Norsk sprćkhistorie

Indo-europeisk (IE)

SprÄk som er i slekt med hverandre har gjerne utviklet seg fra et opprinnelig fellessprÄk. En slik samling av beslektede sprÄk kaller vi en sprÄkfamilie.
Indo-europeisk er en slik sprÄkfamilie.
I figuren under finner du flesteparten av de indo-europeiske hovedsprÄkene. Legg merke til at sprÄkene er samlet gruppevis som kvister pÄ tykkere hovedgreiner. Disse gruppene er gitt egne navn. Russisk hÞrer for eksempel til i den slaviske gruppa, fransk i den italiske.
Norsk er plassert i gruppa for nord-germanske sprÄk.

Dersom vi ser spesielt pÄ sprÄkene i vÄr gruppe, har vi ingen problemer med Ä godta at de representerer ulike nasjonalsprÄk. GÄr vi derimot ca. 1000 Är tilbake i tid, eksisterte det ingen sÊrlige forskjeller mellom norsk og islandsk. Vi har da kommet tilbake til norrÞnt sprÄk. 500 Är fÞr det igjen var alle sprÄkene i Norden sÄ godt som like. Dette nordiske fellessprÄket kaller vi urnordisk. GÄr vi enda noen hundreÄr bakover i tid, omlag til begynnelsen av vÄr tidsregning, finner vi den felles 'stammoren' til alle de germanske sprÄkene (se illustrasjonen). Dette sprÄket kaller vi urgermansk. SprÄkforskere som arbeider seg videre bakover i tid, har funnet klare indikasjoner pÄ at de fleste sprÄk i Europa og Asia har utviklet seg fra ett felles ursprÄk. Dette ursprÄket utgjÞr fÞlgelig hovedstammen i treet nedenfor, og kalles altsÄ indo-europeisk.

(fritt tegnet etter illustrasjon i 'SprÄket vÄrt fÞr og nÄ' - Gyldendal)

Det antas at dette ursprÄket hadde sitt opprinnelige senter i sÞrÞst-Europa eller vest-Asia, og at det var i bruk mellom 3000 og 4000 Är fÞr Kristus.
Dette sprÄklige fellesskapet opphÞrer ca. 3000-2000 f.kr. sannsynligvis pÄ grunn av folkevandringer. Stadig stÞrre geografiske avstander mellom de ulike indo-europeiske stammene fÞrte til at de utviklet sprÄklige sÊregenheter, som etter hvert utviklet seg til ulike sprÄk.
Det er allikevel fortsatt mulig Ä finne mange likhetstrekk mellom de ulike sprÄkene.
Eksemplene i denne tabellen viser at det mÄ vÊre en forbindelse mellom disse sprÄkene, selv om de generelt sett kan virke svÊrt ulike. Det skal ikke mye fantasi til for Ä se likhetstrekkene mellom de ulike sprÄkvariantene av dette sentrale ordet:

Et kasus- eller bÞyningssprÄk kjennetegnes ved at det er bÞyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjÞnnssubstantiv i entall som stÄr som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primĂŠrt bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig Ä forstÄ, sÄ jeg skal gi et par eksempler:

I vÄre dager ville de fleste Þnske Ä stÄ fÞrst i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av Ä fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
GĂ„r vi derimot til norrĂžnt, finner vi at plasseringen ikke nĂždvendigvis betyr noe:

I eksempel nr. 2 fra norrĂžn tid ser vi at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer pĂ„ ordrekkefĂžlgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjĂžnnsord i entall, som stĂ„r i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altsÄ vÊre klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de Ă„tte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (pÄstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bĂžynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bĂžynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.

GERMANSK

UR-GERMANSK

FellessprÄk for germanerne. Germanerne levde nord for Main - Þst for Rhinen - vest for Weichs

Dette kartet viser en grov oversikt over det germanske omrÄdet med Ptalemeus' stedsnavn.

Trykket festet seg pÄ fÞrste stavelse

0 - 200 e.-kr.

Vi fikk en overgangsperiode.
Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget sprÄk.

200 - 500 e.kr.

Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme sprÄk i det nordiske omrÄde. PÄ slutten av perioden forÄrsaker en begynnende tendens til
a-omlyd de fÞrste antydninger til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske sprÄkomrÄdet.

eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc.

Ordene pÄ denne tiden var ofte svÊrt lange og vokalrike. Dette har nok gjort sprÄket spesielt klangfullt
Det er ogsÄ i denne perioden vi finner de fÞrste runeinnskriftene. Denne skriftlige arven fra vÄre fjerne forfedre er den viktigste kilden vi har. Runene var trolig kjent i alle de germanske stammene. Det er ingen som med sikkerhet vet nÄr og hvordan dette skriftsystemet oppstod, men man regner med at det stammer fra rundt begynnelsen pÄ vÄr tidsregning.
Det opprinnelige runealfabetet, fuþark, ogsĂ„ kalt det eldre runealfabetet, bestod av 24 tegn. Grunnen til at det kalles fuþark, er ganske enkelt den at dette ordet representerer de seks fĂžrste tegnene i alfabetet. Da disse tegnene generelt sett ble risset/skrapet inn i stein, tre og andre harde materialer, var det viktig at de stort sett bestod av rette streker.
Det er verdt Ä merke seg at den eldre runerekka neppe var tenkt brukt til vanlig kommunikasjon. De enkelte runene hadde ulik magisk funksjon, og de som kjente alle runene, kunne bruke dem i magisk sammenheng. De hadde altsÄ stor makt!
Runene ble skÄret inn pÄ smykker, amuletter, ulike redskaper og vÄpen. Mange runeinnskrifter finner vi ogsÄ igjen som tekster pÄ gravstener. Et av de mest kjente eksemplene pÄ slike gravskrifter ble funnet pÄ Tune i Østfold. Du ser et bilde av denne steinen her, og oversatt til vÄre latinske bokstaver kan litt av innskriften noe forenklet leses slik:

"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"

(Det er ikke sÄ lett Ä tegne med ei mus, men akkurat her var det ok med litt 'skjelvne' bokstaver...)

500 - 700 e.kr.

Denne perioden kalles yngre ur-nordisk periode, eller synkopetida
Synkope vil si at de trykklette, korte, unasalerte vokalene faller bort.
Denne prosessen fant sted over hele det nordiske sprÄkomrÄdet.
Vi fikk voldsomme endringer i sprÄket. Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjet. Det foregikk en stadig overgang mot et mer analyttisk sprÄk, dvs. et sprÄk der setningsleddenes funksjon bestemmes av plasseringen i setningen, ikke av bÞyningsendelsene.

halaib(w)an > hleifr > leiv (brĂžd)
Haduwulafar > Hálfr

Det er ikke sÄ rart at man hevder at disse to hundre Ärene innebar de mest dramatiske endringene som noen gang har rammet sprÄket vÄrt.

I tillegg forsvinner fire av de tidligere Ă„tte kasusene i denne perioden, og man satt kun igjen med nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.

I tillegg til synkope (se ovenfor) mÄ du kunne de fÞlgende lydovergangene skikkelig:

a-omlyd

U-omlyd : A ble trukket ett hakk opp mot U. (jfr. vokaltrekanten)

*landu > lond

u-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske omrÄdet.
Ser dere "o med kvist" i norrÞne tekster, tenk da i fÞrste omgang pÄ u-omlyd.
Dette er den eneste omlyden som var aktiv i norrĂžn periode (dvs. etter 700)

I-omlyd : Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot i (j)
*gastir > gestr, *domjan > dĂžma, *fotir > fĂžtr, etc. Merk spes. moderne tysk :

2. og 3. person ent. presens hadde endelsene -jis og -jiþ. Dette fĂžrte til i/j-omlyd slik vi ser det i dag i f.eks: "Ich spreche, du sprichst, er spricht" (tysk: Jeg snakker, du snakker, han snakker)

Brytning: Trykktung, kort 'e' i rotstavelse ble pÄvirket av etterfÞlger trykklett 'a' eller 'u' slik at e'en ble endret (brutt) til enten henholdsvis ja eller jo/io.
Dette kaller vi enten 'a' eller 'u' brytning.

OgsÄ mange andre endringer fant sted bÄde innen lyd- og formverket i denne perioden (konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av grammatikken, etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn pÄ her.

Rundt 700 e.kr. regner vi med at de stÞrste endringene hadde funnet sted, og at den stÞrste brytningstida i norsk sprÄkhistorie dermed var over.
Vi tar dermed skrittet over i den norrÞne sprÄkverdenen, som varer fram til omlag 1350-tallet.
Men det tar vi opp i neste kapittel ...

LÊreplankravene til norrÞnt sprÄk er sÄ godt som fjernet. Man forventer altsÄ ikke lenger sÊrlig kjennskap til vÄrt gamle sprÄk. Dersom du allikevel er interessert i denne spennende delen av sprÄkhistorien, finner du her alt du trenger. Fagstoffet i denne seksjonen gÄr vesentlig ut over det de utgÄtte lÊreplanene forventet.
OgsÄ norskstudenter pÄ bachelornivÄ vil ganske sikkert finne mye nyttig stoff her.
Dette er gjort for at den interesserte eleven skal kunne strekke seg lenger enn det de tidligere minstekravene tilsa.
Vi har forsÞkt oss pÄ en slags grenseoppgang i form av fargekoding av stoffet.

1. Alt med vanlig hvit bakgrunn er det nÞdvendig Ä kunne for Ä fÄ en god forstÄelse.
2. Gul bakrunn indikerer at stoffet er nyttig Ă„ kunne.
3. Brun bakgrunn viser stoff det er moro Ă„ kunne.

Nyttig Ă„ ha lest:

SprÄkhistorien fram til ca. 700 e.kr. finner du i sprÄkhistorie del 1 (sm).

FlervalgspÞrsmÄl: Test deg selv!

FÞr du begynner arbeidet med norrÞnt sprÄk, kan du teste kunnskapene dine pÄ disse flervalgspÞrsmÄlene :)
Det er ikke sikkert at resultatet blir sÄ bra denne gangen, men det er helt naturlig. Du kan sÄ teste deg pÄ nytt etter at du har arbeidet med stoffet. Da bÞr det gÄ adskillig bedre!

Runealfabetet

Dersom du er interessert i en repetisjon av det gamle runealfabetet (fuþark'en), rĂ„der vi deg til Ă„ ta en titt pĂ„ fagstoffet om runer i sprĂ„khistorie del 1 (sm).
Allerede tidlig i eldre norrÞn tid (ca. 700 - c. 1050) ble den eldre runerekka pÄ 24 tegn byttet ut med en som var redusert til 16 tegn.
Mange av de runene som ble beholdt, mĂ„tte gjĂžre tjeneste for flere enn én lyd. Noen runetegn skiftet i tillegg form eller den lydverdien de hadde. Den magiske funksjonen de gamle runene hadde hatt, ble ogsĂ„ sterkt redusert, og pĂ„ slutten av norrĂžn tid var det knapt noe magisk ved runene i det hele tatt.
Funnene av store mengder runeinnskrifter i de gamle bryggene i Bergen viser at runene etter hvert ble brukt i ganske sÄ dagligdagse situasjoner.
Denne runepinnen er muligens en beskjed fra en irritert kone til mannen om at kvelden ikke lenger er ung, den siste mjÞden bÞr vÊre drukket, og det er pÄ tide Ä komme seg hjem...
Teksten er: "Gyda sier du skal gÄ hjem!"
Det er ikke sÄ mye magi her :-)

Runene som skriftsprÄk og magiske tegn kan du lese mye mer om pÄ Arild Hauges runesider.

Nasjonale sprÄk

Med unntak av virkningene av den lydovergangen vi kaller a-omlyd har vi tidligere slÄtt fast at sprÄkforskjellene i det nordiske omrÄdet var forholdsvis smÄ fram til ca. Är 500
I lÞpet av synkopetiden (500-700) skjedde det store endringer i sprÄket. De mest sentrale av disse endringene gjennomgikk vi i del 1 av sprÄkhistorien, men de er sÄ viktige at vi skal repitere dem ogsÄ i denne delen. Det som er viktig Ä merke seg, er at disse lydovergangene inntraff i ulik grad i ulike deler av det nordiske sprÄkomrÄdet. Noen overganger som huserte ganske sÄ kraftig i enkelte regioner, forekom over hode ikke andre steder. Dette fÞrte naturlig nok til at den nordiske sprÄkenheten begynte Ä slÄ sprekker. Et eksempel pÄ dette er den danske og svenske sammendragningen av diftonger til monoftonger (au og Þy til Þ, og ei til e. Vi finner ogsÄ slik monoftongering i enkelte norske dialekter, men generelt sett beholdt vi diftongene i Norge.
Ulikhetene som vokste fram, har fÞrt til at vi fra norrÞn tid av deler de nordiske sprÄkene opp i Þst-nordisk (svensk og dansk) og vest-nordisk (norsk - og senere islandsk og fÊrÞyisk).
Da nasjonalstatene i Norden ble etablert, var forutsetningen skapt for framveksten av egne nasjonalsprÄk. De ulike standardene for skriftsprÄkene ble skarpt avgrenset av riksgrensene. Derimot eksisterte det ingen klare grenser mellom de ulike dialektene. Det er ogsÄ verdt Ä merke seg at det for talesprÄkets vedkommende heller ikke eksisterte skarpe nasjonale grenser. Folk forsto hverandres sprÄk over hele det nordiske omrÄdet, og oppfattet det slik at de snakket samme mÄl.
En god del av de endringene som fant sted i norrÞnt sprÄk i norrÞn tid, vil vi komme grundigere inn pÄ i forbindelse med del 3 av sprÄkhistorien, som dreier seg om mÄlfÞre/dialekter.

Repetisjon

FÞr vi begynner med norrÞnt sprÄk og originaltekster, bÞr dere repetere en del viktige fakta som utgjÞr mye av grunnlaget for Ä kunne forstÄ det vi skal arbeide med de neste par, tre ukene. De neste kapitlene gjennomgÄr de mest sentrale lydovergangene.

Kasussystemet

Et kasus- eller bÞyningssprÄk kjennetegnes ved at det er bÞyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjÞnnssubstantiv i entall som stÄr som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primĂŠrt bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig Ä forstÄ, sÄ jeg skal gi et par eksempler:

I vÄre dager ville de fleste Þnske Ä stÄ fÞrst i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av Ä fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
GĂ„r vi derimot til norrĂžnt, finner vi at plasseringen ikke nĂždvendigvis betyr noe:

I eksempel nr. 2 fra norrĂžn tid ser vi imidlertid at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer pĂ„ ordrekkefĂžlgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjĂžnnsord i entall, som stĂ„r i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altsÄ vÊre klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de Ă„tte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (pÄstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bĂžynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bĂžynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.

Omlyd

En vokallyd pÄvirkes av en annen foregÄende eller etterfÞlgende vokallyd slik at kvaliteten endres. Den vokallyden som pÄvirker, kalles ofte 'pÄvirkningsagenten'.

A-omlyd

innebÊrer at en a-lyd pÄvirker en 'i' eller en 'a' slik at de trekkes kvalitativt mot 'a' slik det skisseres her:

I praksis vil det si:
'i' gĂ„r til 'e' (niðan - neðan)
'u' gĂ„r til 'o' (buða - boð)

A-omlyden virket allerede fÞr 500 e.kr., og den virket sterkere i den vestlige delen av det nordiske sprÄkomrÄdet enn i den Þstlige, noe som bidro til Ä skape de fÞrste sprÄkforskjellene.

Vi merker det fortsatt den dag i dag. PÄ Vestlandet bruker de 'boge', mens 'bue' er det vanlige Þstover. VestpÄ er det 'brot' i forhandlingene, mens det i Oslo er 'brudd'.
Det er heller ikke tilfeldig at vesle Emil bor pÄ gÄrden 'Katthult', ikke 'Kattholt'.
Vi finner ogsÄ pÄvirkede/ikke-pÄvirkede former i ord som:
'botn - bunn' / 'golv - gulv' / 'hol - hull' / 'kol - kull' / osv.

I-omlyd

i/j-omlyden innebÊrer at en i/j-lyd pÄvirker en annen vokallyd slik at den trekkes kvalitativt mot 'i/j'

I praksis vil det si:
'e' gÄr til 'i' (verk - virki)
'a' gĂ„r til 'e' (taka - tekr, langr - lengri) 'á' gĂ„r til 'æ' (fár - færri)
'o' gĂ„r til 'ø' (sofa - søfr) 'ó' gĂ„r til 'ø' (stórr - størri)
'u' gÄr til 'y' (ungr - yngri)
osv.

U-omlyd

U-omlyden innebĂŠrer at en u-lyd pĂ„virker en 'a' slik at den trekkes kvalitativt opp mot 'ò'

I praksis vil det kunne si:
'a' gĂ„r til 'ò' (landu - lònd, barnu - bòrn)

I de fleste tilfellene der du mĂžter 'ò' (o med kvist) i de norrĂžne originaltekstene, skyldes dette gjerne u-omlyd.
Man bĂžr merke seg at u-omlyden er den eneste omlyden som er aktiv i norrĂžnt!

Brytning

(o med kvist er her skrevet som: ò)
En 'a' eller 'u' i trykklett stavelse virker pĂ„ en 'e' i den foregĂ„ende trykksterke stavelsen slik at denne blir til 'ia, ja' eller 'io, jo, jò' (a-brytning og u-brytning).
Brytning fant hyppigere sted i Þstnordisk enn i vestnordisk, og bidro pÄ den mÄten til Ä skape sprÄkforskjeller (eg - jeg - jag).

Eks.:
eka - jak
meluk - mjòlk
berun - bjòrn
erðu - jòrð

Assimilasjon

= En lyd blir gjort likere/helt lik en nabolyd (delvis/fullstendig assimilasjon).

nk -> kk i f.eks. 'drink' og 'drekka' (drikke)
nt -> tt i f.eks. 'binda' og 'batt'
osv.

Delvis assimilasjon er det mange eksempler pÄ ogsÄ i moderne norsk.
'kronprinsen' uttales ofte 'kromprinsen'
osv.

NorrÞnt sprÄk

Det en del sentrale sÊrtrekk ved norrÞnt mÄl som du bÞr kunne:

NorrÞnt er et bÞyningssprÄk.
Repeter hva det innebÊrer Ä vÊre et bÞynings- eller kasussprÄk.
Selve bÞyningssystemet kommer vi nÊrmere inn pÄ under 'formverket' nedenfor.

Kongruens

Det mÄ vÊre samsvar mellom alle ordene som stÄr som deler av samme setningsledd.

1.
Dersom det er flere ord knyttet sammen i samme setningsleddet, mÄ samtlige ord stÄ i samme tall og kasus
"Ragnhildi dróttningu dreymði drauma stóra"
Her stÄr det fÞrste leddet i dativ (pga. verbet 'dreyma'). Dette leddet bestÄr av to substantiv, som begge stÄr i samme tall og kasus.

2.
Preposisjon og styrelse. De ulike preposisjonene i norrĂžnt krever forskjellige kasus i styrelsen.
F.eks. styrer 'frá' dativ, og 'til' genitiv

3.
Subjekt - verbal
Subjektet og verbalet mÄ stÄ i samme tall og person.

Ofte er det intet subjekt i setningen

Man kan ofte utelate subjektet i norrĂžnt fordi verbalet forteller det som er nĂždvendig.

"Nú líðr fram vetrinum" = "NĂ„ lir (det) fram pĂ„ vinteren"

Friere ordstilling

Spesielt pga. kasussystemet kunne man bruke sprÄket mye friere enn vi kan i moderne norsk mht. ordstilling. Det var kasusendelsene som bestemte funksjonen de enkelte ordene hadde i setningen, sÄ den plassen de ble gitt i setningen var ikke sÄ viktig.
PÄ grunn av dette trengte man heller ikke alle de smÄordene vi bruker i dag for Ä knytte forbindelse mellom ordene i setningen.

Formverket

I forbindelse med gjennomgangen av de norrĂžne tekstene vi skal legge opp, bĂžr du ha en oversikt over fĂžlgende:

Substantiv i norrĂžnt

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
3 kjĂžnn: HankjĂžnn, hunkjĂžnn, intetkjĂžnn
Tall: Entall og flertall

Det er her tilstrekkelig Ă„ lĂŠre og bĂžye et substantiv fra hvert kjĂžnn.
EntallsbĂžyinga er den viktigste:

Bestemt artikkel

NorrÞnt hadde som moderne norsk bÄde foranstilt og etterhengt bestemt artikkel. Begge er i norrÞnt utviklet pÄ grunnlag av det pÄpekende pronomenet hinn.

Den etterhengte bestemte artikkel

Dette pÄpekende pronomenet ble i eldre tid plassert etter substantivet, og det vokste etter hvert sammen med det:
'karl hinn' -> 'karl inn' ->'karlinn' (mannen/karen)
Dermed var det tidligere pronomenet blitt en bestemt artikkel.
Den etterhengte bestemte artikkelen er sÊregen for nordisk. De andre germanske sprÄkene utviklet sin bestemte artikkel foran substantivet (the man / der Mann).
NÄr vi i norsk i tillegg plasserer et pÄpekende pronomen foran substantivet, fÄr vi det vi kaller dobbelt bestemmelse.
Norsk: 'den lille piken'
Dansk: 'den lille pige'

Her er en forenklet oversikt over den etterhengte best. artikkelen i norrĂžnt:

Relative pronomen i norrĂžnt

Kun ett, som er ubĂžylig: 'er' (som)

Personlige pronomen

NĂ„r du skal bestemme et personlig pronomen, bĂžr du kunne bĂžye det,
samt forklare hvordan de personlige pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall, totall (dualis) og flertall
KjĂžnn: HankjĂžnn og hunkjĂžnn i 3. person entall
(for intetkjÞnn brukes det pÄpekende pronomenet - se nedenfor)

Tips: Konsentrer deg om entall dersom du vil prioritere!

Eiendomspronomen

Påpekende pronomen

Det forekommer flere varianter av de pÄpekende pronomenene.
Jeg har her tatt med de vanligste.
NÄr du skal bestemme et pÄpekende pronomen, bÞr du kunne bÞye det,
samt forklare hvordan pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall og flertall
KjĂžnn: HankjĂžnn, hunkjĂžnn og intetkjĂžnn

Tips: Konsentrer deg om hankjĂžnn dersom du vil prioritere!

Verb

Organisering

NorrĂžne verb deles grovt sett inn i to hovedgrupper :

• Svake (regelmessige) verb: Fire konjugasjoner, eller 'klasser', som igjen har diverse s.k. stammer, dvs. underklasser
• Sterke (uregelmessige) verb: Seks klasser som omfatter de 'ordinĂŠre' verbene + en gruppe reduplikasjonsverb + de sĂ„kalte preterito-presentiske verbene

Sentrale begrep

• Dental: Lyd som produseres ved at fortungen presses opp mot fortennene (dentes) i overmunnen
• Dentalsuffiks: Endestavelse som inneholder en dental (d/t/ð/þ)
• Vokalskifte: Ved Ă„ endre kvaliteten pĂ„ rotvokalen vises tidsforskjell.
  (moderne norsk: Synge - sang - sunget)
  Vokalskifte blir ogsÄ ofte kalt 'avlyd'
  NB! Bland ikke vokalskifte/avlyd sammen med 'omlyd', som er noe helt annet.

Verb generelt:

NĂ„r du skal bestemme et verb, bĂžr du kunne bĂžye det,
samt forklare hvordan verb generelt sett er organisert i:
Form - Vanligvis kun aktiv (passiv lages ved omskriving)
Modalitet - Indikativ, konjunktiv (se under) og imperativ
Tid - Presens og preteritum
Tall - Entall og flertall
Svake og sterke verb

Konjunktiv: Uttrykker vanligvis et Ăžnske, en oppfordring, tvil, antatt mulighet. (dvs. at man f.eks. antar at noe kan vĂŠre tilfelle, uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en Ăžnsket situasjon, eller oppfordrer noen til Ă„ prĂžve Ă„ utfĂžre et eller annet) Dere som leser tysk, er spesialister pĂ„ konjunktiv! Dere mĂžter i hvert fall to konjunktiver i eksempeltekstene. Den ene finner dere i "HĂ„kon Jarls dĂžd". Konjunktiven "yrði" stĂ„r i linje 5 (pĂ„ min skjerm). Den er lett Ă„ finne, da den er rĂždmarkert. Den andre finner du i linje fire i 'Fader vĂ„r' pĂ„ norrĂžnt. Hva trur du ligger bak bruken av konjunktiv i disse tilfellene? "yrði" er preteritum konjunktiv av det sterke verbet "verða" Verbet stĂ„r i 3. person entall - Hvorfor?

SVAKE VERB I NORRØNT:

1. Har dentalsuffiks i preteritum
2. Mangler vokalskifte (avlyd)

STERKE VERB I NORRØNT

• Mangler dentalsuffiks i preteritum
• Har vokalskifte (avlyd)

Klassene 1-6 :

NB! Merk spesielt:

REDUPLIKASJONSVERB

Disse verbene har hatt to stavelser i preteritum entall i urnordisk, mens alle andre sterke verb hadde enstavelsesfonner.
Alle reduplikasjonsverb har samme avlydstrinn (dvs. vokalkvalitet) i infinitiv/presens og perfektum partisipp. I mange tilfelle svarer denne rotvokalen til vokalen i preteritum entall i de sterke verbalklassene 1-3.

PRETERITO-PRESENTISKE VERB

Som navnet antyder, har disse verbenes presens form av et sterkt preteritum. De viktigste verbene i gruppen er bĂžyd under i infinitiv - presens (l.pers. entall) - preteritum - perf.partisipp

Merk spesielt at de modale hjelpeverbene kunne/skulle befinner seg her. Det er forklaringen pÄ hvorfor de fÄr fortidsform i presens ogsÄ pÄ moderne norsk (Ä kunne - kan / Ä skulle - skal)

Som fargekodingen viser blir det ikke forventet at dere skal kunne de to sistnevnte gruppene i detalj. Jeg har tatt dem med for Ä gi et mer fullstendig bilde av verbalsystemet pÄ norrÞnt. Dere bÞr kjenne til at de eksisterer, og forstÄ bakgrunnen for navnene pÄ gruppene.

Preposisjoner

En enkel oversikt over de vanligste preposisjonene i norrĂžnt:

• Akkusativ: (í) gegnum (gjennom)
• Dativ: af, frá, hjá, ór
• Dativ / akkusativ: á, at, eptir, fyrir, í, með, um, undir, við, yfir.
  Her er som pÄ tysk: 'tilsted' = Akkusativ / 'pÄsted' = Dativ
• Genitiv: til
  Denne preposisjonen har gitt oss alle de faste uttrykkene med -s endelse: til skogs, til sjĂžs, til sengs, til fjells, osv.

FlervalgspÞrsmÄl: Test deg selv pÄ nytt!

Øverst i teksten ble du bedt om Ä teste deg selv vha. et sett med flervalgspÞrsmÄl. Det gikk sikkert ikke sÄ bra :(
NÄ kan du teste kunnskapene dine pÄ nytt. Her er de samme flervalgspÞrsmÄlene som ovenfor. Se hvor mange du klarer nÄ!
Du behÞver selvsagt ikke Ä 'deppe' om du ikke klarer 85% (og fÄr smilefjes) i fÞrste omgang, men jeg er sikker pÄ at du klarer flere enn fÞr du startet arbeidet med norrÞnt sprÄk.
Lykke til!

Åpne spĂžrsmĂ„l

Her finner du en samling av sÄkalte 'Äpne spÞrsmÄl'. Det vil si spÞrsmÄl som det ikke nÞdvendigvis er klare, entydige svar pÄ.
I motsetning til flervalgspÞrsmÄlene overfor dreier disse seg i sÊrlig grad om overgangen fra norrÞnt til nynorsk.
Etter at du har besvart alle spÞrsmÄlene, kan du trykke pÄ knappen nederst pÄ siden. Da fÄr du fram dine egne svar sammen med ferdige svarforslag.
Er du i tvil med hensyn til dine egne svar, skal du spĂžrre lĂŠreren din!
Du kan ogsÄ gi deg selv delkarakterer alt ettersom hvor flink du synes du har vÊrt. Klikker du sÄ pÄ knappen nederst, fÄr du en samlet karakter.
NÄ mÄ du ikke jukse ;)

Ek ann norrøni tungu!