrivingen skulle leseren forstå at personene "umulig kan handle annleis enn de virkelig handler". Den gjennomført naturalistiske dikteren i Norge var Amalie Skram. Hun gav detaljerte og nøyaktige beskrivelser av de sosiale forholdene folk vokste opp i, og hun prøvde å få frem alle sider ved menneskelivet. Hennes holdning til menneskelig holdning var naturalistisk. Hva mennesker gjorde, følte og mente, var resultat av arv og miljø, og som forfatter var hun interessert i å vise disse årsakssammenhengene. Bøkene hennes avdekket elendigheten som mange mennesker levde i. Gjennomført naturalistisk, både i innhold og form, er Skrams romanserie om Hellemyrsfolket. Personene er fullstendig bestemt av arv og miljø. Gjennom hele serien ser vi, trass i periodiske lysglimt, hvordan en hel slekt gjennom flere generasjoner går til grunne. (kilde: "Ord i tid 2") Kommentar: Les om ikke annet første bind - "Sjur Gabriel" - Den er lettlest, og gir en utmerket innføring i naturalistisk diktning. Selv om naturalistisk diktning i høyeste grad er realistisk, ligger det en vesentlig forskjell i menneskesynet sammenliknet med tradisjonell realisme. Som ovenfor nevnt innebærer naturalismen en gjennomført tro på determinisme. Som mennesker er vår skjebne altså allerede ved fødselen bestemt av den arv vi får fra våre foreldre og det miljøet vi vokser opp i. Følgelig er det svært lite vi selv kan gjøre for å påvirke utviklingen i livet vårt. Dette minner litt om sagamenneskenes tro på at deres skjebne var forutbestemt (predeterminert) og stod nedskrevet i nornenes bok ved livets start. For 18-hundretallsrealistene, derimot, var menneskene frie vesener. De mente at vi selv kunne gjøre noe med vår skjebne. I de naturalistiske bøkene fantes det lite eller intet av direkte uttalt samfunnskritikk. Bøkene skulle gi en objektiv beskrivelse av elendige samfunnsforhold, men ingen forslag eller antydninger til løsning. Leseren skulle selv trekke sin konklusjon! Realistene på sin side ønsket å påvirke direkte. Dersom de negative forholdene i samfunnet kom fram i dagen gjennom litteraturen, ville menneskene, som de gode og rasjonelle skapningene de formodentlig var, ta tak i elendigheten og gjøre noe med den. |
|
||||||||||||||
|
|||||||||||||||
Henrik Ibsen er også kort omhandlet under "Overgangstiden 1850 - 1871".Vi kan klart slå fast at Ibsen er en av våre største forfattere, og han er nok den norske forfatteren som er best kjent i utlandet.
Ibsen skrev lyrikk og dramaer, og han blir gjerne sett på som skaperen av det realistiske drama. Han benyttet den såkalte retrospektive metoden, som innebar at han rullet opp fortiden for tilskuerne gjennom den dialogen som fant sted på scenen. På denne måten unngikk Ibsen å benytte andre og mer kunstige metoder for å informere publikum om hva som hadde skjedd tidligere. I skuespillene hans kommer vi på en måte inn i en lengre handlingsgang omtrent i det øyeblikk den aktuelle konflikten når sitt klimaks og sin løsning.
Ibsen ønsket å skape en illusjon av virkelighet, og for å oppnå dette måtte han benytte ulike teknikker for å få tilskuerne til virkelig å tro at de satt og tittet inn i stua til folk. Valget av språk ble helt avgjørende for å få dette til. De enkelte skuespillerne ble tildelt språk som nøye passet de rollene de spilte. De enkelte aktørene kunne for eksempel snakke dialekt, dansk-norsk eller svulstig overklassemål.
I tillegg til arbeidet med språket la Ibsen svært mye arbeid i detaljerte beskrivelser av miljøet på scenen. Disse sceneanvisningen hadde i tillegg til å skulle gi et tilskuerne et realistisk inntrykk, også ofte en symbolsk og temabærende funksjon i stykkene.
Henrik Ibsen virket som forfatter i mer enn femti år og fungerte følgelig som forfatter under nasjonalromantikken, realismen, naturalismen og nyromantikken. Det er klar sammenheng mellom disse litterære periodene og utviklingen av forfatterskapet hans. Generelt sett kan man dele inn den litterære virksomheten hans i fire hoveddeler:
- Dramaer med motiv fra historie og folkeviser
- Idédramaer
- Realistiske samtidsdramaer
- Realistiske samtidsdramaer med symbolske og psykologiske virkemidler
Henrik Ibsens bakgrunn og livsløp er viktig for hans forfatterskap. Han vokste opp i Skien i en velstående kjøpmannsfamilie, men faren gikk konkurs, noe som både var en stor skam og en sosial katastrofe på den tiden.Femten år gammel ble han sendt i apotekerlære i Grimstad, og han provoserte og sjokkerte mange grimstadborgere ved å uttrykke begeistring over Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848.
(kilde: "Ord i tid 2" - Det norske samlaget)
I 1849 skrev han sitt første skuespill, en femakters tragedie på vers, Catalina, som ble utgitt i 1850 under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Kæmpehøjen ble skrevet samme år, og var det første stykke av Ibsen som ble oppført. Stykket ble allikevel ikke utgitt før senere. Han oppholdt seg i Kristiania i perioden 1850-51 for å ta artium. Der fikk han viktige inntrykk fra samværet med P. Botten-Hansen og Vinje. Sammen utga de i 1851 ukebladet Andhrimner, hvor den aktuelle satiren spilte en vesentlig rolle. I perioden 1851-57 var han tilsatt som teaterdikter og instruktør ved Det norske Theater i Bergen.
Mens han bodde i Bergen skrev han skuespillene Sancthansnatten (skrevet i 1852), Fru Inger til Østråt (skrevet i 1854, utgitt i 1857), Gildet på Solhaug (skrevet i 1855, utgitt i 1856), og Olaf Liljekrans (skrevet i 1856). I alle disse skuespillene, som Ibsen hentet stoffet til fra folkeviser, sagn eller historien, kan man finne motiver som hører til de sentrale i diktningen hans. Fra 1858 var han artistisk direktør for Kristiania Norske Theater. I 1858 skrev han det historiske skuespillet Hærmennene på Helgeland. Kongsemnene kom i 1863, som ved siden av Bjørnsons Sigurd Slembe regnes for å være hovedverket i norsk historisk diktning fra denne tiden. Henrik Ibsen giftet seg med Suzannah Thoresen (1836-1914) i 1858. I årene etter skrev han idédiktet På Viddene (1859) og skuespillet Kjærlighetens Komedie (1863).
Årene i Kristiania var vanskelige for Ibsen. Redningen kom da venner av ham, med Bjørnson i spissen, fikk samlet inn penger for å få ham til Italia i 1864. Det var starten på Henrik Ibsens 27 år lange eksil, dels i Italia, dels i Tyskland. Et stort idédrama om en hovedskikkelse i antikkens historie, Julian, ble påbegynt, men først fullført i 1873: Keiser og Galileer. Den episke Brand, et større episk-lyrisk dikt, førte videre til versedramaet Brand (1866), som ble hans første store suksess som dikter. Allerede året etter, i 1867, hadde Ibsen ferdig et annet stort verk: Peer Gynt. Ibsen hadde i 1868 slått seg ned i Dresden, og bosatte seg så i München i 1875. I 1869 kom lystspillet De unges Forbund. Dramaet Samfunnets støtter (1877) satte ved hjelp av en realistisk stil "Problemer under Debatt".
Men det store gjennombruddet for det realistiske dramaet fikk Ibsen først med Et dukkehjem, som kom i 1879. Hans to neste realistiske samtidsdramaer, Gengangere (1881) og En folkefiende (1882), ble begge suksesser. Ibsen ble nå en internasjonalt kjent forfatter, som ble oversatt og spilt i en rekke europeiske land. De neste skuespillene kalles ofte symbolske dramaer fordi handlingen i stykkene dreier seg bort fra det hverdagsrealistiske og polemiske og mer mot psykologiske, eksistensielle problemer uttrykt gjennom symboler. Det første av disse dramaene var Vildanden (1884). Så fulgte Rosmersholm (1886) og Fruen fra havet (1888). Hedda Gabler (1890) ble Ibsens siste stykke fra landflyktigheten. I juli 1891 brøt Ibsen opp fra sitt eksil og ble bofast i Kristiania. Kunstnerens skaperambisjon, selvprøvelse og livsnederlag står i sentrum for den siste fasen av hans forfatterskap: Byggmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896) og den dramatiske epilogen Når vi døde vågner (1899). Hans Digte, som ble samlet og utgitt i 1871, viser at han også på lyrikkens område var en mester. Henrik Ibsen døde i Kristiania 23. mai 1906 etter at sykdom i flere år hadde gjort det umulig for ham å skrive.
Henrik Ibsen blir med rette hedret som en av verdens fremste dramatikere. Dramaene hans er blitt oversatt til svært mange språk over hele verden. Hans dramatiske teknikk, retrospeksjonen, revolusjonerte det moderne dramaet. Denne teknikken består i en gradvis avsløring av dramaets forhistorie og karakterer under spillets gang. En rekke egenskaper ved dramaene hans gjør at hans forfatterskap bør regnes til et av de fremste innen verdenslitteraturen: skuespillenes kraftfulle sosiale engasjement og samfunnsmessige analyse, den faste og stramt komponerte oppbygningen av dramaene, den dyptloddende dramatiseringen av eksistensielle og psykologiske konflikter, bruken av symboler som danner en intensiverende undertekst i dramaene og ikke minst Ibsens replikkunst der hverdagsspråket utvikles til et kunstnerisk gjennomarbeidet uttrykksmiddel.
(kilde: Ibsensenteret)
Du kan også lese resultatene av et prosjekt som går ut på å tilrettelegge en ny vitenskapelig og historisk-kritisk utgave av Henrik Ibsens samlede arbeider: 'Henrik Ibsens skrifter'.
I det hele tatt finnes det utrolig mye Ibsenstoff på nettet. Dersom du lærer deg å bruke søkekriteriene skikkelig, vil du stort sett finne det du har bruk for.
Alexander Kielland I en artikkel av Bjørnstjerne Bjørnson om moderne norsk litteratur ble de norske dikterne framstilt som en flåte med skip på vei mot land. De var mange skip, både store og små. Flesteparten var tungt bevæpnet, men kun rigget til sakte fart. Det var de mange forfatterne med grundige romaner og skuespill som i pakt med tidens krav satte problemer under debatt. Kun en skute skilte seg ut! En virkelig elegant lystseiler manøvrerte raskt og smidig foran og innimellom de andre. Det var Alexander Kielland!
Alexander Kielland kom fra et overklassemiljø. Familien hans hadde drevet det rikeste handelshuset i Stavanger i generasjoner. Kielland var nært knyttet til Stavanger og Jæren, og de landskap og sosiale miljøer han kjente seg hjemme, møter vi i de fleste av bøkene hans. Han tok juridisk embetseksamen, giftet seg og slo seg ned i hjembyen som eier av et teglverk.Først da han nærmet seg tretti år, begynte han på forfatterskapet sitt.
Alexander Kielland var definitivt en av de mest samfunnskritiske forfatterne i realismen. Han tok Georg Brandes litterære program på alvor, og gikk i høyeste grad inn for å sette problemer under debatt. Alt det han så av løgn og hykleri opprørte ham, og vi merker at rettferdighetssansen var en sterk drivkraft i diktningen hans. Kielland ønsket at også leseren skulle opprøres over det som ikke var rett, og i bøkene sine gikk han derfor direkte til angrep på det han så på som de mest graverende sidene ved samfunnet. Dette gjorde ham til en kontroversiell forfatter som vakte stor forargelse i sin samtid. Bøkene hans var farlige og burde forsynes med et giftmerke, mente en kritiker. Det fikk Kielland til å kalle en av sine bøker for "Gift".
På grunn av sitt samfunnsengasjement og kritiske holdning til datidens autoriteter, da særlig prestene, ble Kielland nektet diktergasje.
Etter å ha utgitt boka Novelletter i 1879, en novellesamling der både de elegante og de skarpe sidene ved hans stilkunst viste seg klart, fattet Georg Brandes interesse for Kielland, og oppfordret ham til å skrive en roman. Året etter kom Garman & Worse
Garman & Worse er bygget opp på kontraster. Overklassens levesett blir satt opp mot arbeiderklassens fattigdom, en ny kvinnetype som ønsker arbeid og utdanning mot en tradisjonell kvinnerolle, ekte kristendom mot hykleri, osv.
"I romanen Garman & Worse fortel han om menneske som på ulik måte har tilknyting til det store handelshuset Garman & Worse, frå overhovudet «Unge-Konsulen» til den fattige syjenta Marianne, som blir sitjande att med skamma etter at ho er blitt seksuelt utnytta av son til ungekonsulen. Menneska lid fordi samfunnet set så tronge grenser for kva som går an. Kontrasten mellom levesettet til dei rike handelsmennene og dei fattige arbeidarane kjem tydeleg fram. Det gjer eit sterkt inntrykk å lese om kjærleiken mellom Madeleine frå den rike, fine Garman-familien og fiskaren Vente-Per. Garman-familien greier å skilje dei, og Madeleine må leve i eit trist, kjærleikslaust ekteskap med ein prest. Kielland skildrar i det heile mange usympatiske prestar. Han må sikkert ha møtt ein del av dei i det verkelege livet."
(kilde)
|
Noe av Kiellands evne til å kontrastere kommer fram i et par begravelsesskildringer fra "Garman & Worse". Konsul Garman har satt barn på den fattige sypiken, Marianne. Dette slipper han selvsagt greitt unna, men hun er utskjemt for resten av livet. Selv i døden regjerer samfunnets dobbeltmoral og urettferdighet: Det var tre slags likvogner, så man kunne kjøre til kirkegården - ganske som man reiser med jernbanen - i første, annen eller tredje klasses kupé; - med mindre man da forlot livet i en så avpillet forfatning at man måtte la seg bære ut - til fots av sine venner. Konsul Garman kjørte i 1. klasse med englehode og sølvsirater. Marianne, derimot, får en langt kjøligere behandling av pastor Martens der han irritert og utålmodig skal forrette ved hennes begravelse. Hvor blir det av graveren? Endelig nådde Abraham Fylledreng frem, og de tre skuffer jord falt hurtig og taktfast på den bare kiste: "Av jord er du kommet - til jord skal du bli - av jorden skal du igjen oppstå - amen." Presten skrevet videre over gravene. Der var ennu et par fattiglik, og klokken var mange, - |
I Skipper Worse, som kom ut et par år senere, vendte Kielland tilbake til det miljøet han kjente best - Stavanger og Jæren. Skipper Worse utspiller seg rundt femti år tilbake i tid, og boka har religiøst hykleri og fanatisme som et hovedtema. Vi følger den utadvendte, livsfriske og sterke skipper Worse på hans ferd nedover i en gjørme av skremsler og trusler om helvete og død. Det må imidlertid nevnes at Kielland i boka også skildrer haugianernes ekte kristendom med sympati.
Den boka de fleste skoleelever stifter bekjentskap med, er sannsynligvis Gift (1883). Her ønsket Kielland å få fram i lyset at det kulturelle verdigrunnlaget samfunnet bygde på, skolen og den klassiske dannelse, var ren gift. Skolen var kun et redskap for myndighetene til å skape lydige og servile undersåtter. Hundre år etter Kiellands Gift avfyrte den engelske gruppen Pink Floyd et angrep på det autoritære engelske skolesystemet som de mente på mange måter hadde mange av de samme elementene i seg. Noen av temaforslagene til The Wall (1989) har en stor grad av relevans også til Gift. Ta en titt!
Gift var den første boka i en triologi. Det neste bindet, Fortuna, handler om hvorledes forretningslivet virker moralsk ødeleggende på de som deltar i det økonomiske spillet. I den siste boka, St. Hans Fest, greier hyklerske pietister å sette bom for en folkefest i byen.
Den siste romanen til Kielland, Jacob (1891), var en krass bok om hvorledes en bondegutt etter en karriere som forretningsmann til slutt ender opp på Stortinget ved å benytte seg av uærlige metoder. Det var nettopp slikt Kiellands kritikk først og fremst rettet seg mot: Et samfunn som gjorde det mulig for mennesker fulle av dobbeltmoral og uærlighet å komme seg fram til makt og ære!
Etter en intens diktervirksomhet over omlag ti år ebbet inspirasjonen ut. 1890-årenes oppmerksomhet omkring sjel, psykologi og religion (nyromantikken) var ikke noe for Alexander Kielland. Han var stadig sterkt samfunnsengasjert, og mente at litteraturen fortsatt burde konsentrere seg om viktige samfunnsproblemer.
Kielland døde brått i 1906. To dager tidligere hadde han skrevet i et brev: "Her er jeg igjen - ganske som før, kun med den forskjell at jeg denne gang ikke er det ringeste syk noen plass."....
Jonas Lie (1833 - 1908)
virket nok som en langt mindre direkte samfunnskritiker enn Alexander Kielland. Men - dersom man leser Lie inngående, finner man i høyeste grad mye av de samme holdningene til samtidens samfunnsproblematikk.Jonas Lie ble født i Modum i 1833. Etter å ha gått på Heltbergs studentfabrikk sammen med Ibsen og Bjørnson valgte han å studere juss. Det var primært for å skaffe seg et utkomme, egentlig så han på det som sin oppgave i livet "å skrive for sitt folk". Lie kastet seg imidlertid ikke umiddelbart ut i forfattervirksomheten, han ønsket å bruke tid på å modnes.
Han karakteriserte seg selv som en "en senhøstes kar".
Men senhøstens produkter behøver ikke nødvendigvis å være de dårligste! Da Lie først satte i gang, leverte han litteratur som brakte ham opp blant de "De fire store" i norsk litteraturhistorie (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie).
Før han etablerte seg som forfatter, avla han juridisk embetseksamen i 1858, flyttet til Kongsvinger, giftet seg og begynte som sakfører der. Lie produserte riktignok tekster i disse årene, men han var mer innvolvert i tømmerhandelen i området, og satset mye penger på å spekulere i tømmerbransjen. I 1866 ga han ut en diktsamling. Kort tid etter tapte han et stort beløp på aksjespekulasjon, pådro seg stor gjeld, og bestemte seg for å leve av skrivingen for blant annet å kunne betale tilbake gjelden.
I 1868 flyttet Lie til Kristiania der han ga ut Den fremsynte eller Bilder fra Nordland i 1870. Boka ble godt mottatt. Han fortsatte å skrive og kom to år senere ut med Losen og hans hustru. Dette var den første romanen som hadde sjølivet som emne. I boka viste Lie stor psykologisk evne til å skildre ekteskap og samliv. Suksessen førte til at han ble tildelt dikterlønn av Stortinget, og familen tilbrakte et par års tid i Italia. Etter 1878 opphold han og familien seg i Italia, Frankrike og Tyskland i mer enn tjue år. Etter at konkursgjelden var betalt, flyttet de tilbake til Norge og slo seg ned i Stavern.
På grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen Lie befant seg i på begynnelsen av forfatterskapet, skrev han mye, og en viktig støtte i arbeidet var hans kone, Thomasine. I 1908 døde han, mindre enn ett år etter sin kone.
Først på 1880-tallet lot Lie seg påvirke av tankene om litteraturens samfunnskritiske rolle. Høydepunktet kom med romanen Familien på Gilje (1883), som av mange blir regnet som hans beste. Denne stilen holdt han seg stort sett til i fortsettelsen også, men en del av hans senere verk er mer preget av symbolisme og mystikk.
I 1886 kom romanen Kommandørens Døtre, som på mange måter tok opp mange av de samme problemstillingene som Familien på Gilje. Det er heller ikke vanskelig å finne klare paralleller til Amtmannens Døtre (Camilla Collett), som Lie satte svært høyt.
I bøkene fra 1880-tallet viser Lie klarest sammenhengen mellom menneskenes skjebne og klassemotsetningene. Den kritiske, refsende romanen rommer også en tro på at det er mulig å finne fram til ondskapens årsaker, og at det er mulig å rette på dem
1890-årenes nyromantiske interesse for enkeltmenneskets indre sjeleliv påvirket Lie til å utvikle forfatterskapet mer mot et forsøk på å forstå og beskrive de ofte motstridende og irrasjonelle kreftene i menneskesinnet.
I Onde Makter (1890) finner vi f.eks. noe truende og mørkt, som ikke lenger kun forklares ut fra samfunnsmotsetningene, selv om samfunnet skildres realistisk nok - med jakt på penger, klassedeling, osv.
I Trold I og II (1891 og 1892) forlater Lie også den realistiske rammen og går over til eventyret, der temaet overveiende er trollene i mennesket; sjalusien, kjærlighetslengselen, erotikken. Verkene inneholder naturmytiske sagn, allegoriske fabler, osv. Fortellermåten er mer folkelig enn i romanene.
| At der er troll i mennesker, vet enhver som har litt øye for den slags. De ligger inne i personligheten og binder den som urørlig fjellstykke, lunefullt hav og ustyrlig vær, - store og små ubeist, fra det enkelte veldige berg- og havtroll, som kan legge seg med sin vilje inn i livsstrømmen, til nøkken, alfen, tomtegubben eller nissen, som huserer og setter sine lunefulle innfall, puss og krumspring inn i folk. |
Etter århundreskiftet handlet romanene i enda sterkere grad om mangelen på faste verdier og om den ødeleggende nye forretningsmoralen. Det siste kommer klarest fram i Ulvungene (1903). Når Jernteppet faller (1901) og Østenfor Sol, Vestenfor Måne og bagom Babylons Taarn! (1905) representerer også en fornyelse av romansjangeren. Når Jernteppet faller er en såkalt kontrapunktisk roman - uten hovedperson og med et stort persongalleri som er holdt sammen av en felles tematikk. Denne romanen handler om hvordan passasjerer på en atlanterhavsdamper kaster den masken de går rundt med, og viser hvem de virkelig er, da det oppstår et rykte om at det er en bombe i lasten. Skipet er også et bilde på verden og på fellesmenneskelige problemer. Østenfor Sol, Vestenfor Måne og bagom Babylons Taarn! er en stilisert fortelling om konkurranse og misunnelse. Før hvert kapittel er det en skisse eller en fabel som forteller om det som foregår mellem menneskene. Denne sjangerblandingen er med på å understreke den sammensatte menneskenaturen, men også et sammensatt verdensbilde.
Verdigrunnlag
Jonas Lies holdning til familien og kjærligheten viser oss klart hvilket verdigrunnlag han hadde. Nesten alle verkene hans dreier seg om familien i overgangen fra den patriarkalske til den moderne kjernefamilien, og han tar parti for den siste. Denne familieformen er utsatt for ytre press, men kjærligheten styrker samholdet og gjør det mulig å finne et trygt sted hvor det er mulig å være menneske.
Tre romaner fra forskjellige perioder i Lies forfatterskap kan anvendes som eksempler på hans samfunnsforståelse.
I Losen og hans hustru representerer kjærligheten et respektabelt familieliv som står i motsetning til de farer sjømannslivet og det ikke-norske representerer. Den står også i motsetning til storborgerskapets innholdsløse og dekadente liv, som mangler småborgerskapets arbeidsfellesskap.
Familien på Gilje viser hvordan den patriarkalske familien - som ikke er bygget på gjensidig kjærlighet - forkrøpler menneskene. Til tross for at de elskende ikke får hverandre, er Inger-Johanne i stand til å yte noe for andre mennesker på grunn av at hun har opplevet kjærligheten. Men denne løsningen framstilles ikke som entydig positiv. Det stilles spørsmål ved om dette ikke skjer på bekostning av en trygghet som den gamle familien tross alt hadde.
I Når Jernteppet faller aksepterer Lie angsten som et uunngåelig vilkår for menneskelig liv, men kjærligheten kan føie sammen og skape samhørighet. Kjærligheten er sårbar og man må kjempe for å virkeliggjøre den, men den er det eneste som det er verdt (og mulig) å kjempe for. Mens familien i det tidligere forfatterskapet hadde et aktivt, positivt innhold, representerer de nå mere og mere en tilbaketrekning fra samfunnet til det private og personlige.
|
Jonas Lies åndsart er motsatt av enhver standpunktlighet. Han bryr seg mindre om idéenes retning enn om deres fylde, han har en oppriktig og frimodig glede av det personlige og egenartede og enrådige, hvor forskjellig denne art kan være fra hans egen. Og om han ikke nettopp går så vidt som til å innrømme at bukke ikke bare er til ulykke for fåreslekten, så tenker han dog med Vårherre at klinte og korn får gro sammen her i denne verden om livet skal ha sin rette frodighet og farverikdom. Det er meget av en stor norsk dikter å være så overbærende.
Det er et unorsk trekk ved ham – det eneste. Men derfor er hans hus i utlandet et sted hvor alle kan møtes, en slags ideal militærgrense – og hvor alle kan finne gehør og ingen bli overhørt, og han hus har jo vært et hjem for flere norske og nordiske mennesker enn noget annet. Som han kalles hjemmenes dikter, så er han til daglig dette gjestfrie hjems dikter, for Jonas Lie unnlater aldri å dikte.
Genialitet er åndelig hvileløshet, genialitet er å finne livet for rikt, for bunnløst å øse av… og så øser han idelig av denne brønn utenfor alle arbeidstimer – som et barn – for fornøyelsens skyld…
Han dikter uavlatelig, han pønsker uavlatelig og hans åpne sinn fanger det egentlige ved et menneske i et glimt, det egentlige som selv hos den lumpneste av oss er gull. Og der går så mange gullgravere av forfattere omkring og leter i sjelene, men finner aldri et gullkorn.
"Ja, ser du, det er ingen sak å skrive, når en bare har noe å skrive om", sa Jonas Lie :-) |
Dersom du ønsker mer detaljerte informasjoner om Jonas Lie, finner du svært mye på denne siden!
Amalie Skram
Berthe Amalie Alver ble født i Bergen i 1846, der hun også vokste opp. Faren var kjøpmann, mens moren kom fra fattige kår. Amalie gikk på en dyr privatskole, og fortsatte skolegangen der selv etter at faren hadde gått konkurs og forlatt familien. Der lærte hun alt det man anså som vesentlig for en anstendig kvinne på den tiden. 18 år gammel giftet hun seg med kaptein Bernt Ulrik August Müller og oppnådde på den måten noe som var få av den tidens kvinner forunt, nemlig å se verden og oppleve livet til sjøs. Amalie Müller, som hun nå het, ble imidlertid skuffet over ekteskapet, som ikke levde opp til hennes forventninger om et likeverdig forhold. Etter et nervøst sammenbrudd søkte hun om separasjon i 1877 og flyttet til Kristiania for å livnære seg som skribent og oversetter der. "Etter hvert fikk hun venner blant yngre, liberale diktere som Bjørnson og Garborg, og hun hadde omgang med 'venstremiljøet' i Kristiania. Kort tid etter den endelige skilsmissen i 1882 fikk hun sin skjønnlitterære debut med novellen Madam Høiers Leiefolk i "Nyt Tidsskrift". Det er en novelle om en fattig arbeiderfamilie som nokså brutalt blir kastet ut fra leiligheten sin. Den skarpe skildringen av sosial nød vakte en del oppsikt. Allerede her merker en et trekk som skulle gå igjen i Amalie Skrams forfatterskap: viljen til å skildre fattigdom og fornedring krast og direkte, men med medfølelsen som den innerste holdning." ("Ord i tid - studiebok" s. 205)
Hun møtte også den danske forfatteren Erik Skram, som hun følte et åndelig og litterært fellesskap med. Tre år tidligere hadde han utgitt romanen Gertrude Coldbjørnsen, som tematisk faller i tråd med Amalie Skrams ekteskapsromaner. De giftet seg i 1884, og Amalie Skram flyttet til København, der hun året etter utga sin første roman. Heller ikke Erik Skram, som hun tidligere hadde elsket høit, ble den livsledsageren hun hadde drømt om, og de ble skilt i 1900. Amalie Skram døde fem år senere, syk, fattig og nedbrutt.
Ekteskapsromanene Kvinnefrigjøringen på 1970-tallet ga Amalie Skrams ekteskapsromaner en renessanse. Selv om de beskriver en forgangen tids kvinneliv, var - og er - de fortsatt ytterst aktuelle. Constance Ring (1885), Lucie (1888), Fru Inès (1891) og Forrådt (1892) bygger på erfaringene fra det første ekteskapet da hun som ung og på alle måter uerfaren ble giftet bort til en mann som hadde prøvd litt av hvert, og som betraktet sin hustru dels som en pyntegjenstand, dels som et sexobjekt. I bøkene gjør hun opp med den dobbeltmoralen som preget kvinnesynet.
|
Mannen kommer inn i ekteskapet med vaner og forestillinger fra ungkarstiden, og for mange er deres beste glede å snakke om fordums elskov, mens så mange koner ikke har noe slikt bak seg. Derfor er mitt råd: la kvinnene skape seg den samme fortid som mannen eller også la være å gifte seg. Det er som oftest et helvete de alle går inn til. (Brev til ektemannen i 1893) |
Nøkkelromanene
I 1895 ble Amalie Skram innlagt på København Hospitals 6. avdeling (sinnssykeavdelingen) og på sinnssykehospitalet Sct. Hans etter et nervesammenbrudd. Resultatet ble de to nøkkelromanene Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen (begge 1895), der hun sterkt kritiserte det psykiatriske system, representert ved professor Hieronimus. Mange kunne nikke gjenkjennende til den kjente psykiater Knud Pontoppidan, og romanene var vesentlige innlegg i den herskende psykiatridebatten. Mange mener at Pontoppidan ble urettferdig behandlet i bøkene, da han virkelig hadde innført en rekke reformer på avdelingen. Debatten forårsaket imidlertid at han søkte sin avskjed og ble ansatt ved det som dengang het Sinnssykeanstalten i Århus. Synsvinkelen i bøkene er hos den kvinnelige pasienten, som føler seg umyndiggjort og undertrykt både av mennene og av vitenskapen - tvangsinnlagt av sin mann og "behandlet" av en mann som bruker vitenskapen som dekke for undertrykkelsen.
Bøkene fikk et come-back sist på 1970-tallet, da det psykiatriske system på nytt var under debatt.
|
Naturalismen I årene 1887-98 skrev Amalie Skram storverket Hellemyrsfolket i fire bind. Et femte bind var planlagt, men skilsmisse, dårlig helbred og dårlig økonomi kom i veien. Bøkene skildrer samfunnsutviklingen gjennem det meste av det 19. århundre med utgangspunkt i en bonde- og fiskerfamilies sosiale nedtur. Bøkene regnes i dag for å være et av naturalismens hovedverk i norsk litteratur. Du finner en liten omtale av Sjur Gabriel, det første bindet i Hellemysfolket , i kolonnen til høyre. Kristin Solberg gir et bra bilde av sentrale sider ved boka. Dersom du i tillegg tar deg tid til å finne fram et eksemplar av Sjur Gabriel, og leser den aller siste setningen i boka, får du presentert mye av grunntanken bak naturalismen i et nøtteskall... I 1992 dramatiserte Amalie Skrams bysbarn, Gunnar Stålesen, Hellemyrsfolket, og forestillingen ble oppført som to helaftens forestillinger på Den Nationale Scene i Bergen. Hans eget storverk om Bergen i det 20. århundrede kan ses som en parallell. Amalie Skram og Norge Amalie Skram regnes i dag for å være en av Norges største forfattere og hører til i ethvert litteraturpensum. Slik var det ikke da hun levde. Da hun i 1882 debuterte i Nyt Tidsskrift med novellen Madam Høiers Leiefolk, ble hun voldsomt kritisert for den hudløst utleverende |
|
Hovedkilde: Litteratursiden.dk
To andre lenker:
Deichmanske bibliotek: Litteratur på Nettet
Spørsmål og svar: Amalie Skram på nettet
Hans Jæger (1854-1910) var en forfatter, anarkist og bohem som fikk stor innflytelse på den borgerlige intelligensiaen på 1880-tallet. Han var midtpunktet i en gruppe av studenter og kunstnere, de såkaldte bohemer. De representerte et slags ungdomsopprør i samfunnets øverste lag, og vendte karrieren og det etablerte samfunnet ryggen.
Prostitusjonen i Kristiania var et naturlig utgangspunkt for datidens kristiske røster, deriblant også bohemene. Prostitusjon var i utgangspunktet forbudt i Norge, og både kirken så vel som borgerlige moralister fordømte den i sterke ordelag. Allikevel ble nærmere 1000 unge, prostituerte kvinner akseptert i hovedstaden så lenge som de rettet seg etter politivedtektene. En av disse var at de regelmessig måtte fremstille seg for politilegen for undersøkelse, en annen var at de ikke fikk lov til å "forarge" aktverdige borgere ved å vise seg i sentrum på dagtid. Når det skinte klart igjennom at mange av disse "aktverdige" borgerne, både gifte og ugifte, var svært aktive "horekunder" på kveldstid, ble dobbeltmoralen og hykleriet svært synlig, - og naturlig nok vanskelig å svelge for mange. Det var ikke vanskelig å konstatere at fattigdom og prostitusjon var to sider av samme sak, og for de naturalistiske forfatterne ble dette et naturlig tema.
Jæger ble herostratisk berømt for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfund der han karakteriserte ekteskapet og den sosiale urettferdigheten som samfunnets to onder. Uten fri kjærlighet og sosialisme ville det heller ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet måtte derfor være i hvilken form man ønsket å bevare den, hevdet han.
I den selvbiografiske romanen Fra Kristianiabohemen (bind 1 / bind 2) realiserte Jæger bohemenes første bud (se nedenfor): "Du skal skrive ditt eget liv"
I boka ville Jæger vise at seksualiteten ble pervertert i det borgerlige samfunnet. Han var spesielt kristisk i enkelte deler av boka som skildrer hvordan innflytterjentene ble utnyttet når de prøvde å greie seg i byen ved å sy. Jæger angrep "de tre gigantiske granittkolossene som bærer den gamle kultur og det gamle samfunn og holder all åndsfattigdom oppe: kristendommen, moralen og det gamle rettsbegrep".
"Boka 'Fra Kristianiabohemen' er en pinlig nøyaktig sjølbiografi der skildringer av sex og alkoholrus er blanda med foraktfull samfunnskritikk. Bohemkretsens liv og desperasjon er skildret så detaljert og personlig at man må være et isfjell for ikke å bli engasjert. Boka slutter med en beskrivelse av en av Jægers (Herman Eks) beste venner som tar konsekvensen av sitt livs håpløshet og begår sjølmord.
'Fra Kristianiabohemen' ble forbudt og beslaglagt en - 1 - time etter at den kom ut. Ut fra dette kan man bare tenke seg hvordan den provoserte offentligheten: de kunne umulig ha rukket å lese boka gjennom. Så vidt jeg (se kilde) vet har ennå ingen norsk samfunnsfiendtlig roman greid å slå denne rekorden."
Kilde: HANS JÆGER OG KRISTIANIABOHEMEN
|
Det som spesielt virket støtende på mange, var hans meget åpenhjertige seksualskildringer og gudsbespottelse. Det var ikke mange som dristet seg til å forsvare Jæger, kun arbeiderbevegelsen støttet ham aktivt. Jæger fungerte som sin egen forsvarer under rettsaken, og det viktigste argumentet hans var at han ville være sann når han skrev. Han hevdet at romanen var skrevet "med rykende menneskeblod". Inspirert av naturalismen, det vil si deterministisk diktning, ville Jæger beskrive de sosiale forholdenes innflytelse på enkeltindividet ut fra det selvopplevde. Boken ble straks beslaglagt, og Jæger ble idømt en større pengebot og en forholdsvis lang fengselsstraff. I og med at beslagleggelsen skjedde under Sverdrups radikal-liberale regjering, førte dette til diskusjon, spesielt i radikale kretser om kunstens plass i samfunnet og om pressefrihetens grenser. Det gikk ikke stort bedre med de neste tre bohemutgivelsene til Jæger om hans eget liv, Syk kjærlighet, Bekjendelser og Fengsel og fortvilelse (1893-1902) . De ble umiddelbart forbudt og beslaglagt i hele Norden, og mange sluttet seg nok til Ibsen da han uttalte seg om Syk kjærlighet: "Dette er en bok skrevet av svin, for svin, om svin" Ut over å forklare sin egen kjærlighet, håner han i bøkene sine tidligere kampfeller for å ha oppgitt enhver samfunnsmessig virksomhet. I trilogiens sluttkapittel står det: "Fred og forsoning på alle kanter, hei, hypp! inn i borgerskapet". |
|
All motgangen hadde ødelagt både økonomi og helse for Hans Jæger, og han døde av kreft, 56 år gammel, i København.
Lenker:
Interessante tilleggsopplysninger om Hans Jæger
Hans Jæger og Kristianiabohemen
Ketil Bjørnstad om Jæger (Dagbladet)
Christian Krogh (1852-1925)
virket både som maler og forfatter. Som maler var han sterkt påvirket av naturalismen, og han valgte derfor generelt sett motiv med et sterkt sosialt budskap. Både i sitt forfatterskap og i sin malerkunst ville han skildre de virkelige samfunnsforholdene så krast og direkte som mulig, og på den måten avdekke sosiale skjevheter og urett.I romanen Albertine (1886) ønsket han å vise bakgrunnen for at hovedpersonen til slutt ender opp som prostituert. Romanen vakte enormt oppstyr, og sammen med maleriene han lagde som illustrasjoner til romanen, ga det en effekt som førte til at boka ble beslaglagt på grunn av usedelighet. Det bør også nevnes at Krogh, sammen med Jæger, utgjorde en av de to lederskikkelsene blant bohemene. "Tanken på «Albertine» hadde allerede lenge foresvevet Krogh. Historien om den fattige unge piken, som knapt nok kunne tjene til føden ved sitt arbeide, men som allikevel lengter efter å nyte de livets gleder, som hun ser utfolde seg i samfunnet. Men hun vet av erfaringer fra sine medsøstre, at man ikke kan delta i byens liv uten å vekke politiets mistanke. En dag faller hun allikevel for fristelsen - våren og driften er for sterk i henne - og da hun er ung og vakker, kommer hun hurtig midt oppi det. Før hun vet ordet av det er hun innringet, og må før eller senere falle i politiets hender. I sitt eget miljø finner hun ikke annen støtte enn advarsler og trusler om det forferdelige. Hos samfunnets voktere: politiet, finner hun bare den brutale makt som venter på øyeblikket da hun er moden til å tas, og som er mer enn villig til å hjelpe henne utover avgrunnens rand. Historien var dessverre daglidags på den tiden. Bakgrunnen for historien (motivet) fikk Krohg fra en modell som fortalte ham en venninnes livshistorie. Dette opprørte Krohg i den grad at han bestemte seg for å skrive den sannferdige historien om Albertine. Vi treffer Albertine allerede i Kroghs malerier Daggry og Sypiken , men skikkelsen får sin faste og hele form litt efter litt. Formaningen er malt vinteren 1884-85. Her står Albertine med skaut og sjal sammen med moren, hvis ydmyke rygg i en skotskrutet, loslitt kjole vender ut mot beskueren. Det samme året ble antagelig også den lille studien malt der Albertine står i samme stilling og drakt, men omgitt av piker og en konstabel. I bakgrunnen aner vi en mørk korridor der det er en endevegg med et vindu. Ennå er det den halvt ubevisste unge kvinnen Krogh skildrer. Så kommer Albertine med sløret i Rasmus Meyers Samlinger, Albertine som leser en bok og Hans portrett. Her er det den mer erfarne og utviklede kvinnen, med det sørgmodige, litt Magdalena-aktige uttrykket. Fra denne epoken er også den siste versjon av Sypiken, med piken bak lampen. Disse bildene er antagelig malt i 1886, samtidig med at han arbeidet med boken og det store bildet Fra politilegens venteværelse, som det store Albertine-bildet opprinnelig ble kalt. Man merker i disse bildene Krohgs sterke følelse for denne kvinnen, den dype sympatien og beundringen for hennes primitive skjønnhet. Og så endelig det siste bildet, der hun sitter med hånden under kinnet, som dame med den fjærprydede hatten, øredobber og piler gjennom nakkehåret. Her er hun kvinnen fra siste kapittel som er sunket helt ned i avgrunnen, men allikevel vakker og sanselig. Alt tyder således på at Krohg i store trekk har vært vitne til denne historien om Albertine, og at siste kapittel i hennes livshistorie er kommet til mens Krohg arbeidet med den. Så sterkt og uhyggelig som denne scenen nede i Vika virker på oss, særlig efter at vi har lært Albertine å kjenne gjennom alle hennes nedverdigelser, så sterkt har man inntrykk av at virkeligheten også har virket på Krohg selv." Kilde: Utdrag av tekst ved Holger Koefoed i katalog til Stiftelsen Modums Blåfarveværk Katalog ” Christian Krogh 1852 –1925.” 1993. ISBN 82-90734-11-5 Dersom skolen din har formgivingsfag, kan det være en utmerket idé å kjøre et felles prosjekt med lærere og elever fra den seksjonen. Lag et opplegg der Krogh og andre malere illustrerer de litterære periodene. Du vil ganske sikkert bli overrasket over hvor nær forbindelse det er mellom de ulike kunstartene! Lenker: Christian Krogh - Maleren (DK) Om romanen Albertine |
Arne Garborg (1851-1924)
virket som forfatter, politiker og språkmann. Både i liv, kunst og tenkning var Arne Garborg en historisk representativ skikkelse. Han var sønn av en småbruker i Time på Jæren og gjennomlevde "det store hamskiftet i bondesamfunnet" - overgangen fra selvforsyningsøkonomi til markedsøkonomi. Tiden 1860-1910 er ifølge Inge Krokann "en eneste lang seigpinsel for det norske bondesamfunnet". Faren viklet seg inn i en dyster pietisme i håp om å finne løsningen på dagliglivets problemer. Han forventet også at resten av familien skulle følge ham i hans religiøse grublerier og tungsinn, og livet for hustru og barn ble følgelig dominert av bibellesing, gudsord og hardt arbeid. Arne Garborgs barndom og ungdom var altså en tung tid, da han måtte skjule sine lidenskaper for lek, lesing og felespill. Garborgs biografi er et vidnesbyrd om bondesamfunnets oppløsning. Som ung mann sa Garborg fra seg odelsretten fordi han ønsket å utdanne seg til lærer. Til farens forferdelse løsrev han seg altså fra slektsgården og dermed fra slektstradisjonen.Dette oppfattet faren som et svik og en dom over sitt eget liv og virke, - og han tok sitt eget liv. Farens selvmord ble liggende som en tung bør på Garborgs skuldre gjennom hele forfatterskapet hans, og han vendte stadig tilbake til det i sine verk. Men det var ikke bare de sosiale krisene i bondesamfunnet som Garborg opplevde, beskrev og tok stilling til. Garborg stod - ikke minst på grunn av hans internasjonale orientering og betydning i samtiden - også med det ene benet i det framvoksende storbysamfunnet. Konflikten mellem det gamle bondesamfunnet og det nye kapitalistiske industrisamfunnet var Garborgs egen personlige konflikt.  Arne Garborg flyttet så til Kristiania, tok en akademisk utdannelse, og ble journalist, skribent og forfatter. Han redigerte bl.a. språkbladet "Fedraheimen" og det nasjonalt orienterte "Den 17.de Mai", var ansatt i Dagbladet, og var en av initiativtakerne til tidsskriftet "Syn og Segn".Til tross for at Garborg skrev et utmerket norsk-dansk (riksmål), kom han fram til at det eneste rette var å gjenreise et ekte norsk språk. Han deltok aktivt i språkdebatten, og var en av mennene bak den såkalte Midlandsnormalen. Garborg ble svært viktig for det nye norske språket, da han regnes for å være den første virkelig store landsmålsforfatteren. Politisk gjorde han seg til talsmann for småbøndenes interesser. Selv om han i utgangspunktet var kristen og konservativ, sluttet han seg snart til kampen for bøndenes demokratiske medinnflytelse. Hans arbeid for det norske språket var en viktig del av dette. På 1880-tallet ble han sosialist, på 90-tallet anarkist og senere georgist. For Garborg ble skuffelsen over Sverdrupregjeringen en anledning til innsikt i det nye samfunnets klassemotsetninger. Som de store borgerlige revolusjoner i Europa førte 1884 og parlamentarismen kun til et skinndemokrati. "Folkefrihet ... har vi ikke før hver mann - og hver kvinne - kan møte i Stortinget ... og stemme i de saker som interesserer dem" (1917). Bøndenes og folkets interesser ble ikke sikret. "Det var til slutt borgerskabet som tok makten". Denne innsikt gjorde det nødvendig å utvikle nye alternativer. Gjennom 1890-årene begynte han derfor igjen å interessere seg for religiøse spørsmål, men "på en ny måte". Det var kun den kristne etikk som hadde interesse, den rommet kravet om "samfunnsrettferdighet". Fra 90-årene av utviklet han tanken om et nytt bondesamfunn av selvstyrende, desentraliserte enheter basert på kollektiv fellesdrift. Kritikken av det herskende samfunn og utviklingen av alternativer var også drivkraften bak hans skjønnlitterære verk. Det var "striden mellem det faktisk foreliggende, og det som skulle være", misforholdet mellem den samfunnsmessige urettferdighet og "det ideale" som egget ham til å skrive, sa han i 1881. Utviklingen av forfatterskapet fra han i 1883 slo igjennom med: Bondestudentar og til: Heimkomin Son i 1908, var en pendling fra den kritiske beskrivelsen av det bestående samfunn til en skildring av den antikapitalistiske utopi. I Bondestudentar (1883) møter vi den skoleflinke bondesønnen, Daniel Braut, som blir sendt til hovedstaden for å studere. Akkurat som Garborg selv går Daniel på Heltbergs studentfabrikk, sulter, fryser og lider vondt i byen. Men der slutter nok også likheten. Daniel føler seg rotløs, og ender opp som en viljeløs værhane som "alltid er enig med siste taler", og spesielt dersom det er en med makt og myndighet som han kan ha nytte av selv. I boka viser Garborg hvorledes arv, miljø, samfunnsforhold og økonomiske forhold former en menneskeskjebne. Men selv om dette er en naturalistisk roman, dominerer allikevel ikke determinismen. Detaljrikdommen er ikke så stor som hos andre naturalister, og skjønt Daniels utvikling er klart naturalistisk, møter vi andre mennesker som viser at det finnes muligheter til en bedre framtid for vanlige folk. Bøkene om Hoveætta (spesielt etter Fred; det vil si Læraren (1896), Den burtkomne Faderen (1899) og Heimkomin Son) viste konturene av et samfunn med økonomisk rettferdighet. Det var for Garborg den første betingelsen for moralsk korrekt adferd. Han la også vekt på sammenhengen mellom de økonomisk-sosiale forholdene og moralen i sine mer "naturalistiske" bøker: Bondestudentar, Mannfolk (1886) og Hjaa ho Mor (1890): Kapitalismen er et moralsk forkvaklet og forkvaklende samfunn. Fred og Haugtussa (1895) regnet Garborg selv som sine viktigste bøker. I Fred beskrives det kriseramte bondesamfunnet på Jæren i 1860-årene. Haugtussa er i utgangspunktet et skritt i retning av det alternative bondesamfunnet: Her vender Garborg seg mot det gamle, førpietistiske Jæren. Bøkene gir dessuten en rekke sosialpsykologiske skildringer av det religiøse (pietistiske/førpietistiske) verdensbildet i lys av den materielle og sosiale virkeligheten, og forfatterens "impressionistisk-naturalistiske" kunstforståelse kommer best til uttrykk her. Garborg var en iherdig iakttaker av den sosiale virkeligheten og en skånselsløs kritiker av det kapitalistiske samfunnet. Men det alternative bondesamfunnet han skildret, kom i hans siste leveår stadig mer i skyggen av utviklingen av det kapitalistiske industrisamfunnet og arbeiderklassens framvekst. Etter Heimkomin son (1901) avtok Garborgs forfattervirksomhet. Han arbeidet en del med gjendiktning, blant annet av Homers Odysseen og Goethes Faust, og han fortsatte å skrive dagbok fram til sin død i 1924. Delkilde: Arne Garborg (DK) Lenker: Hulda Garborg Arne Garborg Arne Garborg selv som "bortkomen fader" (Db) Garborg - en fritenker i Dagbladet Arne Garborg skal vi høre mer om, også etter hvert som vi får en dreining vekk fra de store samfunnsproblemene - mot skildringer av enkeltmenneskets følelser og stemninger - nyromantikken på 1890-tallet... |
|
|
|