Språkhistorie tom. synkopetida Tilrettelagt av VGSkole.no
Oppsett		Gå på norsk skole i Spania!
Prøv Skolenettets svartjeneste i norsk...

• 3.9.2 ha kunnskap om viktige delar av norsk språkhistorie med særleg vekt på tida etter 1830

Indo-europeisk (IE)

Språk som er i slekt med hverandre har gjerne utviklet seg fra et opprinnelig fellesspråk. En slik samling av beslektede språk kaller vi en språkfamilie.
Indo-europeisk er en slik språkfamilie.
I figuren under finner du flesteparten av de indo-europeiske hovedspråkene. Legg merke til at språkene er samlet gruppevis som kvister på tykkere hovedgreiner. Disse gruppene er gitt egne navn. Russisk hører for eksempel til i den slaviske gruppa, fransk i den italiske.
Norsk er plassert i gruppa for nord-germanske språk.

Dersom vi ser spesielt på språkene i vår gruppe, har vi ingen problemer med å godta at de representerer ulike nasjonalspråk. Går vi derimot ca. 1000 år tilbake i tid, eksisterte det ingen særlige forskjeller mellom norsk og islandsk. Vi har da kommet tilbake til norrønt språk. 500 år før det igjen var alle språkene i Norden så godt som like. Dette nordiske fellesspråket kaller vi urnordisk. Går vi enda noen hundreår bakover i tid, omlag til begynnelsen av vår tidsregning, finner vi den felles 'stammoren' til alle de germanske språkene (se illustrasjonen). Dette språket kaller vi urgermansk. Språkforskere som arbeider seg videre bakover i tid, har funnet klare indikasjoner på at de fleste språk i Europa og Asia har utviklet seg fra ett felles urspråk. Dette urspråket utgjør følgelig hovedstammen i treet nedenfor, og kalles altså indo-europeisk.

(fritt tegnet etter illustrasjon i 'Språket vårt før og nå' - Gyldendal)

Det antas at dette urspråket hadde sitt opprinnelige senter i sørøst-Europa eller vest-Asia, og at det var i bruk mellom 3000 og 4000 år før Kristus.
Dette språklige fellesskapet opphører ca. 3000-2000 f.kr. sannsynligvis på grunn av folkevandringer. Stadig større geografiske avstander mellom de ulike indo-europeiske stammene førte til at de utviklet språklige særegenheter, som etter hvert utviklet seg til ulike språk.
Det er allikevel fortsatt mulig å finne mange likhetstrekk mellom de ulike språkene.
Eksemplene i denne tabellen viser at det må være en forbindelse mellom disse språkene, selv om de generelt sett kan virke svært ulike. Det skal ikke mye fantasi til for å se likhetstrekkene mellom de ulike språkvariantene av dette sentrale ordet:

Et kasus- eller bøyningsspråk kjennetegnes ved at det er bøyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjønnssubstantiv i entall som står som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primært bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig å forstå, så jeg skal gi et par eksempler:

I våre dager ville de fleste ønske å stå først i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av å fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
Går vi derimot til norrønt, finner vi at plasseringen ikke nødvendigvis betyr noe:

I eksempel nr. 2 fra norrøn tid ser vi at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer på ordrekkefølgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjønnsord i entall, som står i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altså være klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de åtte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (påstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bøynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bøynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.

GERMANSK

UR-GERMANSK

Fellesspråk for germanerne. Germanerne levde nord for Main - øst for Rhinen - vest for Weichs

Ca. år 0 delte germansk seg i tre deler: Øst-, vest- og nord-germansk.

Øst-germansk:	Gotisk
Vest-germansk: ble senere til:	Tysk, engelsk, frisisk, etc
Nord-germansk: ble senere til:	Norsk, dansk, svensk, færøyisk, islandsk.

Trykket festet seg på første stavelse

0 - 200 e.-kr.

Vi fikk en overgangsperiode.
Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget språk.

200 - 500 e.kr.

Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme språk i det nordiske område. På slutten av perioden forårsaker en begynnende tendens til
a-omlyd de første antydninger til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske språkområdet.

eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc.

Ordene på denne tiden var ofte svært lange og vokalrike. Dette har nok gjort språket spesielt klangfullt
Det er også i denne perioden vi finner de første runeinnskriftene. Denne skriftlige arven fra våre fjerne forfedre er den viktigste kilden vi har. Runene var trolig kjent i alle de germanske stammene. Det er ingen som med sikkerhet vet når og hvordan dette skriftsystemet oppstod, men man regner med at det stammer fra rundt begynnelsen på vår tidsregning.
Det opprinnelige runealfabetet, fuþark, også kalt det eldre runealfabetet, bestod av 24 tegn. Grunnen til at det kalles fuþark, er ganske enkelt den at dette ordet representerer de seks første tegnene i alfabetet. Da disse tegnene generelt sett ble risset/skrapet inn i stein, tre og andre harde materialer, var det viktig at de stort sett bestod av rette streker.
Det er verdt å merke seg at den eldre runerekka neppe var tenkt brukt til vanlig kommunikasjon. De enkelte runene hadde ulik magisk funksjon, og de som kjente alle runene, kunne bruke dem i magisk sammenheng. De hadde altså stor makt!
Runene ble skåret inn på smykker, amuletter, ulike redskaper og våpen. Mange runeinnskrifter finner vi også igjen som tekster på gravstener. Et av de mest kjente eksemplene på slike gravskrifter ble funnet på Tune i Østfold. Du ser et bilde av denne steinen her, og oversatt til våre latinske bokstaver kan litt av innskriften noe forenklet leses slik:
"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"

(Det er ikke så lett å tegne med ei mus, men akkurat her var det ok med litt 'skjelvne' bokstaver...)

500 - 700 e.kr.

Denne perioden kalles yngre ur-nordisk periode, eller synkopetida
Synkope vil si at de trykklette, korte, unasalerte vokalene faller bort.
Denne prosessen fant sted over hele det nordiske språkområdet.
Vi fikk voldsomme endringer i språket. Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjet. Det foregikk en stadig overgang mot et mer analyttisk språk, dvs. et språk der setningsleddenes funksjon bestemmes av plasseringen i setningen, ikke av bøyningsendelsene.

halaib(w)an > hleifr > leiv (brød)
Haduwulafar > Hálfr

Det er ikke så rart at man hevder at disse to hundre årene innebar de mest dramatiske endringene som noen gang har rammet språket vårt.

I tillegg forsvinner fire av de tidligere åtte kasusene i denne perioden, og man satt kun igjen med nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.

I tillegg til synkope (se ovenfor) må du kunne de følgende lydovergangene skikkelig:

a-omlyd

U-omlyd : A ble trukket ett hakk opp mot U. (jfr. vokaltrekanten)

*landu > lond

u-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske området.
Ser dere "o med kvist" i norrøne tekster, tenk da i første omgang på u-omlyd.
Dette er den eneste omlyden som var aktiv i norrøn periode (dvs. etter 700)

I-omlyd : Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot i (j)
*gastir > gestr, *domjan > døma, *fotir > føtr, etc. Merk spes. moderne tysk :

Brytning: Trykktung, kort 'e' i rotstavelse ble påvirket av etterfølger trykklett 'a' eller 'u' slik at e'en ble endret (brutt) til enten henholdsvis ja eller jo/io.
Dette kaller vi enten 'a' eller 'u' brytning.

Et mulig eksempel på språkutvikling med brytning og omlyd finner du her!

Utlydsherding Regel: En stemt konsonant blir ustemt i utlyd i perfektum og imperativ av sterke verb. I mange språk blir stemte plosiver i sterke verb ustemte dersom de av bøyningsmessige årsaker havner i utlyd. Grunnen til at vi vanligvis finner stemte konsonanter i innlyd, er at disse konsonantene befinner seg i nærheten av kjernen i ordet. Alle vokallydene er stemte, og dette forplanter seg til de nærliggende konsonantene. I tysk har vi for eksempel stemte konsonanter i ord som geben, finden, binden, etc. I imperativ og preteritumsformene av slike ord havner imidlertid disse konsonantene i utlyd, og de går over til å bli ustemte. Denne overgangen fra stemt konsonantlyd i innlyd til ustemt i utlyd kalles altså utlydsherding. På norsk begrenser denne regelen seg til imperativ og preteritumsformene av sterke verb. På f.eks. tysk er utlydsherding en generell regel. For de spesielt interesserte kan nevnes at en overgang fra stemte til ustemte konsonanter kalles desonorisering. Hva tror du da det motsatte, overgang fra ustemte til stemte, heter? Utlydsherding vil dermed på fagspråket bli beskrevet som en desonorisering av plosiver i utlyd. Læreren hjelper deg dersom dette er vanskelig å forstå! Noen eksempler: Geben: gib - gab (uttales /gip/ - /gap/) Finden: find - fand (uttales /fint/ - /fant/) Binden: bind - band (uttales /bint/ - /bant/) Ein Land (subst.): uttales /lant/ (med utlydsherding) Et land (subst.): uttales /lan/ (uten utlydsherding / med progressiv assimilasjon)

Diverse

Også mange andre endringer fant sted både innen lyd- og formverket i denne perioden (konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av grammatikken, etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn på her.

Rundt 700 e.kr. regner vi med at de største endringene hadde funnet sted, og at den største brytningstida i norsk språkhistorie dermed var over.
Vi tar dermed skrittet over i den norrøne språkverdenen, som varer fram til omlag 1350-tallet.
Men det tar vi opp i neste kapittel ...

Norrønt språk (700 -> 1350 e.kr.) Tilrettelagt av VGSkole.no
Oppsett		Gå på norsk skole i Spania!
Prøv Skolenettets svartjeneste i norsk...

Du vil her finne alt du trenger for å fylle kravene til norrønt språk i læreplanen for norsk. Det skal ikke legges skjul på det faktum at fagstoffet i denne seksjonen nok går et godt stykke ut over det læreplanen forventer. Som ellers på dette 'norskstedet' er det gjort for at den interesserte eleven skal kunne strekke seg litt lenger enn det de obligatoriske minstekravene tilsier. Hva som skal regnes for å være obligatorisk, vil nok bli noe ulikt definert av den enkelte faglærer. Vi har imidlertid forsøkt oss på en slags grenseoppgang i form av fargekoding av stoffet. Kommentarer til endringer av dette, samt eventuelle andre ønsker, mottas med takk! Uansett vil det være nødvendig for faglærer å gå inn her og tilrettelegge opplegget for egen klasse.
Til hver originaltekst er det lagt inn et sett med oppgaver knyttet til grammatikken. En del av enkeltoppgavene kommer stadig igjen slik at elevene skal få repetert opp de aller vanligste ordene og bøyningsformene. Du finner et eksempel her. Send gjerne inn forslag til flere oppgaver!
Foreløpig manger det oppgaver til den ny-islandske teksten. Brukere med god kjennskap til ny-islandsk har her en liten utfordring! Vi legger ut forslag straks de kommer inn.
De fleste tekstene er innlest.
Ellers håper vi at arbeidet med norrønt språk blir morsomt, og at det til syvende og sist blir oppfattet som interessant og nyttig både av elever og lærere.
Da norrøndelen av fagstoffet er noe mange elever ofte ser fram til med litt blandete følelser, kanskje til og med en viss (uberettiget) skepsis, passer det muligens å starte opp med et lite 'Fader Vår'...

Nyttig å ha lest:

Språkhistorien fram til ca. 700 e.kr. finner du i språkhistorie del 1 (sm).

Flervalgspørsmål: Test deg selv!

Før du begynner arbeidet med norrønt språk, kan du teste kunnskapene dine på disse flervalgspørsmålene :)
Det er ikke sikkert at resultatet blir så bra denne gangen, men det er helt naturlig. Du kan så teste deg på nytt etter at du har arbeidet med stoffet. Da bør det gå adskillig bedre!

Runealfabetet

Dersom du er interessert i en repetisjon av det gamle runealfabetet (fuþark'en), råder vi deg til å ta en titt på fagstoffet om runer i språkhistorie del 1 (sm).
Allerede tidlig i eldre norrøn tid (ca. 700 - c. 1050) ble den eldre runerekka på 24 tegn byttet ut med en som var redusert til 16 tegn.
Mange av de runene som ble beholdt, måtte gjøre tjeneste for flere enn én lyd. Noen runetegn skiftet i tillegg form eller den lydverdien de hadde. Den magiske funksjonen de gamle runene hadde hatt, ble også sterkt redusert, og på slutten av norrøn tid var det knapt noe magisk ved runene i det hele tatt.
Funnene av store mengder runeinnskrifter i de gamle bryggene i Bergen viser at runene etter hvert ble brukt i ganske så dagligdagse situasjoner.
Denne runepinnen er muligens en beskjed fra en irritert kone til mannen om at kvelden ikke lenger er ung, den siste mjøden bør være drukket, og det er på tide å komme seg hjem...
Teksten er: "Gyda sier du skal gå hjem!"
Det er ikke så mye magi her :-)

Runene som skriftspråk og magiske tegn kan du lese mye mer om på Arild Hauges runesider.

Nasjonale språk

Med unntak av virkningene av den lydovergangen vi kaller a-omlyd har vi tidligere slått fast at språkforskjellene i det nordiske området var forholdsvis små fram til ca. år 500
I løpet av synkopetiden (500-700) skjedde det store endringer i språket. De mest sentrale av disse endringene gjennomgikk vi i del 1 av språkhistorien, men de er så viktige at vi skal repitere dem også i denne delen. Det som er viktig å merke seg, er at disse lydovergangene inntraff i ulik grad i ulike deler av det nordiske språkområdet. Noen overganger som huserte ganske så kraftig i enkelte regioner, forekom over hode ikke andre steder. Dette førte naturlig nok til at den nordiske språkenheten begynte å slå sprekker. Et eksempel på dette er den danske og svenske sammendragningen av diftonger til monoftonger (au og øy til ø, og ei til e. Vi finner også slik monoftongering i enkelte norske dialekter, men generelt sett beholdt vi diftongene i Norge.
Ulikhetene som vokste fram, har ført til at vi fra norrøn tid av deler de nordiske språkene opp i øst-nordisk (svensk og dansk) og vest-nordisk (norsk - og senere islandsk og færøyisk).
Da nasjonalstatene i Norden ble etablert, var forutsetningen skapt for framveksten av egne nasjonalspråk. De ulike standardene for skriftspråkene ble skarpt avgrenset av riksgrensene. Derimot eksisterte det ingen klare grenser mellom de ulike dialektene. Det er også verdt å merke seg at det for talespråkets vedkommende heller ikke eksisterte skarpe nasjonale grenser. Folk forsto hverandres språk over hele det nordiske området, og oppfattet det slik at de snakket samme mål.
En god del av de endringene som fant sted i norrønt språk i norrøn tid, vil vi komme grundigere inn på i forbindelse med del 3 av språkhistorien, som dreier seg om målføre/dialekter.

Repetisjon

Før vi begynner med norrønt språk og originaltekster, bør dere repetere en del viktige fakta som utgjør mye av grunnlaget for å kunne forstå det vi skal arbeide med de neste par, tre ukene. De neste kapitlene gjennomgår de mest sentrale lydovergangene.

Kasussystemet

Et kasus- eller bøyningsspråk kjennetegnes ved at det er bøyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjønnssubstantiv i entall som står som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primært bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig å forstå, så jeg skal gi et par eksempler:

I våre dager ville de fleste ønske å stå først i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av å fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
Går vi derimot til norrønt, finner vi at plasseringen ikke nødvendigvis betyr noe:

I eksempel nr. 2 fra norrøn tid ser vi imidlertid at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer på ordrekkefølgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjønnsord i entall, som står i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altså være klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de åtte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (påstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bøynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bøynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.

Omlyd

En vokallyd påvirkes av en annen foregående eller etterfølgende vokallyd slik at kvaliteten endres. Den vokallyden som påvirker, kalles ofte 'påvirkningsagenten'.

A-omlyd

innebærer at en a-lyd påvirker en 'i' eller en 'a' slik at de trekkes kvalitativt mot 'a' slik det skisseres her:

I praksis vil det si:
'i' går til 'e' (niðan - neðan)
'u' går til 'o' (buða - boð)

A-omlyden virket allerede før 500 e.kr., og den virket sterkere i den vestlige delen av det nordiske språkområdet enn i den østlige, noe som bidro til å skape de første språkforskjellene.

Vi merker det fortsatt den dag i dag. På Vestlandet bruker de 'boge', mens 'bue' er det vanlige østover. Vestpå er det 'brot' i forhandlingene, mens det i Oslo er 'brudd'.
Det er heller ikke tilfeldig at vesle Emil bor på gården 'Katthult', ikke 'Kattholt'.
Vi finner også påvirkede/ikke-påvirkede former i ord som:
'botn - bunn' / 'golv - gulv' / 'hol - hull' / 'kol - kull' / osv.

I-omlyd

i/j-omlyden innebærer at en i/j-lyd påvirker en annen vokallyd slik at den trekkes kvalitativt mot 'i/j'

I praksis vil det si:
'e' går til 'i' (verk - virki)
'a' går til 'e' (taka - tekr, langr - lengri) 'á' går til 'æ' (fár - færri)
'o' går til 'ø' (sofa - søfr) 'ó' går til 'ø' (stórr - størri)
'u' går til 'y' (ungr - yngri)
osv.

U-omlyd

U-omlyden innebærer at en u-lyd påvirker en 'a' slik at den trekkes kvalitativt opp mot 'ò'

I praksis vil det kunne si:
'a' går til 'ò' (landu - lònd, barnu - bòrn)

I de fleste tilfellene der du møter 'ò' (o med kvist) i de norrøne originaltekstene, skyldes dette gjerne u-omlyd.
Man bør merke seg at u-omlyden er den eneste omlyden som er aktiv i norrønt!

Brytning

(o med kvist er her skrevet som: ò)
En 'a' eller 'u' i trykklett stavelse virker på en 'e' i den foregående trykksterke stavelsen slik at denne blir til 'ia, ja' eller 'io, jo, jò' (a-brytning og u-brytning).
Brytning fant hyppigere sted i østnordisk enn i vestnordisk, og bidro på den måten til å skape språkforskjeller (eg - jeg - jag).

Eks.:
eka - jak
meluk - mjòlk
berun - bjòrn
erðu - jòrð

Assimilasjon

= En lyd blir gjort likere/helt lik en nabolyd (delvis/fullstendig assimilasjon).

nk -> kk i f.eks. 'drink' og 'drekka' (drikke)
nt -> tt i f.eks. 'binda' og 'batt'
osv.

Delvis assimilasjon er det mange eksempler på også i moderne norsk.
'kronprinsen' uttales ofte 'kromprinsen'
osv.

Norrønt språk

Det en del sentrale særtrekk ved norrønt mål som du bør kunne:

Norrønt er et bøyningsspråk.
Repeter hva det innebærer å være et bøynings- eller kasusspråk.
Selve bøyningssystemet kommer vi nærmere inn på under 'formverket' nedenfor.

Kongruens

Det må være samsvar mellom alle ordene som står som deler av samme setningsledd.

1.
Dersom det er flere ord knyttet sammen i samme setningsleddet, må samtlige ord stå i samme tall og kasus
"Ragnhildi dróttningu dreymði drauma stóra"
Her står det første leddet i dativ (pga. verbet 'dreyma'). Dette leddet består av to substantiv, som begge står i samme tall og kasus.

2.
Preposisjon og styrelse. De ulike preposisjonene i norrønt krever forskjellige kasus i styrelsen.
F.eks. styrer 'frá' dativ, og 'til' genitiv

3.
Subjekt - verbal
Subjektet og verbalet må stå i samme tall og person.

Ofte er det intet subjekt i setningen

Man kan ofte utelate subjektet i norrønt fordi verbalet forteller det som er nødvendig.

"Nú líðr fram vetrinum" = "Nå lir (det) fram på vinteren"

Friere ordstilling

Spesielt pga. kasussystemet kunne man bruke språket mye friere enn vi kan i moderne norsk mht. ordstilling. Det var kasusendelsene som bestemte funksjonen de enkelte ordene hadde i setningen, så den plassen de ble gitt i setningen var ikke så viktig.
På grunn av dette trengte man heller ikke alle de småordene vi bruker i dag for å knytte forbindelse mellom ordene i setningen.

Formverket

I forbindelse med gjennomgangen av de norrøne tekstene vi skal legge opp, bør du ha en oversikt over følgende:

Substantiv i norrønt

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
3 kjønn: Hankjønn, hunkjønn, intetkjønn
Tall: Entall og flertall

Det er her tilstrekkelig å lære og bøye et substantiv fra hvert kjønn.
Entallsbøyinga er den viktigste:

Bestemt artikkel

Norrønt hadde som moderne norsk både foranstilt og etterhengt bestemt artikkel. Begge er i norrønt utviklet på grunnlag av det påpekende pronomenet hinn.

Den etterhengte bestemte artikkel

Dette påpekende pronomenet ble i eldre tid plassert etter substantivet, og det vokste etter hvert sammen med det:
'karl hinn' -> 'karl inn' ->'karlinn' (mannen/karen)
Dermed var det tidligere pronomenet blitt en bestemt artikkel.
Den etterhengte bestemte artikkelen er særegen for nordisk. De andre germanske språkene utviklet sin bestemte artikkel foran substantivet (the man / der Mann).
Når vi i norsk i tillegg plasserer et påpekende pronomen foran substantivet, får vi det vi kaller dobbelt bestemmelse.
Norsk: 'den lille piken'
Dansk: 'den lille pige'

Her er en forenklet oversikt over den etterhengte best. artikkelen i norrønt:

Relative pronomen i norrønt

Kun ett, som er ubøylig: 'er' (som)

Personlige pronomen i norrønt

Når du skal bestemme et personlig pronomen, bør du kunne bøye det,
samt forklare hvordan de personlige pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall, totall (dualis) og flertall
Kjønn: Hankjønn og hunkjønn i 3. person entall
(for intetkjønn brukes det påpekende pronomenet - se nedenfor)

Tips: Konsentrer deg om entall dersom du vil prioritere!

Merk: Det refleksive pronomen for 3. person hører også hjemme i denne pronomengruppa.
Det finnes kun i entall, og bøyes:
-, sín, sér, sik (ingen nominativform!)

Påpekende pronomen i norrønt

Det forekommer flere varianter av de påpekende pronomenene.
Jeg har her tatt med de vanligste.
Når du skal bestemme et påpekende pronomen, bør du kunne bøye det,
samt forklare hvordan pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall og flertall
Kjønn: Hankjønn, hunkjønn og intetkjønn

Tips: Konsentrer deg om hankjønn dersom du vil prioritere!

Verb

Organisering

Norrøne verb deles grovt sett inn i to hovedgrupper :

• Svake (regelmessige) verb: Fire konjugasjoner, eller 'klasser', som igjen har diverse s.k. stammer, dvs. underklasser
• Sterke (uregelmessige) verb: Seks klasser som omfatter de 'ordinære' verbene + en gruppe reduplikasjonsverb + de såkalte preterito-presentiske verbene

Sentrale begrep

• Dental: Lyd som produseres ved at fortungen presses opp mot fortennene (dentes) i overmunnen
• Dentalsuffiks: Endestavelse som inneholder en dental (d/t/ð/þ)
• Vokalskifte: Ved å endre kvaliteten på rotvokalen vises tidsforskjell.
  (moderne norsk: Synge - sang - sunget)
  Vokalskifte blir også ofte kalt 'avlyd'
  NB! Bland ikke vokalskifte/avlyd sammen med 'omlyd', som er noe helt annet.

Verb generelt:

Når du skal bestemme et verb, bør du kunne bøye det,
samt forklare hvordan verb generelt sett er organisert i:
Form - Vanligvis kun aktiv (passiv lages ved omskriving)
Modalitet - Indikativ, konjunktiv (se under) og imperativ
Tid - Presens og preteritum
Tall - Entall og flertall
Svake og sterke verb

Konjunktiv: Uttrykker vanligvis et ønske, en oppfordring, tvil, antatt mulighet. (dvs. at man f.eks. antar at noe kan være tilfelle, uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en ønsket situasjon, eller oppfordrer noen til å prøve å utføre et eller annet) Dere som leser tysk, er spesialister på konjunktiv! Den eneste konjunktiven dere møter i tekstene jeg har lagt ut for videregående skole, finner dere i "Håkon Jarls død". Konjunktiven "yrði" står i linje 5 (på min skjerm). Den er lett å finne, da den er rødmarkert. Hva trur du ligger bak bruken av konjunktiv i dette tilfellet? "yrði" er preteritum konjunktiv av det sterke verbet "verða" Verbet står i 3. person entall - Hvorfor?

SVAKE VERB I NORRØNT:

1. Har dentalsuffiks i preteritum
2. Mangler vokalskifte (avlyd)

STERKE VERB I NORRØNT

• Mangler dentalsuffiks i preteritum
• Har vokalskifte (avlyd)

Klassene 1-6 :

NB! Merk spesielt:

REDUPLIKASJONSVERB

Disse verbene har hatt to stavelser i preteritum entall i urnordisk, mens alle andre sterke verb hadde enstavelsesfonner.
Alle reduplikasjonsverb har samme avlydstrinn (dvs. vokalkvalitet) i infinitiv/presens og perfektum partisipp. I mange tilfelle svarer denne rotvokalen til vokalen i preteritum entall i de sterke verbalklassene 1-3.

PRETERITO-PRESENTISKE VERB

Som navnet antyder, har disse verbenes presens form av et sterkt preteritum. De viktigste verbene i gruppen er bøyd under i infinitiv - presens (l.pers. entall) - preteritum - perf.partisipp

Merk spesielt at de modale hjelpeverbene kunne/skulle befinner seg her. Det er forklaringen på hvorfor de får fortidsform i presens også på moderne norsk (å kunne - kan / å skulle - skal)

Som fargekodingen viser blir det ikke forventet at dere skal kunne de to sistnevnte gruppene i detalj. Jeg har tatt dem med for å gi et mer fullstendig bilde av verbalsystemet på norrønt. Dere bør kjenne til at de eksisterer, og forstå bakgrunnen for navnene på gruppene.

Preposisjoner

En enkel oversikt over de vanligste preposisjonene i norrønt:

• Akkusativ: (í) gegnum (gjennom)
• Dativ: af, frá, hjá, ór
• Dativ / akkusativ: á, at, til, eptir, fyrir, í, með, um, undir, við, yfir.
  Her er som på tysk: 'tilsted' = Akkusativ / 'påsted' = Dativ
• Genitiv: til
  Denne preposisjonen har gitt oss alle de faste uttrykkene med -s endelse: til skogs, til sjøs, til sengs, til fjells, osv.

Flervalgspørsmål: Test deg selv på nytt!

Øverst i teksten ble du bedt om å teste deg selv vha. et sett med flervalgspørsmål. Det gikk sikkert ikke så bra :(
Nå kan du teste kunnskapene dine på nytt. Her er de samme flervalgspørsmålene som ovenfor. Se hvor mange du klarer nå!
Du behøver selvsagt ikke å 'deppe' om du ikke klarer 85% (og får smilefjes) i første omgang, men jeg er sikker på at du klarer flere enn før du startet arbeidet med norrønt språk.
Lykke til!

Åpne spørsmål

Her finner du en samling av såkalte 'åpne spørsmål'. Det vil si spørsmål som det ikke nødvendigvis er klare, entydige svar på.
I motsetning til flervalgspørsmålene overfor dreier disse seg i særlig grad om overgangen fra norrønt til nynorsk.
Etter at du har besvart alle spørsmålene, kan du trykke på knappen nederst på siden. Da får du fram dine egne svar sammen med ferdige svarforslag.
Er du i tvil med hensyn til dine egne svar, skal du spørre læreren din!
Du kan også gi deg selv delkarakterer alt ettersom hvor flink du synes du har vært. Klikker du så på knappen nederst, får du en samlet karakter.
Nå må du ikke jukse ;)

Ek ann norrøni tungu!

Språkhistorien fra 1350 til 1814 Tilrettelagt av VGSkole.no
Oppsett		Gå på norsk skole i Spania!
Prøv Skolenettets svartjeneste i norsk...

• Lengden på stavelsene i ordene endret seg. Tidligere kunne en trykktung stavelse være enten kort eller lang. Etter overgangen måtte trykktunge stavelser alltid være lange.
  Dette skjedde ved at enten konsonanten eller vokalen i stavelsen ble forlenget:
  'vera' kunne bli til 'værra' (lang konsonantlyd), og 'hop' kunne bli 'håp' (lang vokallyd).
  
  
• Språket endret seg fra å være et bøyningsspråk til å bli et ordstillingsspråk.
  Det vil si at de enkelte setningsleddenes funksjon i setningen ikke lenger blir bestemt av bøyningsendelser (kasusendelser), men av den plasseringen de har i setningen.
  Man hadde da heller ikke så stort behov for kasussystemet, og det falt følgelig i stor grad bort. Vi finner allikevel en god del rester av kasussystemet, og da særlig blant de personlige pronomenene.
  Den gamle preposisjonen 'til' krever også til en viss grad genitivsendelsen '-s' den dag i dag (til sengs, til skogs, til fjells, osv.)
  Mange dialekter har fortsatt beholdt dativ i bestemt form av substantivene. Fullvokalene 'a, u, i' i endelsene ble gjerne redusert (svekket) til '-e'
  
  
• Den norrøne flertallsendelsen '-ar' fikk i deler av landet redusert vokalen 'a' til 'æ' eller 'e'.
  (bilar - bilær - biler)
  
  
• De norrøne parlydene 'þ' og 'ð' falt enten bort, eller de fikk uttalen 't, d'
  
  
• Norrønt hadde et sinnrikt system for bøying av verb i tid, tall, person, osv. Hvert verb kunne ha 20 - 25 ulike former bare i presens og preteritum. I dag har hvert verb kun en form i hver tid ('jeg, du, hun, de, osv. spiser).
  
  
• Antall sterke verb er kraftig redusert. Tidligere sterke verb har ganske enkelt fått svak bøyning.
  
  
• Jamvektsord: Norrøne tostavelsesord som består av to korte stavelser.
  Overvektsord: Norrøne tostavelsesord der minst en av stavelsene er lang.
  De norrøne jamvektsinfinitivene og overvektsinfinitivene hadde alle endelsen '-a'
  I moderne norsk har disse infinitivene fått endelser som i deler av landet har en regelmessig fordeling på de tidligere jamvekt- og overvektsordene. Alle slike målføre kaller vi øst-norske målføre. Alle de målførene som ikke har noen slik regelmessig veksling mellom infinitivsendelsene, kaller vi vest-norske.
  Dette kaller vi jamvektloven
  Her er et skjema som viser denne fordelingen:
  
  

• Område	Jamvektsinfinitiver	Overvektsinfinitiver	Jamvekt?	Kalles?
  Østlandet	-a (værra)	-e (drive)	Ja	Jamvektmål
  Arendal-Mandal + innlandet	-e (være)	-e (drive)	Nei	e-mål
  Vestlandet sør for Sogn	-a (vera)	-a (driva)	Nei	a-mål
  Nordre del av Vestlandet	-e (vere)	-e (drive)	Nei	e-mål
  Trøndelag	-a eller utjamning (vårrå)	apokope (driv)	Ja	Jamvektmål med apokope
  Nord Norge	Varierende eller apokope (vær)	Varierende eller apokope (driv)	Nei

  
  Se også kapitlet om målføre!
  
  
• I forbindelse med overgangen falt en enkelt '-n' i endelsen bort. Vi fikk dialektforskjeller da dette skjedde. For eksempel ble 'bygðin' ble bygd-a/e/i/å/o/æ
  2. I Bergen er den opprinnelige '-n' bevart, og bergenserne har derfor ikke noe skille mellom hankjønn og hunkjønnsformer
  3. I intetkjønn skjedde det samme som under pkt. 1 ('húsin' ble 'husa')
  
  
• Den etterhengte bestemte artikkelen i norrønt hadde dobbel '-nn' i endelsen. Kun den ene forsvant ved overgangen til moderne norsk. Med unntak av Bergen ble det markert forskjell på han- og hunkjønnssubstantiv. Hankjønn hadde opprinnelig '-nn' som endelse, og kun den ene 'n'-en forsvant. Derfor har vi fortsatt en '-n' i bestemt form hankjønn ('bátrinn' blir 'båten')
  Generelt sett holdt dansk og svensk på '-n' i hunkjønn (spesielt i skrift), og hankjønn og hunkjønn fikk dermed lik form.
  
  
• Bruken av konjunktiv døde mer eller mindre ut. Konjunktiv uttrykker vanligvis et ønske, en oppfordring, tvil eller antatt mulighet. Det vil si at man f.eks. antar at noe kan være tilfelle, man uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en ønsket situasjon, eller oppfordrer noen til å prøve og utføre et eller annet)
  I moderne norsk uttrykker vi slike forhold ved hjelp av modale hjelpeverb, ulike konjunksjoner, osv.
  'Han kunne ha nådd toppen dersom ikke....' - 'Om jeg var en rik mann ville jeg ha hjulpet deg'
  
  
• I norrønt kunne ett ord utgjøre en hel setning på grunn av informasjonen som lå i bøyningsendelsen. I moderne norsk har vi innført et formelt substantiv ('det') for å få en fullverdig setning ('rignir' = 'det regner').
  
  
• Norrønt var utsatt for påvirkning fra utlandet. Det er særlig tre forhold som bør nevnes:
  1. Mot slutten av 1200-tallet ble språket påvirket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser.
  2. Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.
  3. Dansk fikk stadig større betydning etter Svartedauden (1349-50)
  
  
• Det gammelnorske (norrøne) språket døde gradvis ut etter 1300-tallet.Noen sentrale årsaker til dette var:
  1. Politisk utvikling: Det var særlig konge og overklasse som brukte skriftspråket. Vanlige mennesker skrev i liten grad. Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville også det gamle språket lett kunne skiftes ut.
  2. Svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.
  3. Den danske konge innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.
  4. Svartedauden tok knekken på de fleste skriftlærde i Norge. Bruken av det norske skriftspråket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen nasjonal nasjonallitteratur.

Språkhistorien etter 1814 Tilrettelagt av VGSkole.no
Oppsett		Gå på norsk skole i Spania!
Prøv Skolenettets svartjeneste i norsk...

• 3.9.2 ha kunnskap om viktige delar av norsk språkhistorie med særleg vekt på tida etter 1830

1814 TIL 1830

Svært få hadde noen følelse av at det var noen forskjell mellom norsk og dansk skriftspråk. For de fleste var idealet å skrive så godt dansk son mulig.

Det kom stadig flere norvagismer inn i språket, noe som skapte en heftig strid mellom dansker og nordmenn (danskene fryktet særlig dreining mot svensk) og mellom nordmennene selv. Den striden som i disse årene allikevel skapte nest røre, var striden om navnet på språket. Skulle det hete dansk eller norsk ?


SPRÅKHISTORIE 1814 - 1830

UTGANGSPUNKTET I 1814

TALEMÅLET:
1.
GRUNNET PA BOKMÅLET (DANSKEN).
BRUKT AV EMBETSMENN VED FORMELLE ANLEDNINGER
2.
BLANDING AV BOKMÅL OG NORSK TALEMÅL (GEOGRAFISK BET.)
BRUKT AV HØYERE SOSIALE SKIKT ALT ETTER ANLEDNING.
"DANNET DAGLIGTALE"
3.
REN DIALEKT - BRUKT AV FLERTALLET

SKRIFTSPRÅKET:
HELST SÅ RENT DANSK SOM MULIG.
MAN BLE ADVART MOT BRUK AV PROVINSIALISMER (NORSKE ORD OG VENDINGER)

KONKLUSJON: STOR FORSKJELL MELLOM SKRIFT OG TALE


De politiske forholdene etter 1814 forårsaket en dyp skepsis mot enhver endring av språket i retning av svensk.
Dette førte til en sterk samling om dansken, og til dels heftige angrep på folk som forsøkte å trekke inn norvagismer.

I "FJELDEVENTYRET" fra 1824 lar Bjerregaard "fjeldpigen Aagot" bruke Gudbrandsdalsmål. I tillegg til dette har han og med andre lokale ord og uttrykk. Dette førte til målstrid mellom nordmenn og dansker.

Fram mot 1830 dreide den nasjonale språkstriden seg primært om hva navnet på
språket i Norge skulle være.
Tidligere hadde svært få tatt anstøt av at språket her til lands ble kalt dansk. Den voksende nasjonalfølelsen etter 1814 førte imidlertid til et behov
for et eget, nasjonalt språk.

"Har et folk opphørt å være selvstendig, så bør det også oppgi sitt språk" ("Reden an die Deutsche Nation", Fichte)


OPPSUMMERING AV SPRÅKSTRIDEN 1814 - 1830:
1.
En strid om hva språket skulle kalles, ikke så mye om hvordan det skulle brukes.
2.
Forsinket debatten om selve språket.
Den blusser for alvor opp i 30-årene.
3.
Resulterte i at også dansk/norsk skriftmål og "dannet dagligtale" (pkt. 1+2 ovenfor) fikk betegnelsen norsk må1.


SPRÅKHISTORIEN ETTER 1830

KORT KONSENTRAT:
VI FÅR EN DREINING AV MÅLSTRIDEN FRA Å VÆRE EN STRID OM SPRAKETS NAVN TIL Å BLI EN STRID OM SPRÅKETS INNHOLD.
VI FÅR TO ULIKE SKRIFTSPRÅK I LANDET, DANSK-NORSK OG LANDSMÅL.
STRIDEN MELLOM DISSE OM HVILKET SOM SKAL BLI NORSK SKRIFTMÅL, RASER FRAM TIL I DAG.


1830/40-ARENE


"Språkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid. Sist i perioden begynner dokumentasjonens tid, og vi får et omfattende innsamlingsarbeid innenfor folkeminne, språk, musikk, historie." (Vinje)

VESENTLIGE NAVN I DEBATTEN:
HIELM / P.A MUNCH / WERGELAND / DAA

HIELM:
Mannen bak tanken om et norsk skriftspråk bygd på bymål.
Man må betrakte "Talesproget alene for Landets Sprog" - "dog egentlig Kjøpstedernes, i al Fald beriget og ordnet ved det i Virkeligheden lan fuldkomnere Bondesprog".
Hielm anså ikke bymålene for å være dialekter på linje med talemålet i landdistriktene.
Denne holdningen hadde også Aasen.
Hielm ville bygge norsk skriftspråk på bymålet.
Aasen hadde derimot landdistriktenes målføre som utgangspunkt for sitt norske skriftspråk.
HIELM = NORMERINGSFORSLAG NR 1


P.A. MUNCH:
Folket skulle læres opp i "vort Oldsprog" (gammelnorsk).
Deretter skulle den norske dialekt som sto det "Oldnorske" nærmest, tjene
som utgangspunkt for dannelsen av et nytt norsk skriftspråk.
P.A. Munch ble kalt "maaltankens fader", da han var den første som bidro
med en skriftlig plan for et selvstendig nasjonalmål grunnlagt på norsk.

P.A MUNCH = NORMERINGSFORSLAG NR. 2 (Etymologisk tilnærmingsmetode)


WERGELAND:
Mannen bak tanken om en fornorskning av det danske skriftspråket. Henrik Wergeland ville gradvis fornorske språket ved kontinuerlig å tilføre det særnorske ord, uttrykk og syntaks.. På det viset ville det fremkomme et selvstendig norsk skriftspråk "før Aarhudredet nedrødmer".

Wergeland grunngav tre hovedårsaker for hvorfor man burde arbeide for et
selvstendig norsk skriftspråk
1. NASJONALISME (Et fritt folk måtte ha et selvstendig språk)
2. SPRAK/STIL (Mer naturlig for folk å uttrykke seg på eget språk)
3. DEMOKRATI (Lettere for folk flest å lære å lese og skrive norsk)

WERGELAND = NORMERINGSFORSLAG NR. 3


DAA:
Som Wergeland ønsket Daa en gradvis fornorskning.
Han skiller seg fra Wergeland ved å ta utgangspunkt i "den dannede dagligtale" i stedet for folkemålet. Således kan Daa i større grad enn Wergeland betraktes som en forløper for Knud Knudsen.

Daa hadde to hovedtanker som basis:
1. FORNORSKNING av abstrakte begrep
2. ORTOFONI (Få rettskrivningen i samsvar med uttalen)

DAA =NORMERINGSFORSLAG NR. 4


FORNORSKNING AV LITTERATUREN:

"NORSKE SAGN" (Faye-1833) inneholdt mange særnorske språkelementer. Disse blir imidlertid behandlet som fremmedelementer og stilen generelt er svært lite folkelig.

ASBJØRNSEN OG MOE utga sin første samling i 1841. Eventyrsamlingene fikk mye å si for norsk språk.
Ortografi og bøyning = Danskdominert
Ordtilfang = I stor grad særnorsk (vanligvis dansk skrivemåte) Rene norske ord framsto i norsk form
Syntaks = I stor grad særnorske trekk (f.eks. dobbelt bestemmelse + etterstilling av
eiendomspronomenet)
FOLKEVISENE = Beholdt i stor grad sin opprinnelige form (dialekt noe som gjorde visene tungt tilgjengelig for folk.

Første del av perioden domineres av en generell prinsippdebatt.
Den andre delen preges av dokumentasjon - Folkeeventyr, sagaoversettelser folkeviser, etc.
I den aller siste delen av perioden er Aasen i gang med sitt arbeid.
De neste 50 årene bringer praktiske resultater ut av teoriene.


Ca. 1850 - 1900

IVAR AASEN
Født på Sunnmøre i 1813 (dvs. vestnorsk preg over hans landsmål)
Må1 : Et "nytt" norsk må1 basert på fellestrekk ved samtlige norske målføre. Der det manglet samsvar mellom dialektene, skulle gammelnorsk tjene som grunnlag for nye former.

Avvek fra P.A. Munch ved ikke å søke den "mest opprinnelige" dialekt som basis for landsmålet. For å virke naturlig på flest mulig nordmenn burde det nye språket bygge på de mest utbredte ord og former i norske målføre. Dette førte til behov for et utstrakt innsamlingsarbeid, noe som Aasen utførte i løpet av en fireårsperiode (fra 1842).
Han unngikk de større byene, da han feilaktig gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk.
De norske bydialektene er således ikke særlig representert i det innsamlede materialet, som skulle danne grunnlaget for et nytt, norsk språk.
Selv om Norge anno 1850 var et utpreget "u-land" med størstedelen av befolkningen på landsbygda, bidro Aasens holdning til bymålene til å skape et språk som virket fremmed på de fleste byfolk.

Innsamlingsarbeidet resulterte i:
"Det norske Folkesprogs Grammatik" (1848)
"Ordbog over det norske Folkesprog" (1850)

P.A. Munch var begeistret, men etterlyste en strengere etymologisk skrivemåte.

"Prøver of Landsmaalet i Norge" (1853)
Aasen viser her hvilken normalform han har tenkt seg.
Han er nå noe mer gammeldags enn i 48-50 (P.A. Munchs innflydelse!?)
I "Fridtjofs Saga" (1858) når Aasen høydepunktet mht. etymologisering. Etter dette innførte han nyere former i svært mange tilfelle.
Dette skyldes trolig "Ny Hungrvekja" (1858) av Jan Prahl. Språket i denne boka bygde på en så vidtgående etymologisering at en måtte ha god kjennskap til gammelnorsk for i det hele tatt å ha noe utbytte av den.

Med "Prøver of Landsmaalet i Norge" kan man slå fast at grunnlaget for landsmålet i Norge var lagt.


KNUD KNUDSEN

Født i 1812 ved Tvedestrand

Mål:
1. Å danne et norsk språk bygget på "den dannede dagligtale"
2. Ortofoni
3. Purisme

Han angrep Aasen for ikke å ha tatt hensyn til at bymålene og de sydøstnorske målførene også var ekte norske dialekter.


FORLØPIG OPPSUMMERING:
Alle de nevnte målstreverne hadde som felles mål å skape et norsk språk. Målet var likt, men veien fram varierte.
Svært kortfattet kan man si at Wergeland/Knudsen la grunnlaget for den
gradvise utviklingen fra "dannet dagligtale" til et norsk riks-/bokmål.
Aasen (påvirket av P.A. Munch) utførte et grunnarbeid som førte fram til Landsmål/nynorsk.

P.A. Munch hadde som datidens store kapasitet på språkspørsmål, en stor
innflytelse på utviklingen.
Han mente at nordboerne hadde innvandret nordfra, og at det rent nordiske følgelig var best bevart i Norge (og i Nord-Sverige).
Som et bevis for denne teori var det viktig for Munch å vise til at norrønt må1 (det opprinnelige) fortsatt mer eller mindre ble holdt i hevd i norske dialekter.
Han påvirket språkutviklingen i Norge på to måter

1. Han motarbeidet aktivt Wergelands og Knud Knudsens fornorskningstanke.

2. Han gjordet I. Aasens landsmål mer gammeldags (norrønt) enn Aasen trolig selv ønsket.

P.A. Munch ville benytte en historisk-etymologisk metode ved dannelsen av det nye norske språk.
I. Aasen derimot stod for en empirisk-realistisk behandling av dialektene


Mht 1850-årenes ulike språksyn er det mulig å sette opp 4 hovedgrupper:

1.
De konservative:
Ville holde på det opprinnelige fellesspråket.
Var ikke interessert i en planmessig fornorskning
P.A. Munch er den naturlige leder.

2.
De moderate:
Stilen kunne utvikle seg i norsk/realistisk retning.
Det måtte imidlertid ikke forekomme brudd på tradisjonen som kunne støte ‘den gode smag’

3.
De radikale:
Tilhengere av ortofoni (en skal skrive som en snakker)
Så også en gradvis tilnærming mellom skriftspråket og dialektene som en mulighet
Knud Knudsen er her den naturlige leder.

4.
De ultra-nasjonalistiske:
Norsk språk skal bygge på dialektene og være helt uten fremmede elementer
Ivar Aasen er leder.


SPRÅKPOLITIKK

Målstriden kommer for alvor inn i norsk politikk i 1870-80 årene.
Det følgende er et konsentrat av de viktigste forholdene og vedtakene:

1874
Ole Anton Quam foreslo at landsmål og gammelnorsk skulle inn som
fag ved lærerskolene.
Debatten gjorde det klart at landsmålssak var lik venstresak og dansk det samme som
norsk høyresak.
Resultat : Forslaget forkastet med 77 stemmer mot 31.

1884
Venstre vant den avgjørende politiske seier
Jamstillingsvedtaket "Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Boksprog."
Vedtatt 12. mai 1885 med 73 venstrestemmer mot 31 høyrestemmer

Stortingsvalg med kraftig framgang for Høyre
Forslaget om "Målparagrafen" (se under) ble avvist i 1889

1891
Stortingsvalg med framgang for Venstre og tilbakegang for Høyre.
I 1892 kom saken om “Målparagrafen” opp igjen - og ble vedtatt

Målparagrafen:
"Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog. Skolestyret bestemmer, om Skolens Lese- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, og i hvilket of disse Maal Elevernes skriftlige Arbeider i Almindelighed skal affattes. Dog skal Eleverne lære at læse begge Maal."

Med målparagrafen i 1892 ble det skapt en virkelig likestilling
mellom språkene (i folkeskolen).

1896
Tilsvarende likestilling ble innført også i den høiere skolen


MIDLANDSNORMALEN
Bl.a. Garborg deltok aktivt i arbeidet med å utarbeide alternative rettskrivningsregler til Aasenformene. Resultatet, Midlandsnormalen, ble godkjent av departementet som sideform. Midlandsmålet bygger hovedsaklig på "folkevise-distriktene" i Telemark og Setesdal. Karakteristisk for midlandsmålet er "den norske treklangen" (a - i - u) Se norrøn "treklang".

I nynorsk ordliste vil du finne innvirkning av midlandsnormalen i perf. partisipp av sterke verb. F.eks. "Vere - var - vore (vori)"

1898
Redegjørelse til departementet fra Moe, Aars og Hofgaard.
Utgjorde grunnlaget for 1907-reformen.

Hovedsyn :
1.
Skillet mellom skriftspråk og norsk uttale skal jevnes ut. Normeringen av skriftspråket skal hvile på norsk grunnlag.

2.
Skolen skal gå foran i reformarbeidet.

Departementet hadde bedt om redegjørelsen delvis for å få redusert det store og forvirrende antall valgfrie former.
Redegjørelsen vakte stor strid.
Unionsoppløsningen i 1905 ga arbeidet for landsmålet et solid puff framover. Alt som kunne styrke nasjonalfølelsen ble framhevet.
Redegjørelsen fra 1898 fikk sitt gjennomslag i form av 1907 rettskrivningen (se under).





1900-

1901
Ny norm for landsmålet - kalt 1901 reformen..
På flere punkter en tilnærming til riksmålet.
Øket bruk av monoftonger / fjerning av store forbokstaver i subst. og flertallsformene av verb

Se for øvrig "Midlandsnormalen ovenfor

1907
Rettskrivningsreformen gjaldt kun riksmål
b/d/g ble erstattet av p/t/k
Substantiv og verb fikk norske bøyningsformer

Prinsipp : Skriftspråket skal bygge på norsk tale.
Således betød reformen et langt skritt mot landsmålet. Dette er i samsvar med tanken om at de to skriftspråk beveget seg mot et felles må1, dvs. at en sammensmeltning ville bli resultatet (samnorsktanken).

1917
Rettskrivningsreform både for riksmål og landsmål
Ønske: Mer konsekvens og fasthet.

Riksmål:
Fikk dobbeltkonsonant etter kort vokal.
I stor grad utskiftning av "æ" til "e".
Diftonger innført i navn på nasjonale planter og dyr
Obligatorisk -a endelse i hunkjønn, best.f. entall.

Landsmål:
Mindre forandringer.
Viktigst : -a endelsen (se riksmål over) ble også tillatt i landsmål (ved siden av -i).
e-infinitiv og kløyvd infinitiv ble tillatt.
Refleksivformen -s.(for -st) ble tillatt

Generelt:
å/Å erstattet tidligere aa/AA, bl.a. som infinitivsmerke.

Rettskrivningsreformen førte til større valgfrihet enn tidligere.
Den vakte større strid enn 1907-reformen, særlig blant riksmålsfolk. Årsaken var en frykt for at de valgfrie, radikale formene ville bli prioritert i offisiell bruk.
Dette skjedde imidlertid ikke.
Den store valgfriheten i landsmålet førte til store distriktsvise ulikheter, noe som ble oppfattet som svært uheldig.
Resultatet av misnøyen ble at Stortinget i 1934 gjorde vedtak om å opprette ei ny rettskrivningsnemnd med formål å foreslå en ny språkreform. Målet skulle være å skjære ned på det store antallet dobbeltformer samtidig som tilnærmingen mellom de to målene skulle videreføres. I 1938 forelå den nye rettskrivningsreformen i godkjent tilstand.

1938
Rettskrivningsreform (for både riksmål og nynorsk)
(* 1929 ble "bokmål" og "nynorsk" vedtatt som nye navn på målene)

Mål: Føre tilnærmingen videre samtidig som valgfriheten skulle reduseres - dvs. en svært vanskelig oppgave!

Nynorsk:
Jamstilte former (fritt valg)
Hovedform (brukt i lærebøker)
Sideform (kun brukt i elevarbeider)
- Sideformen har siden blitt kjent som "klammerform"
- Dette fordi de i ordlistene ofte er oppført i skarpklammer (hakeparenteser).

Nynorsk fikk langt flere obligatoriske former, noe som sammen med systemet med hoved- og sideformer gjorde språket adskillig "fastere".
Hovedform: -a endelse i best.f.ent.hunkj.
Hovedform: -a i best,f. fl.tall intetkj.


Bokmål:
Særnorsk skrivemåte av en lang rekke ord.
(“fram/sju/bjørk/osv." )
Adskillig større bruk av diftonger.
("lauv/stein/osv.")
Obligatorisk -a endelse i best.f.ent.hunkj
("gata/døra/øksa/osv.")

MOTTAKELSE
Stor motstand blant bokmålsfolk. Til å begynne med også stor motstand blant nynorskfolk, men avtakende. Viktig for gjennomføringen var vedtaket i Oslo skolestyre om å innføre den nye rettskrivningen. Forlagene rettet seg etter Oslo skolestyres vedtak pga. det store markedet Osloskolen utgjorde. Dette førte til at et stort antall skolestyrer raskt fulgte etter.

1952
Stortinget oppretter Norsk Språknemd.
Formål : Gi myndighetene og allmennheten råd og rettledning i språklige spørsmål.
Nemnda fikk i oppgave å utarbeide en læreboknormal.
Målet var å skjære mest mulig ned på antallet dobbeltformer slik at språket i lærebøkene kunne bli "fastere". (se 1959)

Riksmålsforbundet utgav sin første "Riksmålsordliste”.
Denne dannet grunnlaget for en egen norm - Riksmål.

Norsk Språknemnd hadde ferdig "Framlegg til læreboknormal" Denne ble sterk angrepet av konservative krefter i begge leire, tilhengerne av samlingslinjen støttet framlegget.

1959
Læreboknormalen ble satt i kraft.
Resultat: Se side 377 i GVK (Grunnlinjer for videregående kurs)

1964
Vogt-komiteen nedsatt av Stortinget.
“Språkfredskomite”
Viktig:
Foreslo omorganisering av Norsk Språknemnd.
Kamporganisasjonene skulle også ha plass i nemnda.
Formålsparagrafen i nemnda måtte endres på det punktet der nemnda skulle "fremme tilnærming mellom de to mål på norsk folkemåls grunn".


1972
Norsk Språkråd opprettet.
De tre språkorganisasjonene representert + politisk valgte representanter.
Oppgave:
"BÅDE å verne om den nedarvede tradisjon iskriftspråkene OG å støtte tendenser til tilnærming mellom dem."
Dette innebærer en konflikt.
Utviklingen etter 1972 har vist at tilnærmingslinjen er svekket.
I elevarbeider har skrivereglene blitt sterkt liberalisert i begge må1.