Saltfjellet Saltfjellet ble nasjonalpark i 1989. Som mange husker var det foreslått store kraftubyggingsplaner i området Saltfjellet / Svartisen på slutten av 1970-årene. Heldigvis unngikk man dette. I motsatt fall ville sannsynligvis resultatene vært et Saltfjell som ikke ville lignet på det vi i dag kjenner som Saltfjellet. Dagens Saltfjell er et populært friluftsområde for svært mange turfolk i Salten. DNT-rutene og hyttene i de østlige delene av fjellet er mye besøkt (til å være i nord-Norge). Det er turistforeningene Bodø og omegn (BOT) og Rana (RT) som står for hytter og ruter, og her gjøres det en god jobb. De mest brukte innfallsportene til Saltfjellet fra nord er via Tollådalen (i Beiarn kommune) og fra Lønsdal. Lønsdal er også togholdeplassen for deg som vil videre enten over Saltfjellet eller nord-østover mot Skaiti,Balvannet og Sulitjelma-fjellene. Fra sydsiden av fjellet går mange enten fra Bjøllånes stasjon og derfra |
![]() Sørover fra Haron på vei fra Tollådalen til Bjøllåvannet på Saltfjellet |
![]() Steinstua ved Nordre Bjøllåvann |
I gamle dager gikk telegraflinjen over Saltfjellet mellom Saltdal og Rana. Denne linjen sto ferdig i 1867 og var på litt over 6 mil. I dag er denne telegraflinjen revet ned for lengst. De siste stolpene ble hugd ned i 1976 og nå er det stort sett fundamentene vi har som spor etter denne epoken. Men da ser jeg selvsagt bort fra de gamle overnattingsstuene som Televerket lot bygge. Stuene var tiltenkt arbeiderne som ikke kunne komme seg hjem etter endt arbeidsdag på fjellet. De eldste av disse stuene er noen ca. 25 kvm store steinbuer. To stykker står i dag igjen på Saltfjellet (så vidt jeg vet finnes det ikke flere) - den ene er restaurert av Rana Turistforening og Statsskog, og står i Bjøllådalen et par km. nord for Krukkistua. Krukkistua er også en gammel telegrafstue, men av tømmer, bygd som en bedre løsning |
Skaitidalen, som går fra Trygvebu (BOT) og Skaitigårdene i syd og nord-østover til Balvannet, står for meg som en av de nydeligste og villeste dalene i Salten-området. Denne strekningen fortjener derfor en egen, liten presentasjon. Turen er på ca. 18 km. Fra Skaiti følger vi stien ned mot Skaitielva. Elva bukter seg ned langs dalen og sommerstid går stien langs vestsiden av elva gjennom et meget grønt og frodig område bevokst med bjørkeskog og til tider svært så mye bregner. Om vinteren er det mer naturlig å følge selve elva, som normalt har frosset tilstrekkelig rundt årsskiftet. Vær klar over at dalen har svært bratte sider, og kan være utsatt for ras om vinteren. Etter ca.4-5 kilometer krysser vi elva på hengebru. Tidlig på sommeren kan vannføringen være temmelig kraftig i elva. Vi følger nå elvas østside, og treffer dessverre på et svært reingjerde etter omlag en km. Dette gjerdet er satt opp av svenske reinsamer for å forhindre sammenblanding av norsk og svensk rein.Gjerdet utfyller sikkert sin funksjon, og kanskje er det nødvendig. Allikevel må jeg innrømme at jeg irriterer meg en del over dette gjerdet. Det følger dalen helt ned til Balvannet, og er slettes ikke noe pent syn der det rager ca. 2 meter høyt. | ![]() Warro krysser Skaitielva etter Trygvebu |